Chris Stapleton og Colter Wall er de nye coyntrystemmene Colter Wall- Colter Wall (Young Mary´s record Company/ Thirty Tigers) Chris Stapleton- Songs from A Room vol. 1 (Mercury/ Universal) Man kan bare spekulere på hvordan stemningen har vært i Nashvilles legendariske RCA Studio A det siste halve året. Hovedkvarteret til produsenten Dave Cobb, som han var i ferd med å ferdigrestaurere da Klassekampens utsendte besøkte ham der i april i fjor. Cobb & venner hadde reddet det historiske studioet fra riving og han var i ekspressfart i ferd med å produsere en lang rekke spennende artister, slektningen Brent Cobb en av dem. (Brent kommer til Oslo om bare få uker). Blant Dave Cobbs kommende oppdrag var altså to plater som «tilfeldigvis» har landet nesten samtidig disse to første maiukene; oppfølgeren til gjennombruddsplata (Traveller) til Chris Stapleton og debutplata til den usannsynlige kanadiske trubaduren Colter Wall. Begge mennene er unge, på tross av at Stapleton (39) er nesten dobbelt så gammel som Wall (21). Ved siden av at de produseres av Dave Cobb, er det oppsiktsvekkende stemmebånd som binder de to sammen. — Det er stemmene som er en vesentlig faktor når jeg avgjør hvilke folk jeg vil jobbe med, fortalte Cobb oss i fjor. I likhet med alle andre, må Cobb ha lurt på om han hørte riktig da han fikk vite at Colter Wall bare er 21, Wall besitter en stemme som er så full av gruff at vi bare får håpe at den ikke er selvpåført. Som å høre Guy Clark før han fikk i seg den første morgenkaffen. Men også en dybde og en klang som om den skulle ekko ut av den dypeste gruva. Jeg mistenker at Cobbs oppdrag har vært å sørge for at Colter Wall ikke har tippet over kanten til parodien på en countrysanger som har vært innelåst på honkytonken over natta. ﷯Colter Walls selvtitulerte albumdebut, oppfølgeren til minialbumet Imaginary Appalachia fra 2015, avviker ikke fra den vinnende formelen. Det handler om Walls formidling av tekster, og gjennomgående minimalt med musikalske broderinger. Slik sett er Wall en viderefører av Texas-trubadur tradisjonen som nettopp Clark, og hans compadre Townes van Zandt, var de viktigste eksponentene for. Wall skygger heller ikke unna å ha sine inspirasjonskilder hengende på brystet, han gjør både en cover av Townes sang «Snake Mountain Blues» (Our Mother the Mountain 1969) og en cover av en sang Townes selv covret, «Fraulein» (The late great Townes van Zandt 1972), skrevet av Texas honkytonkeren Lawton Williams. Wall tar seg god tid, ordene får tid til å synke inn, slik vi kunne forvente fra en sanger på tampen av livet, ikke nettopp ute startblokkene. Når han får opp farta litt, som på «Motorcycle», demonstrerer han også at han har sans for (svart) humor. Han synger om å brette motorsykkelen rundt en stolpe, eller kjøre den utenfor en klippe (som Ol´Arlo). Sangen er altså inspirert av Arlo Guthries sang «Motorcycle song» (fra Alice´s Restaurant). Wall er også kjent med den dype countrytradisjonen med såkalte «murder ballads», «Kate McCannon» er navnet på Walls offer. «W.B.´s talkin» er to og et halvt minutt med en radiofyr som ikke har opplevd maken til respons som den han oppnådde når han spilte Colter Walls debut-EP. Det høres ut som et radiosending fra Hank Williams dager. Kanskje er refleksjon av Colter Wall rett og slett er et gjenferd fra da countrymusikken var blodig alvor, ikke en digital pop-øvelse. Det blir veldig spennende å følge Wall i de neste årene. Chris Stapleton er, så langt, Dave Cobbs fremste gullgutt. Traveller har blitt druknet både i troféer og salgstall i de to årene som har gått﷯ siden utgivelsen. Med et utseende som en lurvete overlevning fra countrymusikkens dårligste dager på 1980-tallet, har Chris Stapleton sendt sjokkbølger inn i det airbrusha Nashville-etablissementet. Han har lykkes med en countrysoulstemme størrelse extra large og en udiskutabel evne til å skrive gode sanger (Han har allerede 150 covers fra andre artister, fra Alison Krauss til Adele). Songs from A Room Vol. 1 sikter til at disse ni sangene er spilt inn i RCA studio A, han løfter på hatten til Willie Nelson med «Last thing I needed, first thing this morning», men stoler ellers på egne skrivekrefter. Med god grunn, denne samlingen er sangmessig like solid som Traveller. Volum 2 skal komme til høsten. Med unntak for rocka «Second one to know» er dette klassisk midtempo/ ballade-country slik Waylon Jennings ville reist seg og applaudert. Sanger som «Without your love» og «Death Row» kunne uten videre vært å høre på soul og bluesplater fra 60-tallet. Åpneren, «…halo» er illustrerende, drevet av autoritær kassegitar, med enkelt komp mot et catchy refreng, en perfekt plattform for en av samtidas beste soulsangere. Som altså er en vit dude, en outlaw med en pimpa opp cowboyhatt. - Tom Skjeklesæther, mai 2017, først publisert i Klassekampen poeng Wall (5) Stapleton 4 1/2