Jeg snublet over Sturgill Simpson da han spilte på en av de mindre scenene på gigantfestivalen «Hardly Strictly Bluegrass» i Golden Gate Park i San Fransisco høsten 2013. Simpson hadde nettopp gitt ut debutplata, «High on a Mountain Top», på egenhånd.

 

Hardcore honkytonk, håndspilt musikk, som en bortglemt Waylon Jennings-plate fra 1970-tallet. Helt i utakt med Nashvilles stadig mer glattslikkede og generiske, såkalte «bro-country», musikk som gjennomgående høres ut som den er skapt for tv-annonsering av pick-up-trucks og øl (Dette skrives i Nashville, tro meg, radio-countrymusikken er tungt glidemiddelbehandlet).

 

Simpson hadde med seg en gitarist i Golden Gate, som hadde blitt med i bandet bare noen uker tidligere, var fra Estonia og etter sigende knapt skulle ha spilt en countrytone tidligere. Men Laur Joamets var brilliant. En som virkelig sørget for at Telecasteren var «The hammer of the honky tonk gods».

Ingen av platebutikkene i San Fran hadde plata, de hadde ikke engang hørt om den.

 

Et knapt halvår senere var Simpson på alles lepper med utgivelsen av oppfølgeren, «Metamodern Sounds in Country Music», der honkytonken var mikset opp med elegant psykdelia og en nydelig tolkning av en åttitalls popsang fra (egentlig fortjent) glemte When in Rome, «The Promise».

Sturgill gjorde høsten 2014 et par bejublede klubbjobber i Norge og i fjor sommer banket han fast at Grünerløkka-hipsterne egentlig bare trenger mer country med et gnistrende sett på Øya-festivalen.

 

I mellomtida har Sturgill fått kontrakt med store Atlantic/ Warner, og nå takker han for tilliten med å utvide sine og countrymusikkens grenser ytterligere. A Sailor´s Guide to Earth er et «konseptalbum» som bringer sammen tekster som er brev fra Sturgills bestefar, sent fra Stillehavet under andre verdenskrig, og Sturgills egne brev til sin førstefødte sønn, forfattet av en fraværende far. Fulle av utvetydig kjærlighet og velmenende råd.

 

Åpneren «Welcome to the Earth (Pollywog)» høres innledningsvis ut som om Glen Campbell skulle ha fått en ny sang av Jimmy Webb, for så å slå over i stram Stax-soul, med blåsere fra  The Dap-Kings, tidas fremste leverandører av krystallklar retrosoul. Ambisiøst, mikset med strykere og pedal steel fra Dan Dugmore. Det står her umiddelbart klart at Sturgill Simpson fortsetter å gå sine egne veier, skal countryradioene spille Simpson, skal de tvinges over på hans banehalvdel.

Denne gangen er han produsent alene, Dave Cobb som hjalp ham med de to første platene, er ikke å se.  Coveret på plata viser en gammel seilskute, i svært opprørt hav, et maleri som umiddelbart fremstår mer som kitch enn JMW Turner.  Men det er ingen tvil om at Simpson tar countrymusikken på en seilas der det stilles ekstra krav til skipperen. Oppsiktvekkende, Sturgill benytter altså anledningen han har fått til å spille i musikkens førstedivisjon med å servere noe som Nashville må oppfatte som fullstendig forvirrende sjangerblanding.

 

Han lykkes likevel med å bevare countrymusikkens integritet, dette er uomtvistelig fortsatt country, men den velger konsekvent andre virkemidler, der den i mange år har vært uutholdelig forutsigelig.

Sturgill gjør også denne gangen en sang fra en annen musikalsk sfære, Kurt Cobains «In Bloom», der han nyttiggjør seg den flotte melodien til maks, marinert i Dugmores steel, blås og strykere. Skal bli spennende å høre hvordan Nirvana-fans oppfatter dette.

 

Sturgill Simpson har stemmen, en malmfylt og autoritær sådan, sterk nok til å tvinge countrymusikken ut i en ny åpenhet, til igjen å bli en arena som påkrever respekt fra en samlet musikkverden. Ikke bare fra pengetellere og rating-pugere.

 

Det blir svært spennende å følge «A Sailor´s Guide to Earth» i året som kommer. I mine ører har han allerede lykkes, dette er countrymusikk å bli svært opprømt av.

 

5 1/2