En av rockens mest mytiske konserter fant sted for nesten nøyaktig førti år siden, den 25. november 1976, på den legendariske rockpromotoren Bill Grahams konserthall i San Francisco, kalt Winterland.

 

 På scenen stod den nestenkanadiske kvintetten The Band, og et svært oppsiktsvekkende utvalg av deres mest navngjetne kolleger.

 The Last Waltz er siden blitt et begrep som satte standarden for hvordan rocken feirer sin egen historie, aller mest takket være Martin Scorseses uovertruffent «musikalske» dokumentasjon av tildragelsen i kinofilmen med samme navn. Mange vil hevde at Scorsese her har laget den beste og viktigste rockdokumentaren noen sinne.  Helt presis på dagen, nå på fredag, fant det sted en feiring av feiringen! I rockbyen Namsos. Der amerikanske og norske artister satte hverandre stevne for å skape, som det het på plakaten, «A Thanksgiving to the Band: The Last Waltz».

 

 Den originale The Last Waltz skjedde altså på «Thanksgiving», takksigelsesdagen, i 76.  «Thanksgiving» er en av de viktigste amerikanske helligdagene, det var selveste Abraham Lincoln som i 1863 sørget for at alle de amerikanske statene feirer denne dagen samtidig, på den fjerde torsdagen i november .   Akkurat som tilfellet var på denne «Thanksgiving» for førti år siden, ble publikum og musikere i Namsos bydd kalkunmiddag før konserten tok fatt.

 

 

 Hvorfor skjer så akkurat dette i Namsos? Årsaken er ganske sikkert å finne i Namsos egen rockhistorie. Hverken Åge Aleksandersen eller noen av de andre musikerne i Prudence, bandet som skapte trønderrocken, vil noensinne benekte at The Band var en vesentlig inspirasjonskilde for deres eget uttrykk.

 

 Da Prudence, etter fire studioalbum, la ut på sin egen «siste vals»-turné, i 1975, gjorde de i alt vesentlig grad sanger av bandets tre låtskrivere; Aleksandersen, Terje Tysland og  Per Erik Wallum. Et av få unntak var deres versjon av «The Shape I´m in», skrevet av The Bands Robbie Robertson og utgitt fem år tidligere på albumet Stagefright.  «The Shape I´m in» kom til og med med på Prudence eneste liveplate, 11/12-75, tatt opp i Studentersamfunnet i Trondheim og, en smule oppsiktsvekkende, produsert av Jahn Teigen.

 

 Under et panel på fredag fortalte Prudence sin trommeslager, Kåre Skevik jr., at bandet hadde hatt en slags musikalsk oppvåkning en fuktig natt hjemme hos Aleksandersen i 1970, mens de hørte på The Bands debutplate, Music from Big Pink. At det var da bitene falt på plass for bandet, og at trekkspiller/ gitarist Terje Tysland og mandolinist Johan Tangen kom med like etterpå. I følge Skevik jr. covret Prudence et stort antall Band-sanger i de neste fem årene.  Amerikanere og nordmenn på panelet var ellers enige om at Namsos og Woodstock har åpenbare likheter, langt fra storbyer og med et nært forhold til store skogsområder.

 

 Da «A Thanksgiving to the band: The Last Waltz» ebbet ut natt til lørdag, etter nær innpå tre og en halv time, var det klart at forbrødringen og forsøstringen hadde klaffet, helt etter arrangørene, Woodlands, ønsker. Selvfølgelig endte hele feiring med en omfattende avsynging av evige «The Weight», der vokalen spratt rundt på scenen som en kule i et flipperspill. Jeg stod sammen med to langveisfarende The Band-hoder, fra Halden og London, og de sang med av full hals, mens de klamret seg til noe som lett kan være en av de mest autentiske, og samtidig unike, fremføringene av «The Weight» på denne siden av Levon Helms bortgang.

 

 Da Robbie Robertson i 1976 proklamerte at 16 år på veien var mer enn nok for ensemblet som opprinnelig kalte seg The Hawks, etter sin amerikanske frontmann, Ronnie Hawkins, halvparten som barband, halvparten som geniforklarte nyskapere i rocken, med Bob Dylan som mest prominente arbeidsgiver, skulle det vise seg at de andre fire musikerne likevel var uenige. De hadde ikke til hensikt å gi slipp på statusen som The Last Waltz ga dem. Det var tross alt Levon Helms, Rick Dankos og Richard Manuels country-soul-stemmer som gjorde at sanger som nettopp «The Weight», «The Night they drove old Dixie down», «It makes no difference» og Prudence-favoritten, «The Shape I´m in», var selvskrevne i rockens egen salmebok.

 

 Rockhistorien vil si at The Band uten Robbie Robertson aldri ble helt romsrent, men på midten av 1990-tallet laget de tre album som var bedre enn samtiden forventet, spesielt Jericho fra 1993.  Med på laget den gang var trommeslageren Randy Ciarlante og gitaristen Jim Weider. Det er disse to som utgjør den sterkeste lenken til The Band i det amerikanske bandet som stod på scenen NTE-arena i Namsos fredag kveld.

 

 The Weight Band teller også andre musikere med tilknytning til solobandene til Helm, Danko og Garth Hudson. Organisten Brian Mitchell vant sogar Grammy med Levon Helm Band for plata Ramble at the Ryman i 2012.  Med i Namsos var også King Harvest Horns, som pga av akutt sykdom i ellevte time ble forsterket med enda en velkjent amerikansk musiker, trombonisten Tom «Bones» Malone, som har bakgrunn fra begge Blues Brothers- filmene og som medlem i husbandet til David Lettermans Late Show i over tjue år. Malone var den eneste fredag som faktisk spilte på The last Waltz.

