Forrige mandag sto kvintetten Chris Robinson Brotherhood for første gang på en norsk scene. Robinson, sangeren fra Georgia-bandet Black Crowes, og hans brødre spiller kosmisk amerikansk musikk og lar freak-flagget vaie.

 

— Jeg gleder meg veldig til å komme tilbake til Norge, melder Chris Robinson på en krystallklar telefonlinje fra Marin County, San Francisco. Han er på vei ut døra for å fly til Europa for CRBs andre turné her,— jeg har akkurat sett filmene «Utvandrerne» og «Nybyggerne», bygget på bøkene av Wilhelm Moberg. Jeg vet at de handler om svensker, men det var jo mange nordmenn som utvandret på samme måten. Uansett ser jeg fram til å tilbringe litt tid i Knut Hamsuns land.

 

 Jeg rekker så vidt å si at Hamsun reiste til USA to ganger på 1880-tallet, før Robinson begynner å diskutere med seg selv om hvilken Hamsun-roman han synes er best.

 

 Jeg må innrømme at Robinsons interesse for Moberg og Hamsun tok meg på senga. Litt fordomsfullt hadde jeg ventet at han skulle snakke litt mer.. usammenhengende.., og at han først og fremst ville uteske meg på hvor man kunne få kjøpt den rette jazztobakken i Oslo.

 Første gangen jeg så CRB spille, på Gøteborg-klubben Pustervik for et par år siden, stod en stor ugle med mange titals røkelse-pinner sentralt på scena, bandet entret scena ut av røyken. Mesteparten av grafikken på CRBs platecover og t-shirts er pepret med mer eller mindre subtile referanser til marihuanaens gleder.

 

 Men det er hele pakka som fascinerer Chris Robinson, han er en uforbederlig hippie, bandets siste album heter da også Barefoot in the Head.

 

— Jeg vokste opp i Atlanta, Georgia, det var riktignok et senter for mange forskjellige musikk-kulturer; soul, rock, folk, men jeg har en ambivalent tilknytting til sør-statene. Jeg har bodd mesteparten av livet i California. Jeg passer nok bedre inn her.

 

 Chris Robinson ble kjent for rockverdenen med bandet han dannet sammen med sin gitarspillende bror, Rich Robinson, på slutten av 1980-tallet. The Black Crowes slapp sitt første album, Shake your Money Maker, i 1990 og har siden solgt over trettifem millioner album, frem til det var ugjenkallelig slutt i 2015.

 

 Engelsk Melody Maker utropte The Black Crowes til «The most rock´n´roll band in the world» da det begav seg med platene The Southern Harmony and Musical Companion (92) og Amorica (94).

— Jeg har ikke snakket med Rich på fem år, forteller Chris.

 

De to brødrene har med andre ord meldt seg inn i den eksklusivt sære klubben der Ray & Dave Davis fra Kinks har det delte presidentskapet, «Not my brother´s keeper».

 

 — Jeg har nesten ikke spilt Black Crowes-sanger de siste årene, før jeg trakk frem et par da jeg gjorde noen solo-show i fjor. Derfor gleder jeg meg veldig til å gjøre en sytten-konserters turné nå i våres der fokuset utelukkende er Black Crowes-materiale. Jeg har satt sammen et band som heter As The Crow Flies, som teller tidligere Crowes-gitarist Audley Freed, tidligere Crowes-bassist Andy Hess og keyboardist Adam MacDougall, som både har vært med i Crowes og er med meg i Chris Robinson Brotherhood. Tony Leone, trommeslageren jeg ikke spiller uten these days, er også med. Dessuten har vi rekruttert den unge gitaristen Marcus King, som bare er halvparten så gammel som oss andre og er et supertalent. (Sjekk ut The Marcus King Band).

 

  Det hører med til Black Crowes-drakampen at broder Rich har bandet Magpie Salute, som også teller andre tidligere Crowes-medlemmer.

Det kan høres ut som om promotorer i USA gjør lurt i å ikke booke Magpie Salute og As The Crow Flies eller CRB til samme dag på festivaler.

 Chris Robinson er definitivt en arbeidsnarkoman, er han ikke på veien med CRB eller As The Crow Flies, så har han også et hobbyband hjemme i Marin County som kaller seg Green Leaf Rustlers. Der dypdykker han i California country-rock (type Grateful Dead off-shotbandet New Riders of the Purple Sage) sammen med bl.a. tidligere Jefferson Starship-bassist Pete Sears og pedal steel-gitaristen Barry Sless.

 Men det er Chris Robinson Brotherhood som er moderskipet i sangerens kreative virksomhet.

