Ny countrybølge med Roger Græsberg

– Det stemmer at vi startet bandet som heter Roger Græsberg & Foreningen etter at vi hadde opplevd Sturgill Simpsons første konsert i Norge, høsten 2014, forteller frontmann, sanger, låtskriver og produsent Roger Græsberg (33) selv.

– Gitarist Krister Skadsdammen, trommeslager Alexander Lindbäck og jeg sto langt foran og vi ble så inspirert at vi måtte starte noe med et sånt sound. Andrealbumet til Sturgill, «Metamodern Sounds in Country Music», var noe nytt, det hadde en god feeling.

Græsberg kan også fortelle at Willie Nelson-sangen som i sin oversatte form er tittelkuttet på bandets debutalbum, «Triste Sanger og vals», var sangen som Sturgill Simpson åpnet sin konsert med på Pokalen i Oslo for to og et halvt år siden. (Originaltittel: «Sad Songs and Waltzes», en klassiker i Willies enorme katalog, utgitt i 1973.)

«Triste sanger og vals» åpner også plata og holder hva tittelen lover. Låten avslører også umiddelbart at Roger Græsberg & Foreningen teller to distinkte sangere, i tillegg til Græsberg, en av det nye country/americana-Norges fineste stemmer, Unnveig Aas.

– Jeg har også produsert Unnveigs nye album, som kommer i mars. Oppsiktsvekkende nok har Unnveig fått en gammaldags platekontrakt med svenske Silence, og vi har spilt inn plata i studioet deres i Koppom, rett over grensen, i Värmland.

 

Country i Posten

Roger Græsberg & Foreningen har blitt beskrevet som «countryrock fra Finnskogen».

– For en del år siden var det et lite countrymiljø på Kongsvinger, det var flere av oss som jobbet i Posten, blant andre Roy Lønhøiden og Thomas Maarud. Og i 2002 spilte vi country på julebordet til Posten. I postbilen gikk det jo mye i country, spesielt Hank Williams.

Da Halden-bandet Onkel Tuka mottok Spellemannprisen i countryklassen i 2011, sa bandets sanger, Håkon Ohlgren, i sin takketale at Onkel Tuka hadde startet som rockeband, men hadde jobbet seg opp til å bli et countryband. Det er mulig å si det samme om Roger Græsberg, han har spilt i band helt siden ungdomsskolen og i åtte år var han gitarist i Kongsvinger-bandet Beglomeg.

– Jeg har vel ikke lagt rocken på hylla, jeg spiller også med bandet Roger Græsberg and the Anti-Music Bonanza, som har to plater bak oss, har spilt på Øya og Bylarm og faktisk slipper ytterligere et album om ikke altfor lenge.

De to siste årene har da også Græsberg vært fulltidsmusiker, på oppdrag fra Hedmark kommune. Sammen med en annen musiker har han reist rundt og spilt i barnehager.

 

Toppen av en syklus

Roger Græsberg & Foreningen er nå å betrakte som en del av et stadig ekspanderende, nytt norsk americana/countrymiljø. De siste tre-fire årene har vi stiftet bekjentskap med Darling West, Signe Marie Rustad, Janne Hea, Country Heroes, Bo Outlaw & Løiten Twang Depot, Hege Brynildsen og Empty Bottles, Broken Hearts. Darling West og Signe Marie Rustad er sågar nominert til Spellemann i countryklassen for 2016. Græsberg har følgende tanker om de nye bølgene:

– I fjor høst deltok vi på et countryseminar på Høgskolen i Hedmark. Der Stian Westby, som skriver en masteroppgave om countryfestivalen på Vinstra, snakket om at countrymusikken går i sykluser. At vi nå er inne i en ny slik syklustopp i USA, med Sturgill Simpson og mye av det produsenten Dave Cobb er involvert i. At den såkalte bro-countryen taper terreng. Studentene i Hedmark hadde faktisk en prosjektuke om country, der vi og Bo Outlaw også spilte små konserter.

 

Trist kjærlighet

Græsberg og bandet har «famlet seg fram» til det musikalske uttrykket på plata, der «Lyden av hjul» sies å være et av høydepunktene. Tempoet er skrudd opp noen hakk på duetten, og, ja, temaet er trist kjærlighet – lyden av hjul er ikke noe godt tegn for tosomheten. Men Græsberg innrømmer at det er vanskelig å skrive norske countrytekster, at forbildene ikke er så mange. Men han er med på at det finnes en viss forbindelse til Roy Lønhøidens variant av Finnskogs-country.

– Blant norske tekstforfattere har jeg spesielt sans for Lars Lillo-Stenberg og Ole Paus, ikke så mye country å hente der, hehe. Ellers synes jeg at Bill Callahan er en av de beste. Og selvsagt Dylan.

 

 - Tom Skjeklesæther, januar 2017, først publisert i Klassekampen