En sørstatsgentleman er borte ﷯ Tom Petty, den langhårede rockeren fra Gainsville, Florida, hadde et hjerte med en Gibson Flying V gitar stukket gjennom lik en amorøs pil som logo på trommeskinnet til backingbandet sitt, The Heartbreakers. En uke etter at Petty og bandet hadde avsluttet det som de hevdet antakelig ville bli deres siste store Amerika-turné, tok Pettys eget hjerte den definitive avgjørelsen. Petty hadde da vært musiker i godt over femti år. Som for mange av hans generasjon, var det The Beatles´ opptreden på Ed Sullivan show i februar 1964 som forseglet skjebnen. Etter det hevdet Petty at han alltid ønsket å tilhøre et band. Hans lojalitet til band-idéen, som til og med førte til at han samlet sitt aller første profesjonelle band, Mudcrutch, for plate og turné i 2008 og 2016, resulterte i at The Heartbreakers var rockbransjens mest avholdte. Nøkkelmedlemmene i The Heartbreakers, gitaristen Mike Campbell og keyboardisten Benmont Tench, var med fra begynnelse til slutt. Coveret på Tom Petty and the Heartbreakers siste utgivelse, Kiss my Amps Live vol. 2, utgitt på Black Friday i fjor høst, har bare et fotografi av bandets gitarforsterkere og en enslig Rickenbacker gitar på forsiden. Plata åpner med en versjon av «So you want to be a rock´n´roll star», skrevet av Rickenbackerband # 1, The Byrds´ Chris Hillman og Roger McGuinn. Første gangen jeg så Tom Petty & the Heartbreakers live var i Gøteborg 27. september 1987. Da var de ute på en to år lang turné som backingbandet til Bob Dylan. I Scandinavium gjorde de den samme backingjobben for nettopp Roger McGuinn, som var med som oppvarmer. Fire år senere laget jeg en TV-dokumentar om Roger McGuinn for NRK, i forbindelse med hans comeback-album, Back from Rio. Da kunne McGuinn fortelle meg at han og Petty skrev sangen «King of the Hill» i nettopp Gøteborg. Duettversjonen med Petty og McGuinn var singelen fra plata. McGuinn kunne også fortelle at da han hørte Pettys første hit, «American Girl», på radio på tampen av 1976, så ringe han manageren sin og spurte om når han hadde spilt inn den sangen? Så mye minnet den ham om The Byrds. Spøk til side, McGuinn gikk sporenstreks i studio og laget sin versjon av «American Girl», ute allerede på albumet Thunderbyrd i mars 1977. Pettys fascinasjon for The Byrds resulterte også i at han produserte den nye plata til Chris Hillman, utgitt i forrige uke. Tom Petty and the Heartbreakers var alltid store i hjembyen min, Halden. Bandet dukket opp sammen med punken, på et tidspunkt da alle som ikke spilte proggrock eller jazzrock var «new wave». I den enestående dokumentarfilmen Running down a Dream, regissert av filmskaperen Peter Bogdanovich i 2006, sier Petty at de var «new wave» rett og slett fordi de ikke var «old wave». Den fire timer lange dokumentaren fortjener et gjensyn, den setter ny standard for hvor dypt den borer i Tom Petty and The Heartbreakers indre liv, og i Pettys egen oppvekst med en voldelig far. Rett og slett sterk kost, helt tilbake til da en ti år gammel Tom traff Elvis Presley på et filmsett i Florida og intuitivt forsto at man ikke bare måtte spille fotball og gå på jakt. Da Tom Petty and the Heartbreakers i 1985 slapp sitt sjette album, Southern Accents, var koblingen til Halden og Østfold klar. Teksten på tittelkuttet starter slik; «There´s a southern accent, where I come from/ The young `uns call it country/ The yankees call it dumb/ I got my own way of talkin / But everything is done, with a southern accent/ Where I come from..» Østfolddialekt er fortsatt det eneste du ikke kan snakke på riksdekkende nyheter. Men Petty hadde også sans for humor. Han fortsetter; «Now that drunk tank in Atlanta´s just a motel room to me..» Beat-medarbeider og forfatter Herman Willis og jeg var skjønt enige om at Tom Petty var rockens cooleste dude, spesielt etter at han dukket opp på Live Aid i 1985 iført tidenes knalleste dressjakke, mørk blå, overstrødd av broderinger av planeter og måner, omtrent hele universet. En periode der var Herman Pettys åndelige og visuelle stedfortreder, komplett med southern drawl. På slutten av 1980-tallet tok Tom Petty steget opp i rockens absolutt elitedivisjon med super-duper-gruppa Traveling Wilburys, der han reiste sammen med Dylan, George Harrison, Roy Orbison og Jeff Lynne. Deres to plater, «Vol.1» og «Vol.3» (!) solgte til platinum x mange over alt. Inn i mellom limet Tom Petty in sin solodebut, Full Moon Fever, med evige «Free fallin´» og karrieresangen «I won´t back down». Johnny Cash istemte med sin versjon av «I won´t back down» på sin Solitary Man i 2000. Ingen av dem ga seg før det var over. - Tom Skjeklesæther, oktober 2017, først publisert i Klassekampen