Sølvtårene triller

På denne første mandagen i den nye tidsregningen for USA, og alle oss andre, er det med det som neppe kan kalles blandede følelser at jeg tar fatt på å skrive en spalte som triller under tittelen «Prærievogna». Å være advokat for fremmet av amerikansk populærmusikk er vel i øyeblikket å betrakte som en særs lite attraktiv jobb.

 

 Jeg sitter og ser på bildene som preger omslaget til amerikaneren Aaron Lee Tasjans andre album, «Silver Tears», og registrerer en ubarbert kar med halvlangt, lett pistrete hår, hvit cowboyhatt og en, mildt sagt, oppsiktvekkende western style dress. Bestrødd med små runde paljetter, på størrelse med kronestykker, som kan oppfattes solcellepaneler eller en discokule som har funnet nytt liv i herreekviperingsbransjen.

 

 På slutten av åttitallet sa Warren Zevon følgende til den stappfulle rocklubben Sardines i Oslo etter at en brannalarm hadde utløst overrislingsanlegget og tatt strømmen; «When technology breaks down, society once again has to put it´s trust in the troubadour».

 Akkurat nå handler det både om behovet for tillit og trøst. Kanskje musikken kan hjelpe på veien mot et lysere sinn? Med sin selvlysende dress er Aaron Lee Tasjan en like god kandidat som noen til å starte den oppoverbakken. Tittelen på plata hans, altså «Silver Tears», må sies å ha truffet minst halvparten av den nye tidsånden riktig.

 Ved nærmere ettersyn viser det seg at Aaron Lee Tasjan er en tretti år gammel sanger/ låtskriver/ gitarist fra New Albany i Ohio, med oppsiktsvekkende mye på sin musikalske CV.

 

 Utviklet fra han var elleve år gammel i et hjem der begge foreldrene var musikere. Unge Tasjans ferdigheter gjorde at han ble tilbudt et stipend for å studere på USAs ledende musikk-utdanningsinstitusjon, Berklee College of Music.

Men Tasjan takket nei, og satset på å lære fra gatenivå, i New York. Han dannet raskt bandet Semi Precious Weapons og lyktes med å overtale David Bowies legendariske produsent, Tony Visconti, til å finstille albumet «We love you».  Herfra ble han hyret inn av David Johansen og Syl Sylvain som gitarist i rockhistoriske New York Dolls. En jobb han skjøttet mens han fra 2008 også frontet bandet med det morsomme navnet Madison Square Gardeners. Kulturavisa Village Voice beskrev MSG som «The best N.Y. has to offer».

 

 Det er åpenbart at Aaron Lee Tasjan er på vei, og i 2013 flyttet han til East Nashville for å satse på en solokarriere. Under veis har Tasjan også rukket å samarbeide med Jack White, Sean Lennon, nå avdøde Faces-organist Ian McLagan og et par av musikerne fra Blondie.

 Da jeg oppholdt meg i Nashville i april for å skrive en sak om musikkbyens nye, spennende utvikling, ble jeg tipset av flere som mente at Aaron Lee Tasjan var en av East Nashvilles mest interessante nye artister. Men ingen i byens rimelig oppegående platebutikker kunne hjelpe meg med å skaffe hans solodebut, «In the Blazes», utgitt i fjor. Den var støvsugd vekk fra hele byen.

 Derfor har forventingene til nye «Silver Tears» vært store, forsterket av at han nå gir ut plater på det ledende americana-selskapet New West.

Det viser seg at de tolv sangene på plata er vilt eklektiske, fra fengende power-pop (åpneren «Hard life»)  til Tom Petty-style galloperende heartlandrock («Ready to die»), til en nydelig midtempo countryballade (knallsterke «Memphis Rain») til en av de morsomste og mest velformulerte tekstene på denne siden av «Boy named Sue» i «12 Bar Blues». Der Tasjan bruker den generiske tittelen til å ta oss med på en omfattende barrunde. Et par smaksprøver; «How many roads must a man walk down/ to find an affordable bar in the City of Angels», «If writing stuff down changed anything/ A lot more people would know who Philip Levine is/ He´s an American poet laurete/ I wonder why my English teachers forgot to tell me about him/ Maybe because he says a lot of bad words in his poems/ That´s America for you/.

 (Philip Levine var en Pulitzer-pris-vinnende arbeiderklassepoet som faktisk var «Poet laurete of the United States» i 2011-2012, og som døde i 2015).

 

 På noen av sangene her, spesielt nydelige «Refugee blues», tydeliggjøre Tasjan at han også er en formidabel sanger. En å oppdage for alle som de siste par årene har satt pris på Daniel Romano og Sturgill Simpson. I usedvanlig morsomme linernotes skriver Tasjans buddy, kultoriginalen BP Fallon (70); «Aaron Lee Tasjan snublet og brakk håndleddet. — Det kunne ha vært mye verre, sa han, — jeg kunne ha brukket gitaren min.  Denne mannen er interessert i gitaren sin og musikken sin, mer enn noe annet. Selv damer. Vel, kanskje ikke..«

 

 - Tom Skjeklesæther, november 2016, først publisert i Klassekampen