Johnny Cash - Songwriter (Mercury)

Johnny Cash gikk bort 12. september 2003, 71 år gammel. Det er altså over tjue år siden Mannen i Svart var blant oss.

Undertegnede husker dagen da han døde, også fordi jeg som musikkjournalist ble intervjuet på Dagsnytt 18 av Hans-Wilhelm Steinfeld i forbindelse med nyheten.

Jeg hadde selv gleden av å intervjue Cash ved tre anledninger, hver gang innfridde han som det usedvanlige anstendige mennesket han var.

I 2003 hadde karrieren hans gjennom et knapt tiår vært gjenstand for en oppsving av Lazarus-format.

I 1992 spilte Johnny Cash på den første Norwegian Wood-festivalen på Bærums verk, og som headliner var han ikke i stand til trekke mer enn fem hundre publikummere, hvorav mange antakelig også kom for å høre Steinar Albrigtsen og Leif Ove Andsnes!

Men det var altså produsent og plateselskapssjef Rick Rubin som forstod at Cash fortsatt var den formidable artisten han vitterlig var og sørget for at en ny generasjon fikk det med seg, med «American Recordings»-platene.

Jeg var til stede da Cash for alvor tok steget tilbake på arenaen, som keynote artist på South by South West i Austin i 1994, uker før den første Rubin-plata kom ut.

I dag er CASH, skrevet på denne måten, et varemerke som lever sitt eget liv på allehånde merch, inkludert gjenutgivelser og kuraterte samlinger.

Men det er ti år siden sist det kom en plate med uutgitt materiale, Billy Sherill-produserte «Out among the stars» (2014).

Således er det en begivenhet at vi nå får «Songwriter», hans 72. album, elleve sanger «deprodusert» av Cash eneste sønn, John Carter Cash og mannen som var hans go-to lydtekniker, Dave «Fergie» Ferguson.

«Fergie» var tekniker i Cash favoritt Nashville studio, «Cowboy Arms Hotel and recording spa», eid av låtskriver, produsent, bestevenn og fellow humorist, «Cowboy» Jack Clement.

Det står altså til troende at «Songwriter» ivaretar Cash´ integritet.

«Deproduksjons»-metoden innebærer at man har løftet ut Cash´ stemme og gitar fra demo-innspillinger som Cash gjorde i 1993, da han befant seg uten platekontrakt, mellom Mercury records (som likevel er utgiver av den nye plata) og Rubins American.

To av sangene her, «Drive on» og «Like a soldier», fant veien til «American Recordings» (plata, 94), i nedstrippede versjoner. «Sing it pretty Sue» dukket først opp så tidlig som i 1962, på albumet «The Sound of Johnny Cash».

Men de åtte andre sangene er tidligere uutgitte Cash-originaler.

Produsentene har jobbet med en trio, slik Cash i mange år hadde The Tennessee Three, her bestående av Marty Stuart på gitar, Dave Roe på bass og Pete Abbott på trommer. Boom-chicka-boom er i trygge hender.

Stuart var med i Cash-bandet mellom1980 og 86, da han var Cash´ svigersønn, Roe var turnébassist det siste tiåret (og døde i fjor) og Abbott har bakgrunn i bl.a. Average White Band. Men også, kuriøst, som sessionmusiker på Odd Nordstogas «Luring» og som restaurantsjef i Halden.

Man kan miste av syne at Johnny Cash skilte seg ut som artist på 1950-tallet, ikke bare med sin distinkte bariton-stemme og sitt patenterte boom-chicka-boom sound, men også som låtskriver.

Det er en grunn til at en ung låtskriver ved navn Robert Zimmerman skrev brev til Cash og sa «.. det er bare deg og Hank Williams der ute..»

Men med egne sanger som «I walk the line», «Folsom Prison Blues»,

«Cry, Cry, Cry», «Hey Porter», «Big River»,  «I still miss someone», «Get Rhythm», «Give my love to Rose», «Man in Black», «What is truth» og «The man comes around» på CVen, er Cash absolutt en stor «Songwriter».

Cash var en mann som skjønte hva en bra låt var, også skrevet av andre. Derfor hits som «Ring of Fire», «A boy maned Sue», «Ballad of Ira Hayes», «Hurt», «Ballad of teenage Queen» og «Guess things happen that way», de to siste skrevet av nettopp Jack Clement.

Det spesielle med Cash både som låtskriver og tolker, er det store tematiske spennet. Fra kjærlighet til morder-ballader og outlaw-perspektiv, fra rå humor og stor selvironi til åndelig filosofering, fra gudstro til sosialt engasjement, fra politikk til tog, fra amerikansk historie til personlig sorg.

Og, oppsiktsvekkende, han lykkes med å servere mye av spekteret også med disse sangene.

«Hello out there» er Cash som tar kontakt med ytre rom, på vegne av Jorda; «Hello out there, this is planet Earth calling, calling, calling, calling..» Kosmisk country god som noen.

«Spotlight» kommer med fet bluesgitar fra Dan Auerbach, tung groove med sugende  orgel fra Auerbach-musiker Mike Rojas.

Multiinstrumentalist Russ Pahl drysser dobro, steel og div gitarer på flere spor.

«I love you tonight» er en ode til June, som han påstår han elsker mer enn han gjorde på 60-tallet. «Poor valley girl» er selvbiografisk om hans forhold til Carter Family, både Mother Maybelle og June, plantet på autentisk twang.

«Soldier boy» reflekter Cash egen bakgrunn som soldat.

«Drive on», som kommer inn som et helikopter, og «Like a soldier» refererer soldaters opplevelser i «Nam», sjargong for Vietnam.

«Well alright» er typisk Cash-humor, om en flørt i et vaskerom.

«She sang Sweet Baby James» tar ut utgangspunkt i det faktum at Cash var en erklært James Taylor-fan, han hadde ham tidlig som gjest på TV-showet sitt.

Et høydepunkt er «Have you ever been to Little Rock», en homage både til hjemstaten Arkansas´ natur og kvinnene derfra.

Med på back-up vokal er både Vince Gill og Waylon Jennings, sistnevte festet til tape da de originale opptakene ble gjort. Jennings hadde kontor rett over gata for studioet der de jobbet, LSI, da eid av Cash datter, Rosie. Johnny ville gi dem en hjelpende hånd ved å benytte studioet deres.

Tretti å senere har det blitt til et fint gjenhør med en av de mest unike stemmene i populærmusikk-historien. Det er rett og slett rørende.