Torgeir Waldemar - Mercy (Jansen Records)

Torgeir Waldemar fyller femti i høst. Det er en vippeplanke i livet, tro meg, jeg har vært borti erfaringen.

Sangeren/ låtskriveren fra Vestfold har markert seg både innenlands og utenlands i det tiåret han har gitt ut plater, med start med selvtitulert utgivelse i 2014.

To av tre studioplater har vært Spellemannpris-nominerte i country og rock-klassene. Hvilket illustrerer Waldemars musikalske spenn.

Denne gangen lander han utvetydig i americana-sjangeren med en samling som er så strippet ned som det er mulig å gjøre det; stemmer, kassegitar og fele.

Plata er spilt inn direkte til kvarttoms-tape, uten noen form for pålegg, sammen med den amerikanske folk-musikeren Michael Barrett Donovan.

Donovan spiller ellers fele i kvartetten Buster Sledge, som gir ut plater under deklarasjonen «New-timey sadgrass».

Sadgrass? Det er vel det Torgeir Waldemar også serverer oss med de elleve sangene som utgjør «Mercy». Altså «Nåde».

For å sitere Mary Gauthier fra 2005-sangen «Mercy Now»; «Yeah, we all could use a little mercy now..»

Åpenbart, for alt for mange er livet i 2024 nådeløst.

Waldemar hevder at «Mercy» er uløselig knyttet til albumet «Love» fra 2020, et rockalbum. Han sammenligner albumene med det gamle og det nye testamentet, uten å ha noen evangeliske ambisjoner får vi formode.

Det er bare noen skarve måneder siden sist vi hørte fra Torgeir Waldemar på plate, da med utgivelsen «At the Opera», en storslått og ambisiøs forestilling innspilt i Operahuset i Oslo i 2022.

Waldemar sier at objektivet denne gangen, understreket av innspillingsmetoden, er å «feire det imperfekte». Han slår fast at det er motstanden han får som er avgjørende for at hans kreative impulser skal virke.

At han konfronterer det ubehagelige.

Det er definitivt en gjennomgående mørk tone i Waldemars sanger, innimellom kan sangene oppfattes som den type folkeviser som har svevd på eteren siden tidenes morgen, slike som Harry Smith samlet på «Anthology of American Folk Music», redigert fra hans egen samling av 78-plater, utgitt i 1952.

«Where to throw my shadow» er bare Waldemar og gitaren, og griper umiddelbart det eksistensielle, om tvil.

«Dover» fases inn med et ukontrollert ekko før kassegitar og banjo (Barrett Donovan) finner hverandre i en tekst som fremstår som en bønn.

«Traces of lust» skrur opp intensiteten i noe som høres ut som en paranoid skriftestund, der fela virkelig er selve «svartefela».

«For no reason at all», en av platas sterkeste melodier, handler om å grave seg ned i gamle minner for å i det hele tatt å føle noe.

«Death crept upon me» er åpenbart ikke en jolly singalong.

Kanskje avsluttende «Remedy Pt.II» bringer en strime av lys?

Kristian Hammerstads coverillustrasjon, der grafisk karikert park-idyll sees gjennom tittelens transparens, visualiserer innholdets ubehag, bærer bud om at Torgeir Waldemar ikke er ute etter å være trubadur på puben.

«Mercy» kan høres som en ansamling mørkere skyer som dukker opp i horisonten. Før vi seiler inn i høst der alt kan skje, hvor verden skal ha flaks om vi kan ønske hverandre «god jul».