 

— CRB er mitt hovedfokus. Det er det vi er dedikert til og det er det som er vår spirituelle praksis, proklamerer Robinson.

 CRB har helt klart tatt sitt modus operandi fra San Franciscos vedvarende musikalske hovedinspiratorer, Grateful Dead. Konserter som stadig ut- og innvikler seg, repertoar som er i konstant bevegelse. Det er god grunn til å forvente at bandet i kveld kommer til trekke opp sanger av hatten som ikke nødvendigvis ble spilt i Stockholm i går eller i Gøteborg på lørdag. Gjerne også godbiter fra rockhistorien, slik de har gjort på de tre volumene de har sluppet med live-plater produsert av den tidligere Grateful Dead- lydteknikeren Betty Cantor-Jackson, kalt Bettys Blends.  Sanger som Bob Dylans «Crash on the Levee», Penn & Momans «Do right woman», Delaney & Bonnies «Poor Elijah» og Tony Joe Whites «Saturday Night in Oak Grove».

 

— Det er to måter å gjøre konserter på, enten å spille hits på samme måten hver kveld. Eller å gjøre det mindre forutsigelig. Vi gjør det interessant for oss selv med å variere det vi spiller. Slik jeg ser det, er det helt vesentlig når man tilbringer så mye tid på veien. Jeg elsker å spille for folk. Bare det at folk møter opp for å høre oss, er en ære.

 

 Neal Casal er CRBs lead-gitarist, en jobb han tok over fra Jonathan Wilson relativt kort tid etter Robinson dannet bandet. Casal har også bandet Circles Around The Sun, sammen med  keyboardist Adam MacDougall, som laget pausemusikken som ble spilt under  de gigantiske konsertene «Fare The Well- Celebraiting 50 years of Grateful Dead» sommeren 2015.

Både Robinson og Casal har spilt med Deads Bob Weir og Phil Lesh.

 

 CRB slapp sitt første studioalbum, Big Moon Ritual, i juni 2012. Allerede tre måneder senere kom oppfølgeren The Magic Door!

 I 2014 dukket Phosphorecent opp, ytterligere to år senere gjentok de two-punchen med Any way you love, we know how you feel, og tett etterpå, den morsomt titulerte If you lived here, you would be home by now. Den siste tittelen antakelig snappet fra en reklameplakat for leiligheter som pleide å henge over et leilighetskompleks på Congress Avenue i South Austin.

 

 Et raskt blikk på et bandfotografi av CRB slår fast at langt hår og skjegg er obligatorisk. Da jeg forteller Chris om at jeg traff trommeslager Leone for noen år siden, og at han da hadde et vesentlig annet utseende, ler han.

 

— Det lange håret er våre antenner, våre kosmiske røtter! Som de også sier i Withnail & I: Alle frisører jobber for regjeringen..

 Chris Robinson pådro seg en periode en celebritets-status i amerikanske media via sitt ekteskap med skuespillerinnen Kate Hudson (kjent fra rock-spillefilmen Almost Famous) , datter at Goldie Hawn. De har en sønn sammen, mens Robinson har en ni år gammel datter med sin tredje kone.

 

— Ved siden av musikken prøver jeg å være en god far, sier Robinson da jeg påpeker at han synes å være en rastløs sjel som setter pris på «brorskapet» som det å spille i band medfører.

 

 Robinson har også gitt ut et knippe soloplater og har produsert plater for andre artister, som Gary Louris og Mark Olson fra The Jayhawks.

 Rundt årtusenet samarbeidet The Black Crowes med en rockens mest mytiske gitarister, Jimmy Page.

— Jimmy lærte meg at rock krever hardt arbeid, vi øvet og øvet. Det er derfor det ble så bra som det ble. Han tok på ingen måte lett på det, og det preger fortsatt min holdning til dette.

 

 I 2009 stilte Chris Robinson opp i dokumentarfilmen People Speak , bygget på to av bøkene til historikeren Howard Zinn, A People´s History of the United States og Voices of A People´s History of the United States. Der bidrar musikere som Bob Dylan, Bruce Springsteen, Eddie Vedder, Pink og John Legend sammen med skuespillere som Danny Glover, Josh Brolin, Morgan Freeman, Marisa Tomei og Sean Penn i et program som forteller den amerikanske historien sett fra arbeidernes side.

 

 Knappe ti år senere holder vi han mistenkt for å støtte idéen om Californias løsrivelse fra Trumps vaklende USA.

 

- Tom Skjeklesæther, mars 2018, først publisert i Klassekampen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Chris Robinson Brotherhood