Klart for et realt country-Shook? I fjor sommer ble amerikanske Sarah Shook og bandet hennes, The Disarmers, valgt ut av Rolling Stone Country til å være en artist man bør følge med på. I intervjuet i sakens anledning sa Sarah følgende: «For det første tror jeg at det er viktig at sannheten er tilgjengelig, der ute. For det andre, det er av betydning for meg å ha et variert publikum. ﷯Denne sjangeren trekker fra tid til annen til seg publikummere som er veldig sneversynte. Til dem vil jeg si følgende; Hør her, du må gjerne være fan. Men for full åpenhet; Jeg er for faen en borgerrettsforkjemper, jeg er biseksuell, jeg er ateist og jeg er veganer. Forstår du det? Det er ganske mye anti-redneck-shit bare der.» Sarahs kompromissløse holdning kan gjerne sees i lys av at en av ny-nazistene som marsjerte i Charlottsville i Virginia for to uker siden, hadde på seg en Johnny Cash t-skjorte. Et klesvalg som gjorde at Cash´ barn, anført av Rosanna Cash, rykket ut og ba fyren vrenge av seg skjorta snarest. ﷯Men Sarahs uttalelse er uansett mer enn nok til å få henne rullet i tjære og fjær om hun skulle forville seg inn i den konvensjonelle, og fortsatt konservative, countrybransjen. Den som trilles ut fra Nashville via et par tusen trangt programmerte countryradiostasjoner døgnet rundt, år ut og år inn. Nå har Sarah Shook, som faktisk heter Shook til etternavn, funnet seg et plateselskap-hjem som har lang erfaring med å være i opposisjon til Nashville, Chicago-baserte Bloodshot Records. Formidlere av alternativ country i snart tjuefem år, et selskap som har vært delaktige i karrierene til blant andre Waco Brothers/ Jon Langford, Robbie Fulks, Ryan Adams, Old 97s og Lydia Loveless. Bloodshot har re-lansert Sarah Shook & the Disarmers egenutgitte Sidelong, først tilgjengelig på tampen av 2015. Etter planen skal det komme et helt nytt album tidlig neste år. Sarah Shook holder til i Chapel Hill i North Carolina, bare tre og en halv times kjøretur fra nettopp Charlottsville. Der er hun en slik aktivist som garantert havner i klammeri med slike folk som president Donald Trump beskriver som «good people». Hun har vært sentral i en kampanje som har som mål å sørge for såkalte «safe spaces» i Chapel Hill. Rent konkret dreier det seg om å få forretninger og utesteder til å sette opp synlige skilt som understreker at de ikke diskriminerer folk på bakgrunn av hverken hudfarge eller legning. Legg til at Sarah også er lokal festivalarrangør. «Manifest» er en todagers-festival der artistene som opptrer må ha minst ett kvinnelig bandmedlem. Sarah Shook ble født i Rochester, New York for knappe trettito år siden. Familien hennes var dypt religiøse, på det hakket som satte strenge begrensinger på hva slags kultur og underholding som barna kunne ta del i. I dag sier Sarah at denne oppveksten hadde en slags utilsiktet konsekvens, at kreativiteten hennes ble kraftig stimulert. Det er også grunn til å si at det ikke stoppet med kreativiteten for Sarah. Det falt neppe i god jord at da hun platedebuterte i 2013, med Seven, så var artistnavnet Sarah Shook and the Devil. Titlene og tekstene på Sidelong slår fast at hun ikke har kommet på andre tanker etter hvert; «Nothin´ feels right but doing wrong», «Fuck up» og «Misery without company». «Nothin´ feels right but doing wrong» starter som følger; «One more dance with the devil/ One more shot of whiskey/ One more heapin´ dose of trouble/ It´s always one more/ it´s always one more/ Nothin´ feels right but doing wrong../« Det er også på plass å legge til at Sarah besitter en stemme som passer hennes tøffe attityde som hånd i hanske. Den danser elegant, og tidvis arrogant, på toppen av et lydbilde som har ganske mye til felles med texanerne i Old 97s, det er gjennomgående høyt tempo og en groove med en skarpladd skarptromme som driver sangene fremover. Bandet teller Eric Peterson på gitar, John Howie jr. på trommer, Aaron Olivia på ståbass og, uungåelig, Phil Sullivan på pedal steel gitar. Men Sarah Shook & The Disarmers kan også ta tempoet ned, helt ned, som et orntli honkytonk-band. Sangen med den oppsiktvekkende tittelen «Dwight Yoakam» er tung blues; «I´m drinkin´water tonight/ Cause I drank all the whiskey this mornin´/ Drunk the whiskey this mornin´ cause my baby ain´t comin´home/ Last night she went out to the bar/ Said she met a big country star/ Said he likes to make love while he´s smokin´/ He don´t walk like he´s broken/ And he aches just like Dwight Yoakam/«. - Tom Skjeklesæther, august 2017, først publisert i Klassekampen