På sine to forutgående album, Fanfare (2013) og Gentle Spirit (2011), var det mange som mente at Wilson lyktes med å fusjonere innflytelse fra nettopp Pink Floyd med lyden som kjennetegnet Los Angeles-enklaven Laurel Canyon på 1970-tallet; Crosby, Stills, Nash & Young, den slags.

 

 Åpningskuttet på Wilsons nye Rare Birds, ute nå på fredag, fører da også tankene til tidlig 70-talls Floyd. Tittelen «Trafalgar Square» understreker ytterligere at Wilson er opptatt av det engelske.

 

 Men ingen må tro at Wilson slår seg til ro med å være noen tribute-act til Pink Floyd, de tretten sporene som utgjør Rare Birds strekker seg over nesten åtti minutter musikk og spenner opp et gigantisk musikalsk lerret. Svært detaljert, som om Pushwagner skulle ha sittet på skuldra til Wilson under innspillingene.

 

Ganske sikkert en av årets mest ambisiøse utgivelser, med lang nok smak til at den vil gjøre seg gjeldende i oppsummeringene av årets album om vi skulle komme oss gjennom også dette andre «annus donaldustis» med hørselen og andre fakulteter i behold.

 

 De to sangene som så langt har tilflytt offentligheten, «Over the midnight» og «Loving you», komplett med spaca, fascinerende videoer, bidrar overlegent til å markere wide-screen-aspektet ved Wilsons nye musikk.

 

— Det har tatt lang tid, jeg har ventet på at inspirasjonen skal melde seg. Jeg har ikke hatt det travelt med å følge opp Fanfare, avslører Wilson. Jeg har hatt nok å gjøre, blant annet med å produsere plater for Father John Misty.

 

 Det er altså fem år siden Jonathan Wilson ga ut sitt forrige album, Fanfare, også det et ambisiøst album som fikk gjennomgående svært gode kritikker og som faktisk solgte så godt i Norge at Wilson ble en Top 20-artist her.

 

— Jøss, sier du det, det var jeg ikke klar over. Vi gleder oss virkelig til å komme tilbake til Norge, reagerer Wilson, — det blir et helt nytt show, med visuals som reflekterer den nye musikken. Jeg tror at vi kommer til å spille ni av sangene fra Rare Birds.

 Wilson og band spiller på Parkteateret i Oslo tirsdag 3. april og på Folken i Stavanger 4. Konserten på Parkteateret  er allerede utsolgt.

 Jonathan Wilson ble født i Forest City i North Carolina i 1974, altså midt i storhetstida til mye av musikken som mange synes å høre mer eller mindre distinkte ekko av på Wilsons egne plater.

 

— Faren min var bandleder et rockband i 35 år, så jeg vokste opp med musikk rundt meg. Det har alltid vært helt sentralt i livet mitt. Bestefaren min var pastor i en baptistkirke, jeg var med og spilte der fra jeg var veldig ung.

 

— Jeg var også ung da jeg beveget meg inn i den profesjonelle musikkbransjen første gangen. Det var ikke en god opplevelse, noe som til slutt resulterte i at jeg ga opp den delen av musikken for en lengre periode. Jeg gikk over til å lage gitarer i stedet. (Wilson-gitarer fra disse årene er svært ettertraktede, customiserte Fender-gitarer).

 

Wilson dannet bandet Muscadine på midten av 1990-tallet, sammen med Benji Hughes, og bandet ga ut sin første plate på Sire Records i 1998.

 

 Det er noe uklart når Jonathan Wilson ble en fast innbygger av Laurel Canyon, men  det kan ha vært fra rundt 2005. For ti år siden var studioet hans åsted for musikkk-sammenkomster som koblet yngre musikere som snart norgesaktuelle Chris Robinson (ex-Black Crowes), Jayhawks´  Gary Louris og Mark Olson, Wilcos Pat Sansone og John Stirratt, David Rawlings, bandet The Dawes og Jakob Dylan med veteraner som Heartbreakers Belmont Tench og Mike Campbell, Jackson Browne, David Crosby, Graham Nash, Grateful Deads Bob Weir og en lang rekke respekterte insidere i Los Angeles rockverden.

 

 Det finnes et TV-opptak på nettet, fra spansk TV, av Wilson og The Dawes som backingband for Jackson Browne.

 Det skal etter sigende ikke ha vært lyden fra disse jam-sessionene, men røyklukta fra jazztobakken som til slutt gjorde at naboene fikk nok og tilkalte politiet.

 Men da var det allerede noen som kalte Wilson «The new king of Laurel Canyon». Jonathan pakket med seg utstyret sitt og satte opp sitt «Five Star Studio» i Los Angeles-bydelen Echo Park.

 

 Det er her Wilson har puslet med Rare Birds innimellom produsentoppdrag for  blant andre nevnte Father John Misty (to album, i 2015 og 2017), Conor Oberst, engelske Roy Harper og kanadiske Deep Dark Woods.

