I min anmeldelse av Lady Blackbirds debutalbum, «Black Acid Soul», i januar 2022,  gjorde jeg det selvfølgelige i å oversette tittelen på plata; «svart syre-soul».

Det handlet om den vibrerende, brennglass-effektive stemmen til sangerinnen Marley Munroe, nå 39, født i Farmington, Georgia og produksjonen til gitaristen Chris Seefried.

For knappe to år siden gjorde Lady Blackbird et fint knippe covers av bl.a. Nina Simone, Naomi Neville, Joe Walch og Tim Hardin mikset med egne originaler.

På denne overbevisende oppfølgerplate har Munroe og Seefried skrevet ti av elleve sanger mellom seg eller i samarbeid med noen andre komponister. Ambisjonsnivå og gjennomføringsevne er overlegent på plass allerede på den drivende åpneren «Let not (your heart be troubled)».

Denne gangen handler det mer om Munroes egne erfaringer, i en lang karriere som startet i den kristne delen av musikkbransjen da Marley bare var tolv år gammel og som gang på gang har hatt nesten-gjennombrudd i kontemporære soul og hip-hop sammenhenger.

Eneste sang hentet utenfra her er en syv minutters versjon av Bettye Swans «When the Game is played on you» (skrevet av Thomas Bell og Phil Hurt) fra 1974. Som bygger seg opp som premium The Temptations fra deres psykedeliske soul-æra på slutten av 1960-tallet.

I tida som har gått siden «Black Acid Soul» har Lady Blackbird samarbeidet med Trevor Horn på en ny versjon av Grace Jones «Slave to the Rhythm» fra hans cover-album, «Echoes: Ancient & Modern» (2023) og bidratt med en tolkning av Little Feats «Be one now» på den nylig utgitte «Long Distance Love- A Sweet Relief tribute to Lowell George».

La det være sagt enda en gang: Marley Munroe er en slik soulsangerinne som har «the pipes», les Tina Turner og Amy Winehouse. Sangerinne med den største fonten av S tilgjengelig. Den typen som gjør at du ikke har noe valg, du hører etter.

«Slang spirituals» maler opp det store soul-lerretet, river deep and mountain high stil, der det lavmælte som nydelige «Man on a boat» og «Someday we’ll be free» kontrasterer episke groover og utblåsninger som «Like a woman», «Reborn» og avsluttende «Whatever his name», som visstnok skal ha hatt sin start som en countrysang. Men utvikler seg til en totrinnsrakett på åtte og et halvt minutt med gitarer og synther herfra til månen/ konklusjonen.

Lady Blackbird, Marley Munroe fortsatt med hvit afro, har etter alt å dømme alle de nødvendige kvalitetene som trengs for å gjøre soulmusikk relevant i det alltid gangbare strekket mellom fortid og framtid. Organisk og elektronisk i den skjønneste av foreninger.