Embla and the Karidotters - Off Leash (Die With Your Boots On)

Under en Austin, Tx tur for noen år siden så en rock´n´roll buddy av meg country-lyset.

Jeg kunne berolige ham med at det å forstå, å sette pris på, countrymusikk ikke var farlig, det var bare den uunngåelige dannelsesreisen en våken og smart rocker foretar seg.

Da Onkel Tuka mottok Spellemannprisen i countryklassen for 2011, sa sanger Håkan Ohlgren følgende: «Vi startet som et rockband, men spilte oss opp til å bli et countryband!»

Embla Karidotter startet som trommeslager i punkbandet Razika, men har i løpet av de fem siste årene spilt seg opp til å med autoritet fronte et country-ensemble.

Embla and the Karidotters mottok til overmål Spellemann-prisen i countryklassen for debutplata, «Hello, I´m Embla», utgitt i 2022.

Oppfølger «Off leash» er i likhet med debuten produsert av reformert pedal steel gitarist Simen Følstad Nilsen (Aiming for Enrike).

Kortkonklusjonen her er at alle involverte har blitt tryggere i salen.

Embla Karidotter skriver sanger som blander tøff humor, det som fremstår som ektefølt selvironi og countrymusikkens essensielle ess, triste kjærlighetssanger. Hun gjør alt dette med en attityde som muligens kan kalles «country brat».

Det åpner rett ut av saloon svingdørene med «Bad influence», klart spagetti western influert, der de første linjene går «They say I´m a bad influence/

Just ´cause I don´t know how to make amends/ If I do something that I regret/ I do something worse to forget».

Da ligger alt til rette for et orntli´ rabalder, i sannhet «Off leash».

«Click your heels» smeller av gårde med pedal steel og twangy gitarer i et  ustoppelig honky tonk-kjør; «Click your  heels together three times and say/ I don´t like it here, take me away/ You might not know where you’re going/ But isn’t it sweet just knowing/ That if you don´t stay, you’re on your way».

«I need some light» er proof positive på at Embla har det som er avgjørende  i country, teft for gode melodier og evnen til å skrive poengterte og hverdagspoetiske tekster.

«Put me first» har noen John Denver-vibber og er countrymusikkens bread & butter, en sterk midtempo låt. Og ja, Embla synger virkelig bra, hun har en aldeles utmerket countrystemme.

«Impending doom» skrur opp tempoet til maks, slipper løs en steel/ twangy gitarduell med konklusjonen «I get so high, the only way down is to fall».

«I Couldn´t care less» er country-punk med Bendik Brænne på saks.

Bak den noe konfronterende tittelen «Resting bitch face» skjuler det seg en latterlig fengende westcoast sang som lykkes med å fusjonere Fleetwood Mac og Bellamy Brothers. En radio-hit for tik-tok generasjonen.

«(I´ll never love you) like I should» er klebrig two-step country, nok et bevis på at Embla hører hjemme på honky-tonken; «..I would leave myself if I could..»

Det andre albumet, rett og slett et godt stepp opp og fram, avslutter med sakte vals, «Affirmations».