Sweet Home Alabama

Red Clay Strays - Made by These Moments (RCA)

Da jeg intervjuet produsenten Dave Cobb for noen år siden i hans RCA studio A i Nashville, fortalte han at det først og fremst var stemmer, oppsiktvekkende sådanne, som motiverte ham til å påta seg produsent-oppdrag.

Med Saraland, Alabama-fødte Brandon Coleman har Cobb fått akkurat det han ber om. En stemme som skjærer gjennom som varm kniv i smør, servert av en person som ikke har noen problemer med å aksle predikant-vokalist rollen.

I det dette skrives er Coleman, og hans band, The Red Clay Strays, i ferd med å få det store gjennombruddet. På søndag starter de sin første kjappe Europa-turné i Irland, utsolgt pluss et par festivaler, i begynnelsen av september har de solgt ut tre kvelder på Ryman Auditorium i Nashville.

I sommer har Mick Jagger forstått hva som er på gang og invitert Red Clay Strays til å åpne konserter for Stones i USA under den pågående «Hackney Diamonds»-turnéen.

En stakket stund var det en smule forvirring, for det er bare et par-tre måneder siden bandets debutalbum, «Moment of Truth», dukket opp. (Egentlig spilt inn 2022, men først tilgjengelig bredere nå i våres).

Plutselig er «Made by these moments» her, en helt annen plate, bortsett fra at øyeblikk, «moments», holder stand i tittelen.

Dave Cobb har skrudd på sitt beste, førstedivisjons hardrock-lydbilde, det som blant annet Rival Sons nyter godt av.

Det innebærer at Red Clay Strays har tatt steget fra å passe bra på små americana-klubber, til å være et ensemble for de store arenaene. Oslo Spectrum kaller.

Noen har beskrevet Red Clay Strays som Lynyrd Skynyrd frontet av Elvis Presley. Ikke et ubrukelig bilde, men Coleman synger mer som en Paul Rodgers og bandet har også mer til felles med Bad Company enn Skynyrd.

Coleman har, selvfølgelig, bakgrunn fra en liten kirke i Saraland. Han har driblet seg fram gjennom country-rock coverband i Mobile, Alabama-området til han traff gitaristen Drew Nix, som er bandets hoved-låtskiver ved siden av broder Matthew Coleman. Sistnevnte er ikke med i bandet, men er assosiert med diverse kreative sider.

Nix har skrevet avsluttende «God does», som både slår fast at kirken fortsatt spiller en rolle i Red Clay Strays liv og som antakelig kommer til å plukkes opp av alle hippe menigheter fra Alabama til Sarons Dal.

Midtveis i et knippe sanger av arena-format, «Disaster», «Wasting Time», «Wanna be loved» (Denne lar seg neppe stoppe som chant fra stolradene), «Drowning» (Powerballade med stor P) fyrer bandet av «Ramblin´», skrevet sammen med Cobb. Det vi i Halden kaller en «øs-rockare», som til overmål demonstrerer at Red Clay Strays kan bringe en hvilken som helst honky-tonk i kne.

Med gospel-fyrverkeriet «On my knees», drevet av tamburin og klapping, og «Devil in my ear» lar Coleman oss forstå at kampen om hvem som skal ta styringen ikke er over.