Fredag for to uker siden sto Jørund Vålandsmyr iført hvit smokingjakke foran tre tusen mennesker på Torvet i Halden og gikk opp til eksamen i populærmusikk-synging. Han fremførte «An American Trilogy», Elvis paradenummer på slutten av karrieren, på direkte oppdrag fra direktøren for Det Norske Blåseensemble, Thorstein Granly.

Anledningen var Blåseensemblets årlige gratis-konsert, og årets tema var 70-talls musikk.

Halden Arbeiderblads anmelder skrev følgende om innsatsen: «Granly får sitt ønske oppfylt når Jørund Vålandsmyr kommer på scenen for å synge Mickey Newburys arrangement av «An American Trilogy». Som altså Elvis Presley gjorde mest kjent i 1972. Det er en voldsom oppgave å gå løs på, men Vålandsmyr prøver ikke å være Elvis, og avrunder den første avdelingen før pause på en strålende måte».

Det er oppdrag av dette formatet som den snart 45 år gamle sangeren fra Eydehavn kan ta på seg, og aksle med det som kan synes som sørlandsks stoisk ro. Stemmen hans har allerede tatt plass i det engere norske mannlige vokalist-selskapet som også teller Morten Harket, Sivert Høyem, Paal Flaata og Dag Vagle.

Men Vålandsmyr har definitivt flere jern i ilden enn å forflytte haldensere femti år tilbake i tid.

Helt sentralt er det at han i dag slipper det fjerde albumet han har laget med bandet Menigheten siden den oppsiktsvekkende debuten, «Til dere som er lykkelige», Spellemannpris-vinner i countryklassen i 2019.

— «Bakgårdsgater» er tematisk et annerledes album enn de tre første vi laget med Menigheten. Det var nok av «selvbiografi» og damehistorier, jeg «fant» en tekst som ikke handlet om meg i skuffen, «Hjemmesvekka».

Det ga støtet til at dette har blitt et slags tema-album, med historier om folk som bor i denne bygården. Fire av tekstene er skrevet i samarbeid med poeten Bernhard Vigen, en kar som til daglig holder på med helt andre saker enn det jeg gjør.

— «Hjemmesvekka»?

— Jeg liker å lage nyord, «Villsprungen» er et annet, tittelen på annen sang her.

Den første avsluttes av verset: «Blir heller sittende tom alene/ ei gammal plate kan knitre til et smil/ og vonde tanker er ikke alltid kleine/ noen ganger kan de endre ditt liv.» Den andre, om ei jente i gården som det ikke går bra med, har følgende refreng: «Mens sola gikk ned over bakgården/ tørkesnora var tømt for i kveld/ tysta de ned din diagnose/ du som kunne ha vært en villsprungen rose».

Mens de to første albumene med Menigheten, «Til dere som er lykkelige» og «Hvite dager, mørke kvelder» kan sies å ha vært americana-plater, bengalakk-svarte sådanne, var 2023-albumet «Mellom Eydehavn og Hedemora» en annen kopp te, der synther fikk en fremtredende rolle og lyset var på.

— Det nye albumet er vel en slags blanding, om det er americana er jeg usikker på, men hele poenget med Menighetens plater er at kan gjøre hva faen jeg vil. Det finnes ikke noe regler.

Det er lett å tenke seg at Vålandsmyrs banning ikke er tilfeldig.

— Menigheten er absolutt å oppfatte som ironisk ment, slår han fast,— jeg vokste opp i en kristen familie. Det hjalp ikke! Hahahha.

Bandnavnet Menigheten er rett og slett min måte å gi finger´n til hele greia på. Jeg var i begravelse til en slektning for en stund siden og der sto presten og løy om vedkommende. Om at det hadde vært mye kontakt med Gud i den siste tiden. Det var absolutt ikke sant. Så: religion, nei takk!

Jørund Vålandsmyr ble født i 1979 og han har en to år eldre bror som også er musikkinteressert, om enn ikke like altomfattende som lillebror.

— Den gang da musikk ble viktig for meg, ut på 1980-tallet, var det kassetter det dreiet seg om. Det var en hendelse som jeg husker godt, bestemora mi skulle gi meg og broren min hver vår kassett til jul, og da hun pakket dem inn, surret hun med hvem som skulle ha hvilken pakke. Jeg hadde ønsket meg a-has «Scoundrel days», men jeg endte med å få Åges «Leva livet»..

Det som kunne høres ut som et potensielt traume, viser seg likevel å ha gått bra.

— Jeg liker Åge altså. Men den første konserten jeg fikk med meg var David Bowie i Spektrum i 1996.

— Den første skiva/ kassetten jeg kjøpte selv var for øvrig Ozzy Osbournes «Ultimate sin». Låter ikke like bra i dag, men det var selvfølgelig coveret som tok tak i meg. Veldig tøft når man er 7-8 år gammel og vokser opp med å synge bordbønn.

