— Rock´n´roll er enkel musikk. Det er lett å spille det dårlig, vanskelig å spille det bra, slår Nicholas Drain Lowe fast på zoom-link fra det som ser ut som stua i et møblert hjem. Antakelig i Brentford, forstads-området vest for London. Stedet som gav navn til Lowes «The Brentford Trilogy»; «The Impossible Bird» (1994), «Dig my Mood» (98) og «The Convincer» (2001).

Platene som det er omforent oppfatning om er de som satte Nick Lowe på en ny kurs, ut av rock med stor R og inn det som kan betegnes som skolebok-eksemplet på musikalsk aldring med stil.

Det som faktisk gjør at eldre og nye fans i dag feirer at Lowe gir ut sitt femtende album, det første siden juleplata fra 2013, «Quality street», nye «Indoor Safari».

— Plateselskapet kom til meg og foreslo at jeg skulle lage et nytt album, til å begynne med skjønte jeg ærlig talt ikke helt vitsen. Sammen med Los Straitjackets har jeg gitt ut noen EPer og minialbum de siste åra. Det å spille inn plater på vår måte er forholdsmessig dyrt, vi gjør det i ordentlige studioer, ikke på soverommet til noen. Det er rett og slett håndverk.

— Men etter at jeg fikk tenk meg om litt, fant vi ut at vi kunne lage et album med utgangspunkt i sangene vi hadde spilt inn, beholde noe av de vi hadde gjort og spille inn på nytt det vi ikke var fornøyd med. Siden jeg nå er 75 år gammel så burde det være lett å regne seg fram til at dette antakelig er den siste plata.

«Indoor Safari» er stinn av det Nick Lowe, rockens ledende eldre gentleman, har beæret oss med i små doser etter årtusen-skiftet, voksen populærmusikk i skjæringspunktet mellom soul, r´n´b, country og rockabilly. Sanger som gjennomgående har et skrått blikk på tilværelsen og understreker at engelskmenn må ha mistet et imperium, men har beholdt den humoristiske sansen.

— Grunnen til at dette tar så lang tid nå, er at jeg har blitt veldig mye mer selvkritisk med årene, jeg kaster mye mer i søpla. Jeg har blitt mere opptatt av selve låtskrivinga. Det tar rett og slett utrolig mye anstrengelse å få det til å høres uanstrengt ut.

— Ok! Oppfattet og sekundert.

Men det er et spørsmål som vi ikke kommer utenom, som jeg rett og slett er nødt til å stille. Du spiller, på plate og live, med et band som skjuler identiteten sin bak skremmende/ latterlige (stryk det som ikke passer) meksikanske brytemasker. Hvordan forholder du deg til det?

— Hehe. Det kan høres rart ut. Men det er altså en vanesak. De første gangene vi sto på scena sammen tenkte jeg vel på det, men nå er er det normalen.

Uten unntak skjer følgende hver gang vi har gått av scena; En eller annen med adgang backstage kommer opp til bandet og spør; Det må bli jævlig varmt på innsiden av de maskene?

Og bandet svarer, alltid like imøtekommende og tålmodig, «Joda, det blir varmt..»

Men det finnes en ideologi bak maskene. Los Straitjackets er et instrumentalt surf-rockband. Målet deres er at soundet deres skal oppfattes som en enhet, ett instrument om du vil. Maskene bidrar til dette.

Los Straitjackets ble dannet så langt tilbake som i 1988, hadde et opphold, og har så spilt siden 1994. De holder til i Nashville og i 2017 laget de et tribute-album til Lowe, «What´s so funny about Peace love and…» Etter dette har Lowe og Los Straitjackets vært uadskillelige.

De fire-fem felles platene, med start med den doble vinyl-singelen «Tokyo Bay» i 2018, er en liten hodepine å holde orden på. Nå kommer det beste av dette materialet på «Indoor Safari», ni Lowe-originaler og to rock-snob r´nb- covers av Garnet Mimms og Sammy Turner.

Da plateselskapet Die With Your Boots On feiret ti år på Parkteateateret i Oslo i fjor ledet Ole Kirkeng an i en omfattende, alle artistene på scena-versjon av Nick Lowes «I love my label», opprinnelig skrevet av Lowe i 1977 for det banebrytende plateselskapet Stiff Records («Undertakers to the Industry»).

— Det gleder meg storveis å høre! Det er ingenting bedre for selvtilliten til en gammel mann enn å høre at musikken din når frem til nye generasjoner! Wilco har også gjort en versjon av «I love my label».

Faktum er at samarbeidet mellom Lowe og Wilco er mer omfattende enn at Jeff Tweedy og co er med i Lowes fanklubb.

— Jeg ble invitert til å turnere med Wilco for omtrent femten år siden, i 2012 spilte vi sammen inn en ny versjon av sangen som er min største US-hit, «Cruel to be kind». Jeg spiller hver sommer på Wilcos egen festival, Solid Sound Festival, i Chicago.

— Hva tenker du om tittelen «Trua på kjærlighet»?

— Den høres unektelig kortere ut enn «»(What´s so funny about) Peace, Love and Understanding», så det er altså den norske versjonen?

