Sommern i Prærievogna

AV

TOM SKJEKLESÆTHER

Det er ingen dristig påstand å hevde at sommer og sol gjør noe med musikken. Aller mest dreier det seg om å høre musikk ute, gjerne fra en scene der alle musikkens energiskapende elementer virkelig får fritt spillerom. De av oss som har falt i musikkgryta ville antakelig måtte møte høsten med bøyd nakke om vi ikke hadde fått med oss et minimum-maksimum av levende spilt, utendørs musikk.

For meg holder det ikke med utendørskonserter, nå er strømuttaket på plass på terrassen, stereoanlegget er montert, klar til å akkompagnere grilling og kalde øl, satt til vakre solnedganger og eventuelle soloppganger.

 

I likhet med fjorårssommeren tegner denne til å forgylles av et knippe utmerkede nye utgivelser. Det skal noteres at sommersesongen 2015 var oppsiktvekkende sterk, med  blant andre Sam Outlaws «Angelino», Chris Stapletons «Traveller», Anderson Easts «Delilah», Ashley Monroes «The Blade» og Leon Bridges «Coming Home».

 

Det ekstra gledelige ved denne sommerens soundtrack, er at det inneholder to oppsiktvekkende norske utgivelser.

Vi starter med Robert Skarsbakk, en Sandefjordbosatt trønder som har latt det drøye helt til han er 38 før han debuterer, med svært velkomponerte, i alle betydninger av ordet, «Like everything is ok». Ti egne sanger arrangert med moden balanse mellom det intense og det melankolske vi nordmenn aldri får nok av. I likhet med flere av de andre jeg trekker frem i dagens spalte, har Skarsbakk stemmen som med glans tjener denne platas høye ambisjonsnivå.

 

The Late Great!! Du skal ha tunga rett i munnen når du kaller opp bandet ditt etter en av tidenes beste albumtitler; «The Late Great Townes van Zandt». Utgitt i 1972, og inneholdende noen av Townes beste sanger. Men hei! Sanger/ gitarist/ låtskriver Tor Thomassen vet hva han driver med. Han har dressert sitt seksmannsensemble til å låte et sted mellom The Waterboys, The Pogues og The Bad Seeds. «Songs from the 21st Century» er laget i hjembyen Tromsø og inneholder ti ekspansive folkrocksanger der de to åpningskutta, «A young lover dream» og «Seven bright Seas», er som å score på de to første angrepa i EM-finalen. Sjekk også ut nydelige «Our Empire» og avslutningen, staselige «Nightime Diamonds».

 

Den tidligere uteliggeren, med superstjernestatus i Sverige, Doug Seegers, spilte nettopp på Buckley´s i Oslo og var bedre enn noen sinne, med nytt band og ny autoritet.

Nå er oppfølgeren til debuten «Down to the River» her, kalt «Walking on the Edge of the World». Vi vet at Doug altså har balansert der, i utkanten av verden. Mer countryrocka denne gang, også nå med bidrag fra Emmylou Harris og Buddy Miller. Men også med harmonivokal fra utmerkede Elisabeth Cook på halvparten av sangene. Avslutningsvis, den hjerteskjærende «Don´t laugh at me». Seegers er en glimrende countrysoulsanger og han kan dukke opp i nærheten av deg før du aner det. Hank Williams løfter på hatten.

 

Jeg har ett problem med å lytte til amerikanske Brett Dennen. For california-sangeren minner meg alltid på hvor fullstendig latterlig rævva norsk musikkradio er. Dennens nye, «Por Favor» er minimalistisk produsert av selveste Dave Cobb, inneholder selvklebende sanger i løse reggae og folkfunk-arrangementer som hver og en kunne ha reddet pisspraterne på «Ni-timen». Sjekk «Cassidy» (ikke Dead-låten) og «Stand up for it».

 

«Introducing Karl Blau» lykkes med tittelens forsetter.  Amerikanske Blau har alternativ/ punk-bakgrunn. Og stemmen som kan få en begravelse til å ta en pause. Blau gir seg i kast med sanger av Tom T. Hall («That´s how I got to Memphis»), Link Wray, Townes van Zandt («If I needed you»), Barry & Robin Gibb («To love somebody») og Tom Rush («No regrets») og kommer ut som vinner. Retrocountry fra fremtida.

 

21 år gamle Max Jury er fra Des Moines, Iowa og bærer et navn som knapt er til å tro. Men i øyeblikket er Jury gjenstand for en massiv hype fra engelske Mojo Magazine, på bakgrunn av et selvtitulert debutalbum der han av uforståelige grunner sammenlignes med Gram Parsons. Under tittelen «The new voice of heartbreak». Men, thank you, Max Jury klarer seg utmerket med sin egen soulrockstemme og fin-fine egne sanger.

 

Det er uungåelig å la være å tenke (litt) på Crosby, Stills & Nash når man tar for seg det første felles, selvtitulerte, albumet fra sangerne/ låtskriverne Neko Case, K.D. Lang & Laura Veirs. Ikke slik at uttrykket har spesielt med Laurel Canyon anno 1969 å gjøre, men fordi de tre førstedivisjons-sangerne lykkes med å veve stemmene sine rundt hverandre på en tilsvarende måte. Musikalsk minner dette mer om Susanne Vega i tredjepotens. Veltemperert og sofistikert. Mest rett i hjertet, «Song for Judee». Om mytiske/ mytiske Judee Sill, som døde bare 33 år gammel i 1979.