The Sadies - Ridende countryrock-politi

Vi lever i en tid da begrepet «alternativ» har fått en uventet, og vesentlig mørkere, betydning. Da president Trumps «talskobra», Kellyanne Conway, et par dager etter innsettelsen, myntet utrykket «alternative facts», var det selvfølgelig ingen ting annet enn et forsøk på å gi rene løgner legitimitet. Men i tillegg kastet det umiddelbart også skygger over alt annet som måtte oppfatte seg som alternativt, hele veien til alternativ rock og alternativ country.

 

 I 1995 dukket det amerikanske musikkmagasinet No Depression opp i det fortsatt omfattende musikkbladmarkedet. No Depression satte seg fore å speile den nye countryrocken som gjorde seg gjeldende i kjølvannet av gjennombruddene til band som Uncle Tupelo og The Jayhawks.

 

 Bladet opererte under slagordet; «The journal of alternative country (whatever that is)» og holdt det gående i tretten år og gjennom 75 utgivelser.

 

 Det canadiske bandet The Sadies innfant seg på No Depressions sider ikke veldig lenge etter at bandet slapp sitt debutalbum, «Precious Moments», i 1998. Kvartetten møtte alle kriteria for å appellere til No Depressions stadig større leserkrets på denne tiden, rocknroll-slyngler som bar sine cowboyhatter med en blanding av stolthet og ironi.

 

 The Sadies er fortsatt frontet av brødrene Dallas og Travis Good, glimrende gitarister og sangere, med tung countrykred fra sine onkler i det velrennomerte countrybandet The Good Brothers.

 

 Selv om Travis og Dallas hadde vokst opp i millionbyen Toronto, i Canadas mest folkerike provins, Ontario, var ikke avstanden til prærievognene uoverkommelig. Canada har mer enn nok av det kulturlandskapet som countrymusikken sør for grensen springer ut av. Det er verdt å merke seg at The Sadies altså har samme hjemby som Neil Young.

 

  The Sadies viste umiddelbart farge, de var en slags Flying Burrito Brothers for den nye generasjonen, med en musikalsk fleksibilitet som gjorde at de det ene øyeblikket kunne fremstå som et hardcore honky tonk-band, det neste som et punkband som pisket publikum med  fuzzgitarer. The Sadies var et slikt band som rockmyter bygges av, «the last band standing» i alle sammenhenger som den nye, alternative countrybevegelsen gjorde seg gjeldende. Ikke minst under glansårene til South by South West i Austin, Texas, der No Depression og plateselskapet Bloodshot stod bak legendariske tildragelser, godt marinert i gratis sponsorøl.

 

 Rekka av «alternative countrystjerner» som ville spille med The Sadies var uendelig, og en Ryan Adams, en Jon Langford, en Neko Case våknet garantert opp med kuppelhue og The Sadies patenterte twang i ringende i ørene ved mer enn en anledning.

 

 Hvilket ga såpass mersmak at Langford laget plate sammen med The Sadies i 2003 og Neko fulgte opp året etter. I tillegg har The Sadies laget to plater med sleaze-soulsanger Andre Williams (1999 og 2012) og den aller beste plata i katalogen til punk-originalen John Doe (X), 2009-utgivelsen «Country Club». Legg til ytterliggående rockabillysamarbeid med Jon Spencer og nå senest en plate med sangeren i det kanadiske rockbandet The Tracically Hip, Gord Downie, titulert  «And the Conquering Sun» (2014).

 

 Plateselskapet beskriver The Sadies musikk som «a wild acid-folk country-punk trip». Hvorfor ikke, det er ikke noe problem å huke av for alt dette når man lytter seg gjennom de elleve nye sangene på nye «Northern Passages», oppfølger til 2013-plata «Internal Sounds».

 «Acid-folk´en» kommer tydeligst frem på sangen «It´s easy (like walking)» der platas mest prominente gjest, Kurt Vile, synger bakpå, lakonisk, til en sakte sentrifuge av gitareffekter og keyboards. Refrenget er insisterende nok til at denne virkelig fester seg.

 

 «Country-punk´en» manifesterer seg kraftigst på «There are noe word», en sang som kunne vært å høre på Hüsker Düs svanesang, «Warehouse: Songs and stories».

 

 «The Elements» er platas sentrale sang, der bandet strekker det ut i flere satser, og gir gitaristene Goods maks spillerom.

 

 Det er platas åpningskutt, og første singel, «Riverview fog», som fortøyer The Sadies til countryrøttene, her smelter alt godt sammen, en smellvakker melodi, flotte harmonier og et perfekt tilbakeholdent komp fra bassist Sean Dean og trommeslager Mike Belitsky.  Musikk som også er like skimrende og trolsk som nordlyset som er motivet på platas cover.

 

 The Sadies vil garantert være i stand til å gi musikalsk trøst til flyktningene som snart flommer nordover fra Trumps stupidokrati.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 - Tom Skjeklesæther, februarr 2017, først publisert i Klassekampen