 

 Etter innledende avspilling av Robbie Robertsons orkestermusikk for anledningen, «Theme from the Last Waltz», filmmusikk god som noen, åpnet konserten med et ti sangers sett fremført av The Weight Band og King Harvest Horns, der trommeslager Ciarlante med kraft gjenskapte Helms uvanlige trommeslager/ sanger-innsats, rett ut av startblokkene som i filmen med «Up on Cripple Creek».

Også Band-sanger som ikke er å finne i  selve filmen; «This Wheel´s on fire» og «W.S. Walcott Medicine Show». Avsluttet av «Life is a carnival», det meste inneholdende The Bands unike gumbo av soul, country, funk, rockabilly, blues og jazz.

 

 Etter en pause, der det viste seg at trønderne, av alle, hadde feilberegnet publikums øltørst og kjøpt inn for lite varer!, var det klart for det store gjestesettet.  For virkelig å banke hjem linken til Prudende stilte Terje Tysland som ikke hadde problemer med å vise at han fortsatt er i god form, på flere vis selvfølgelig med «The Shape I´m in».

 

 Stafettpinnen gikk rett over til norsk blues´ tangentplager nummer en, Reidar Larsen, som fikser både Muddy Waters «Mannish Boy» og Dr. Johns «Such a Night» med største selvfølgelighet. Selv om han i forkant prøvde å slå i Klassekampen at han aldri tidligere hadde spilt «Such a Night». – Den går vi ikke på, Reidar, ikke etter den versjonen. Knut Eide, Namsos-født sanger i Tiger City Jukes, også han kvotert inn av bluesen, satte deretter Paul Butterfields «Mystery Train» rett i krysset.

 

 Metall/ folk-sangerinne Kari Rueslåtten hadde oppgaven med å gjenskape Emmylou Harris´  «Evangeline», i filmen vist i en after-the-fact-fremføring tapet på en Hollywood sound Stage. Rueslåtten fikk eminent hjelp av to stykk Prudence; Tysland på trekkspill og Tangen på mandolin.

 

 Dermed var det duket for en av aftenens overraskelser. Popsanger Stein Ingebrigtsen har passert 70, men helt uten å miste kraften i stemmen. Som han brukte til å ta seg av konsertens urias-spot, Neil Diamonds «Dry your eyes», kontroversiell i 1976 da Diamond ble oppfattet å komme fra «den andre sida», pop´ens verden. Fortjent jubel fra salen for Namsos originale pop-sønn. En nyere pop-sønn, Thomas Brøndbo, hadde en av kveldens tøffeste oppgaver, og kom unna van Morrisons «Caravan» med økt ære-beholdning.

 Henning Kvitnes hadde reist langt og fikk lov til spenne opp et vidt følelsesmessig lerret med to sanger, fra trist-triste «Makes no difference» til livs-bejublende «Forever Young». Begge servert med Kvitnes nå patenterte ro og verdighet.

 

 Elg, på ingen måte i solnedgang, rev opp scena med sin voldsomme versjon av Ronnie Hawkins «Who do you love».  Simen Rem snudde elegant Dylans «Baby, let me follow you down» til farens, Håvards, «Kan jeg få bli med deg hjem?».  At Lars Lillo Stenberg er forever Young vet vi, hans «Helpless» var skummelt lik Neil Youngs original. Claudia Scott kan, som vi vet, sin americana svært godt, og bar den essensielle borgerkrigssagaen  «The Night they drove old Dixie down» trygt til den andre siden.

 

 Åge Aleksandersen-gitarist Skjalg Raaen synes med sin look uansett fanget i 1970-tallet, legg til at han også synger som en ung Clapton. Med seg på gitar-ekvilibrering på «Further on up the road» hadde han den 14 år gamle gitar-sensasjon Odin Landbakk. Bakover-sveising det ja.  Før alle kom tilbake for å legge maksimal vekt til «The Weight», tok Trond Ingebretsen og Leif Ottosen oss pent ned via «I shall be released».

 

 Om man skal single ut The Band for ett, bare ett, vesentlig bidrag til rockhistorien, så er det for å sette samspillet i sentrum. Det å gjøre kommunikasjonen musikere i mellom, i en live setting, til mål og mening. For harmonier, dynamikk og instinktiv bruk av egen og felles musikalsk historie.  I en tid da digitalteknologi i stor grad har gjort populærmusikken til et one-person (man?)- show, er det grunn til å reflektere over om rocken faktisk danser mot historiens sidelinje.

 

 Om denne dansen i Namsos skulle bli den siste siste valsen, er det bare å bukke og takke.

 

 

 

 

 

 

 

 

Last Waltz: Namsos

The Last Waltz

 

 

Legendarisk avskjedskonsert for The Band

Fant sted 25. november 1976

På Bill Grahams Winterland, med plass til 5400 publikummere.

Resulterte i en konsertdokumentar av Martin Scorsese.

Trippel konsertalbum utgitt i 1978. Deretter gjenutgitt ved flere anledninger, i utvidede konfigurasjoner, nye 40. årsversjoner inkuderer en 6 LP vinyl versjon.

Gjester; Bob Dylan, Joni Mitchell, Van Morrison, Eric Clapton, Dr. John, Neil Young, Muddy Waters, Ronnie Hawkins, Neil Diamond, Paul Butterfield, Bobby Charles. Ekstra: The Staple Singers, Emmylou Harris.

 - Tom Skjeklesæther, desember 2016, først publisert i Klassekampen