 

 Et slående nytt aspekt ved Rare Birds er bruken av trommemaskiner og synther i alle avskygninger. Noen vil tenke på det som et brudd med det gitarbaserte lydbildet som Wilson har vært forbundet med på sine tidligere utgivelser. Ved siden av de to albumene, også to ettertraktede EPer utgitt under «Record Store Day». På disse gjør Wilson utsøkte coverversjoner av sanger som George Harrisons «Isn´t it a city» (sammen med Graham Nash), Arlo Guthries «Coming into Los Angeles», Great Societys «Free Advice» og Fleetwood Macs Bob Welch´ «Angel».

 

— Jeg har alltid likt trommemaskiner,  de gir muligheten til å lage musikk der groovene kan hensatte deg i transe. Det har bare ikke blitt til at jeg har brukt dem på de tidligere platene. Jeg vil at musikken her skal være meditativ, ta seg den tida den trenger, få flyte ut, jeg har beskrevet det som en «sonisk gondol».

 

 En av disse «fartøyene» er sangen «Loving you», der Wilson deler mikrofontiden med den afroamerikanske musikeren Laraaji.

 Laraaji heter egentlig Edvard Larry Gordon og ble født i 1943 i Philadelphia. Han ble «oppdaget»  av Brian Eno mens han spilte ute i Washington Square Park i New York og var først med på Enos album Ambient3: Days of Radiance, utgitt i 1980.

 Laraaji spiller en siter som han selv har satt mikrofoner i og har i dag mange titalls utgivelser med meditativ musikk i katalogen sin. Den siste utgivelsen kom i fjor og heter Bring on the Sun.  Ved siden av musikken driver Laraaji også med meditasjon under navnet «Laughter Meditation Workshop», der han reiser verden rundt.

 

 — Jeg er stor fan av Laraaji, forteller Wilson, mens han oppfordrer meg til å komme meg på nettet og finne ut mer om musikeren og meditasjons-eksperten.

 

 I sekvenser av noen av sangene på Rare Birds kan man også spore elementer som fører tankene tilbake til tidlig Genesis, sånn sirka rundt Foxtrot og Selling England by the Pound, 1972-73.

 

— Det er i tilfelle ikke tilsiktet, hevder Wilson, — jeg har ikke noe spesielt forhold til Genesis, for meg er det The Beatles og Kinks som er det store. Det er helt ufattelig at The Beatles kunne være så eksperimentelle og så kommersielt fremgangsrike samtidig. Men når det er sagt, så har jeg veldig sans for det Peter Gabriel gjorde på 80-tallet. Han og Talk Talk!

 

 Dette lydbildet ivaretas av to keyboardister i Wilsons nye band, Drew Erickson på orgel og mellotron og John Kirby som trakterer alle synther.

 

— Det er bare bassisten Jake Blanton som er igjen fra mitt forrige band, forteller Jonathan, — min gode venn Omar Velasco har dratt avgårde på egenhånd, med eget nytt band.

 Velasco har vært med på alle Johnsons tidligere norgesbesøk, på Norwegian Wood og Øyafestivalen og sist på Rockefeller sommeren 2016, da Wilson og Velasco turnerte som duo. (Er du ordentlig inne i denne musikken, bør du absolutt også sjekke ut Velascos  eget album, Golden Child, coprodusert av Wilson og Velasco i Five Star Studioet).

 

 Wilson trekker også frem at hans interesse for jazz har hatt innflytelse på hvordan musikken hans har utviklet seg. På det forrige albumet løftet han på hatten til frijazz-pianisten Cecil Taylor med sangen som kort og godt heter «Cecil Taylor».

 

 På mange av bildene som finnes av Wilson er han barbeint. Han legger ikke skjul på at han er en hippie-spirit, han påstår at han ble grepet av lyden av Laurel Canyon allerede som tiåring. I noe som godt kan oppfattes som en programerklæring sier han følgende; «Denne platen har jeg laget utelukkende med det formål å destillere det jeg elsker med musikk, låtskriving, dansing, deling og kjærlighet inn i ett arbeid».

 

— Godt å snakke med deg, broder, vi sees i Oslo i april!

 

 - Tom Skjeklesæther, mars 2018, først publisert i Klassekampen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jonathan Wilson - En sjelden fugl

— Roger Waters har vært min testkanin, ler Jonathan Wilson, på telefon fra Los Angeles, — både han, og andre som jeg har produsert, har vært nyttige for meg når jeg har gjort innspillingene som har resultert i Rare Birds.

 

— Jeg var i studio sammen med Roger da han spilte inn Is this the life we really want?, i den samme perioden som jeg laget min egen plate. Det var unngåelig at jeg tok med meg elementer fra Waters-innspillingene til mine egne.

 

 Jonathan Wilson spiller ikke bare på Pink Floyd-legendens siste album, han er også med i bandet som Waters turnerer verden rundt med, under det som kalles Us+Them-Tour.