Americana-musikken er et stadig ekspanderende telt, et spekter som inkluderer mylderet av den folkelige musikken som først ble eksponert for et stort publikum for nesten hundre år siden.  En begynnelse, et populærmusikkens «big bang», overlegent beskrevet i Bernard MacMahons nye dokumentarfilmserie, American Epic, med tilhørende plateutgivelser. En serie med undertittel; «The First Time America heard itself».

 

 For tre uker siden hørte jeg den amerikanske soul/ blues-sangerinnen Julie Rhodes live for første gang. Også det en skjellsettende opplevelse. I begynnelsen av juni besøkte  Rhodes og hennes band Norge, en konsert kom i stand på kort varsel på Siste Reis i Halden, kilt inn mellom annonserte stopper i Oslo og Trondheim. Etter å ha overvært intense nitti minutter med en stemme som har blitt sammenlignet med Aretha Franklin, Etta James og Janis Joplin, vandret jeg ut i sommernatten med en følelse som kanskje kan sammenlignes med den de som hørte nettopp Janis Joplin synge på Kenneth Threadgills bensinstasjon i Austin, Texas tidlig på 1960-tallet hadde. En klar klypse-seg-i-armen-opplevelse.

 

 Et bra sted å sjekke ut Julie Rhodes er videoen til «I´d rather go blind» på youtube. Der tolker den 29 år gamle sangerinnen fra Boston en av storlåtene til det som kanskje er hennes fremste forbilde, Etta James.  James spilte selv inn «I´d rather go blind» i Fame studio i Muscle Shoals i 1967, og siden utgivelsen året etter har sangen vært en standard tolket av en mengde artister, inkludert Rod Stewart og Beyoncé.

 Det går ann å hevde at Julie Rhodes har appropriert sangen, som en vesentlig del av sitt konsertrepertoar.  Med ytterligere noen coverlåter stukket innimellom, bl.a. Son Houses «Grinning in your face» og Joplin-originalen «Turtle Blues» (fra Cheap Thrills 1968), var hovedtyngden av materialet vi fikk høre på Siste Reis løftet fra Rhodes foreløpig eneste album, Bound to meet the Devil (2016).

 

 Etter konserten fikk jeg en rask prat med Rhodes i gata på utsiden av Siste Reis, mens kvartetten hennes pakket utstyr inn i bandbilen. Jeg avholdt meg for å forklare dem hvor lang kjøreturen til Trondheim egentlig ville være.

 

— Joda, det kan være tøft å være mye på veien, men stort sett synes jeg det er spennende å se nye steder. Utsikten fra festingen her i Halden var verdt at vi kjørte 25 mil ekstra. Vi har det uansett veldig morsomt sammen. At vi blir møtt av et slikt entusiastisk publikum er jo bare en drøm som blir til virkelighet.

 

 I denne sammenhengen er det grunn til å fortelle om hva Julie drev med for ett til to år siden.

 

— Jeg jobbet i en iskrembutikk hjemme i Boston. Selv om jeg var på jobben opp mot seksti timer i uka, tjente jeg bar så vidt til livets opphold. De ga meg sparken da jeg begynte å jobbe mindre på grunn av spillejobbene. Så nå har jeg ikke den jobben å falle tilbake på om dette skulle gå galt. Men..erfaringene mine fra iskrembutikken har vært basis for flere av tekstene jeg har skrevet til Bound to meet the devil. Sanger som handler om forskjellene mellom rike og fattige i dagens USA.

 

 Julie Rhodes overgang fra iskremselger til sanger/ låtskriver er nesten like bemerkelsesverdig som stemmen hun besitter.

 

— Jeg har vært musikkfanatiker så lenge jeg kan huske. Jeg brukte all fritida mi på å gå på konserter, kjørte ofte langt for å se favorittene mine. Aller mest ska-punkbandet Rx Bandits. Jeg tror jeg har sett dem over førti ganger!

 

 Det er god grunn til å tro Rhodes, hun har på seg en jeans-jakke med logoen til Rx Bandits på ryggen.

 

 — Men så hørte jeg sangeren/ låtskriveren Jonah Tolchin spille på Newport Folk festival. En stund senere fikk jeg med meg en huskonsert med Tolchin og Dan Blakeslee. De hørte meg synge med på noen sanger, og oppfordret meg til å skrive egne sanger. Jeg tok dem på ordet, og laget min første sang i bilen på vei hjem. Sendte den til Jonah, etter hvert ble det flere.  Jonah Tolchin ble så overbevist av Rhodes talent at han endte med å produsere debutplata, som delvis ble spilt inn i Fame studio i Muscle Shoals.

 

– Det var en utrolig opplevelse å sitte i kontrollrommet i Fame, som er helt slik det var på sekstitallet, og se på at Spooner Oldham legge på keyboards slik han gjorde for Aretha for femti år siden. Det ble ikke mindre stort da noen av dem som koret for Fame den gang la på vokal på «See the sun», «Collector man» og «Faith».

 

 Soul, blues, gospel, country, reggae. Alt er å høre Bound to meet the devil. Levert så sømløst at djevelen er like nervøs for møtet i veikrysset som Julie Rhodes selv.

 

 - Tom Skjeklesæther, juli 2017, først publisert i Klassekampen

 

 

 

Møt Julie Rhodes, Soul & Blues Singer