Jørund Vålandsmyr er med i så mange band, så mange musikalske sammenhenger, at han nærmest er å betrakte som en enmanns definisjon på eklektiker i norsk kulturkatalog.

Ved siden av å bryte regler sammen med Menigheten, er han å finne som sanger i hardcore honky tonk-bandet Country Heroes, som sverger til terylene-dresser med press i buksene og slipper nytt, tredjealbum, på nyåret, han er Roy Orbison i tribute-bandet In Dreams (føler du deg only the lonely, så er In Dreams den eneste medisinen!), han synger og spiller bass med Fuzzterminal, som traffikerer i garasjepsykedelia og han synger klassisk samtidsmusikk med musikerkompis fra Arendal, Lawrence Scott Weiby.

Weiby har gitt ut fire album. De to første med tonsatte dikt av Emily Dickinson.

Og selvfølgelig, hver søndag stiller han på Blå i Oslo som medlem av Frank Znort Quartet.

— Frank Znort har holdt det gående i 26 år nå. Jeg har vært med siden 2017, det var vel da jeg kom inn på «lønningslista» deres. Vi blander disco, jazz, calypso, rock og country.  Vi gjør fire sett, pluss matpause.

Vålandsmyr prøver å forklare undertegnede hvordan Frank Znort Quartet får betalt, men detaljene vikler seg inn i noe om prosenter av baren og penger som går til bandkassa. Komplett uforståelig for en u-økonom.

— Men jeg henter vel omtrent halvparten av inntektene mine fra musikk og resten fra nattevakter. I dårligere måneder er vel fordelingen mere 40/40.

Det var med utgivelsen av Country Heroes singelen «Forsake this heartache»i 2015 at Vålandsmyr dukket opp på undertegnedes radar. Raskt etterfulgt av albumene «Southern Insecurity» (2017) og «Honky Tonk Tears» (2018).

— Det tok meg tjue år å bli glad i country. Da jeg vokste opp var det fatterns musikk, men rundt 2001 oppdaget jeg Wilco og ikke minst Whiskeytown. Jeg hørte International Tussler Society (Motorpsychos americana-band) i Kvinesdal, Sarons Dal, og da gjorde de Grateful Deads «Friend of the Devil».

I 2023 giftet Vålandsmyr seg med svenske Pernilla, derav tittelen på den forrige Menigheten-plata, «mellom Eydehavn og Hedemora».

— Hedemora er en liten by i Dalarna i Sverige, men kona mi er restaurantsjef på Smia Galleri på Vålerenga. Jeg skrev vel den første låten om henne en uke etter at jeg traff henne?!

— Noe av det første vi bånda på var interessen for Roxy Music. Ho har utrolig innsikt i Bryan Ferry og Roxy-katalogen, ved siden av Bowie fikk meg til å innse at det var bra låter også på Roxys svakere plater. Vi dro for å se Roxy Music på den siste verdensturneen deres. Den første platepresangen jeg fikk fra henne var Brian Enos «Another Green World».

Vålandsmyr er ivrig på å dele med seg av æren for at Menighetens nye plate har blitt akkurat det den har blitt, beskrevet i presseskrivet som «Treenhetlig: vise-pop-rock.

— Jørn Raknes (gitarer) har vært med hele veien, Torstein Nystrøm spiller synth og Jacob Langmoen er trommeslager. Vi laget plata på et sted som heter Flerbruket i løpet av fem dager, der vi både bodde og jobbet sammen. Christian Obermayer har vært tekniker og co-produsent.

— Tuva Syvertsen fra Valkyrien synger og spiller fiolin på «Lengta langt av lei» og David Williams Øynes fra Villskudd synger på «Villsprungen». Begge er også med og korer på «Epilog til gjenboere og nyinnflytta».

På fire sanger hører vi blåserrekka til Frank Znort Quartet; Vetle Bjørnstad, Alexander Salas Johansen, Jon Hagevik og Kjerstin Owren.

— Jeg pleier å beskrive David som norsk rocks fortid og framtid! Det hender at folk kommer opp til meg og vil at jeg skal høre på bandet deres etter at vi har spilt konsert. Det kan lett bli en slitsom erfaring. Men i tilfellet Villskudd var det rett og slett veldig bra.

— For egen del handler dette med synging og låtskriving at jeg ikke var spesielt flink på skolen og at jeg følte for å mestre noe eget. Jeg spilte bass da jeg var 16 og fant ut jeg ville synge. Tok to sangtimer da jeg var 17, men fant ut det ikke var noe for meg. I voksen alder har jeg til gjengjeld tatt basstimer og spiller derfor bass i menigheten.