Det er sant å si lenge siden Holmestrand markerte seg på musikkkartet. Til gjengjeld var den første betydelige kvinnelige norske komponisten, pianisten Agathe Backer Grøndahl (1847-1907), lillesøster av malerinnen Harriet Backer, født i Holmestrand. Backer Grøndahl har sytti verker til sitt navn.  Men akkurat nå søker vestfoldbyen, som ligger langs E18 mellom Drammen og Horten, Wikipedia om tillatelse til å utvide omfanget av avsnittet «Kjente personer med tilknytning til Holmestrand».

 

 Takket være en ung kvinnelig sanger/ låtskriver.  Unnveig Aas melder seg på i norsk musikkvirkelighet med det sterkeste debutalbumet på svært lang tid. Old Soul er på ingen måte en samling retro-sanger fra en would-be Aretha Franklin, men snarere sjeldent ambisiøs og storslagen americana som har blikket festet på morgendagen.

 

— Det er vel riktig at Holmestrand ikke akkurat var noen musikkby når jeg vokste opp, det var sport som gjaldt,  orientering var populært, forteller Unnveig Aas, —  men vi var en liten gjeng som holdt på med kreative ting; musikk, film, teater, denslags. Jeg hadde klart et behov for å skille meg ut. Da jeg var seksten dannet vi et kjellerband, et rent jenteband, Mesua. Jeg skrev engelske tekster allerede da.

 Det er spesiell grunn til å stoppe opp ved at Unnveig har holdt fast ved det, engelske tekster.  Unnveig har nettopp fått seg en bachelor i litteraturvitenskap, og hun har mange år bak seg med skrivestudier. Hun har allerede debutert på morsmålet på Flamme forlag med diktsamlingen Mannen er vakker fra livet og opp. Anmeldt blant annet i denne avis.

 

— Jeg er mer skribent enn musiker. Jeg har gått på skrivekunstakademiet i Bergen, og  på forfatterstudiet i Bø, jeg har flyttet fra by til by, har vært en ensom vandrer. Jeg er sikker på at det blir flere diktsamlinger på norsk.

 

— Men jeg er også veldig glad i det engelske språket, som jo tross alt er så mye rikere enn det norske. Har hørt på så mye engelsk og amerikansk musikk, at det er nærliggende å skrive sangtekster på engelsk. Jeg har lyst til å turnere utenfor Norge også.

 Det bør observeres at Unnveig allerede har vært i EU i sakens anledning. I en tid da  den absolutte majoriteten av norske artister opererer på egenhånd, med små egne plateselskap eller produksjonsselskap, har Unnveig Aas fått en god gammaldags platekontrakt, med et svensk selskap, Playground Music. Det er så man gnir seg i både øyne og ører. Svensker som har trua på norsk musikk? Det er ikke så mange år siden Expressens Måns Ivarsson utbasunerte; «All norsk musik är skit!»

 

 — Jeg fikk en mail fra dem, etter by:larm i fjor, med spørsmål om jeg kunne tenke meg å ta en prat med dem om en eventuell avtale..Så langt har det gått veldig etter planen. Det var Alexander (Lindbäck, allestedsnærværende trommeslager) som foreslo at vi skulle spille inn i Silence studio i Koppom i Värmland.

 

 Silence studioet er en vesentlig del av svensk progressiv og alternativ musikkhistorie fra tidlig sytttitall og utover, selve studioet flyttet fra Stockholm til sin øde beliggenhet i Koppom i 1977. Grunnlegger Anders Lind er fortsatt til stede, i et kreativt miljø der mange norske artister har jobbet gjennom tiden. Avstanden til Oslo er bare elleve mil.

 

 — Vi var ute etter et varmt og organisk lydbilde. Heldigvis er bandmedlem Krister (Skadsdammen) utdannet lydtekniker, han har gjort en kjempejobb for at det har blitt som det har blitt.  Old Soul er produsert av Unnveig i samarbeid med Roger Græsberg, som også spiller gitar på plata. Det er bare noen uker siden siden Roger Græsberg & Foreningen slapp albumet Triste sanger og vals, der Unnveig med glans fyller rollen som Græsbergs Emmylou Harris til hans Gram Parsons. Det er med ett unntak samme lag som spiller på Triste Sanger og vals og Old Soul. Bassist Morten Andreassen har kommet inn til erstatning for Tor Ånon Kleivane.

 

Skadsdammen gjør dobbel tjeneste, det er hans pedal steel gitar som flommer ut over de ti sangene som klokker inn på trettiåtte og et halvt minutt med melankolsk magi.

— Det handler mye om hvordan jeg spiller, om feelingen i sangene, om improvisasjon, vi har brukt mye tid og forberedelser på denne plata.

 

— Og, ja det handler ganske mye om vanskelig kjærlighet. Det er jo ingen grunn til å skrive om den enkle? En måte å beskrive dette på, er at det dreier seg om følelser som jeg har prosessert til å bli tekst. Det starter med ett tema, som på «Mama, I want to be young». Jeg føler meg som gammel, en gammel sjel, det er der tittelen kommer fra.

 

Jeg er inspirert av gammel musikk, 70-tallet, men ikke bare det, det strekker seg fra Joni Mitchell, Fleetwood Mac og Monica Zetterlund & Cornelis Vreeswijk til Laura Marling. Vi hørte mye på Future Islands, The Killers og The Strokes når vi jobbet med Old Soul. Men jeg er også influert av låtskrivingen til Gram Parsons og Dolly Parton. Emmylous samarbeid med Daniel Lanois på Wrecking Ball har betydd mye for meg. (Unnveig var fire da Emmylou sjokkerte countryfundamentalistene blant sine tilhengere med denne plata).

 Unnveig Aas begynte for alvor å la offentligheten ta del av musikken sin for fire år siden. Det innebærer 8-9 sanger før albumdebuten, der EPen Run (2015) inneholdt sangen «How long must a woman mourn». Akkompagnert av en video der Unnveig svirrer rundt på en asfaltert håndballbane.

 

— Folk synes den var for lang, låten, godt over seks minutter!

 Unnveig har rukket mye allerede, hun har varmet opp for Judy Collins, John Fullbright og Daniel Romano.

— Men brikkene har falt på plass med samarbeidet med Roger og bandet. Roger tok kontakt med meg for å hjelpe til med koring, nå har vi to artistkarrierer.

 Det høyst bemerkelsesverdige er at platene til Roger Græsberg & Foreningen og Unnveig Aas er så forskjellige at du neppe gjetter at det er de samme menneskene som står bak.

 Denne skribent tipper at ARK bokhandel på Røa snart må se seg om etter en annen litteraturviter til å holde orden i bokhyllene.

— Jeg er godt i gang med sangene til andreplata, avslører Unnveig Aas.

 

 

Fra Holmestrand with love
Unnveig Aas setter Holmestrand på Americana-kartet

 - Tom Skjeklesæther, april 2017, først publisert i Klassekampen