Lowe blir enda gladere når han blir fortalt at The Contenders har gjort den første norske versjonen av karrieresangen som Lowe skrev for femti år siden, til sitt daværende band, Brinsley Schwarz og som i 1992 ble tolket av popsangeren Curtis Stigers på det gigantselgende soundtracket til Whtney Houston-filmen «Bodyguard».

— Som alle vet, det gjorde forskjellen for min økonomiske situasjon, melder Lowe lakonisk.

På dette tidspunktet hadde Lowe vært med på innspillingen av John Hiatts karrierealbum, «Bring the Family» (1987) sammen med trommeslager Jim Keltner og gitarist Ry Cooder. Så vellykket at det resulterte i bandet Little Village, som ga ut sitt eneste selvtitulerte album i nettopp 92.

To år senere kom altså «The Impossible Bird», inneholdende «The Beast in me», et prima eksempel på Lowes nye «dype» låter, covret i 1994 av Johnny Cash på hans første Rick Rubin- produserte «American recordings». Da var det også gått fire år siden ekteskapet med Cash´ stedatter, Carlene Carter, hadde nådd veis ende etter elleve år.

— Jeg hadde et godt forhold til John (Cash), selv om han skremte vannet av meg første gangen han kom på besøk til meg og Carlene i London. Jeg hadde en tung hangover fra dagen før, oppholdt meg ute i hagen da Cash skygge «falt over meg».

I 2010 giftet Lowe seg med designeren Peta Waddington og i 2005 fikk de sønnen Roy.

— Roy har blitt musiker, på tross av at jeg ikke synes at det var en god idé. Det er en helt annen situasjon for unge musikere, de har all verdens musikk tilgjengelig med et knips. Det fører nok til at de kan bli både mer fordomsfrie, og bedre, enn det vi var. Roy spiller trommer med et band som er en del år eldre enn ham, den engelske sanger/ låtskriveren Willie J Healey. Han er virkelig bra, du må sjekke ut ham. Men, nei, jeg føler meg ikke kallet til å produsere, hverken ham eller andre. Mine dager som produsent er over.

For mange av oss stopper ikke kjærligheten til Lowes virke med hans egne, tvers igjennom kule og vedvarende hørbare katalog og sidesporene med Rockpile  (sammen med Dave Edmunds) og Little Village.

Den teller også Graham Parkers debut, «Howlin´ Wind», Elvis Costellos første albumserie, The Pretenders singel «Stop your sobing» og The Fabulous Thunderbirds «T-Bird Rhythm» (92).

På begynnelsen av 1970 kokte managementet til Brinsley Schwarz opp et prosjekt som har gått over i rockhistorien «The Brinsley Schwarz type». For noen få  år siden gikk ryktene om at hendelsen skulle bli en egen spillefilm.

— Det har stoppet opp. Så vidt jeg vet er det av økonomiske årsaker, forteller en noe motvillig informant Lowe på min etterlysing av premieredato.

— Men de var kommet så langt at de var i gang med casting.. Will Birch har skrevet manuset. Will skrev jo også biografien om meg i 2019, «Cruel to be kind» (The life and times of Nick Lowe»).

I forkant av at Brinsley Schwarz skulle slippe sitt selvtitulerte debutalbum våren 1970, chartret managementet, Famepushers!, et fly fra London til New York for å frakte musikkjournalister til å se Brinsley Scwarz varme opp for Van Morrison og Quicksilver Messenger Service på selveste Filmore East.

Alt gikk galt, i en countryrock rellife utgave av Spinal Tap. Bandet kom så vidt fram til showtime, måtte spille på lånt utstyr, musikkjournalistene var gjennomgående drita og høye etter fri bar og askebeger på det forsinkede flyet over Atlanteren.

Etter fiasko-spillingen takket journalistene for servicen med å slakte plata. Ikke rart at oppfølgeren kom allerede etter et halv år, og het «Despite it all».

Med det var Brinsley Schwarz midt i smørøyet av det som ble kjent som pub-rocken, springbrettet til den engelske punken i 1976.

— Vi tok rocken, som på det tidspunktet hadde vokst seg overvektig og pretensiøs, tilbake til de lave scenene. Til det en god pop-låt må, og bør ha;  en begynnelse, en midt og en slutt. Men opplevelsen med Brinsley i New York gjorde at jeg ble kvitt en del naivitet og at jeg forsto betydningen av å ha en outsider-posisjon i forhold til popbransjen.

I det intervjutiden med Nick på Zoom er i ferd med å renne ut, rekker jeg akkurat å kile inn et spørsmål om trommeslageren Bobby Irwin og/ eller Robert Treherne.

— Jeg traff Bobby Irwin da jeg bodde i Austin, Texas i 94. Da fortalte han meg at han var på rømmen fra den meksikanske familien til dama si! Hva var grunnen til at han vekslet på å kalle seg til Bobby Irwin og Robert Trehern på platene dine?

— Bobby var min beste venn, trofast og overlegen trommeslager i bandet jeg blant annet kalte The Cowboy Outfit. Det var forferdelig trist da han døde av kreft i 2015, bare 62 år gammel. Men han hadde alltid noe trøbbel, akkurat hva det var vet jeg ikke sikkert, men nok til at han hadde bruk for to identiteter.