Gillian Welch & Dave Rawlings- Woodland (Acony)

Da jeg plukket opp Gillian Welch debutalbum, T-Bone Burnett-produserte «Revival» i 1996, ble jeg satt ut av fotograf John Patrick Salisbury portrett av Welch på forsida. Svarthvitt-bildet kunne med letthet ha passert som et tatt under depresjonen i USA i 1930-åra.

Noen måneder senere fikk jeg sjansen til å se Welch og partner David Rawlings live i Seattle. Det gjorde, klisje ja, et uutslettelig inntrykk.

Nok til at det var en enorm tilfredsstillelse i at vi lyktes med å få Welch & Rawlings til Down on the Farm på Gribsrød for deres første Norges-besøk i 2007.

Det som utspant seg der vil for alltid fremstå som pur musikalsk magi, ytterligere forsterket av at Led Zeppelin John Paul Jones hev seg med på mandolin.

Welch & Rawlings tar seg god tid med platene sine. Jævlig god tid. Gillian Welch siste med originalsanger, «The Harrow & The Harvest», kom i 2011, Dave Rawlings «Poor David´s Almanac» kom i 2017.

Deres første duo-album, «All the good times (are past and gone)», bestående  av tradlåter og Dylan og Prine-covers, kom under pandemien i 2020 og vant Grammy for «Best Folk album» året etter.

Men da hadde paret allerede vært nær ved å miste livsverket sitt i en tornado som rev taket av studioet deres, «Woodland». Tilfeldigheter gjorde at de klarte å redde musikkarkivet, instrumenter og innspillingsutstyr.

Derav tittelen på dette nye albumet, «Woodland», egentlig et gammelt Nashville-studio der Willie og Loretta laget plater på 60-tallet.

Åpneren «Empty Trainload of Skye» er orkestrert slik Welch musikk sjelden er, fullt komp, men Welch vemodige stemme er uansett umiskjennelig, «What we had» fortsetter i samme leia, litt saktere, med Russ Pahls lydhøre pedal steel og diskre strykere.

De tryller fram noe egenartet, en folkrock som alltid synes «out of time», sepiatonet musikk som blir en tonsatt versjon av William Faulkner-sitatet «The past is never dead. It's not even past».

Welch og Rawlings synger sammen og hver for seg, lavmælte «The Bells and  the Birds» er en overlegen vakker demonstrasjon av deres spesialitet, der intrikat akustisk gitarspilling og vokalharmonier går opp i en.. lavere enhet.

«Hashtag» er influert av Guy Clarks bortgang i 2016, Clark var parets første støtte i Nashville. De viss virke «dømmer» dem til et liv i ytterkantene. De viktigste! Nydelig.

I «The day the Mississippi died» renner elva baklengs. Det er nok ikke et godt tegn. Noe en bibel-skribler må ha kokt opp.

Folk-fela her kunne ha droppet denne i Glomma, når den finner det for godt å renne nordover.