BONNIE RAITT bluesens førstekvinne

INTERVJU MED

TOM SKJEKLESÆTHER

I 2012 slapp den amerikanske sangeren/ gitaristen/ låtskriveren Bonnie Raitt sitt vanskelige sekstende album, kalt Slipstream. Det første på syv år, utgitt etter en lang periode der Raitt hadde mistet flere av sine nærmeste, inkludert sine foreldre.

 

Men det kunne knapt gått bedre, albumet ble beskrevet som et av de beste i Raitts da godt over førti år lange platekarriere. Ikke bare ble «Slipstream» det årets mestselgende bluesalbum, det ble også premiert med en Grammy for «Beste Americana Album» under utdelingen i 2013. Av åpenbare grunner er det store forventninger til oppfølgeren, «Dig in Deep», som er ute nå.

 

 Bonnie Raitt ble født i Burbank i Los Angeles i 1949, rett inn i en musikkfamilie der faren, John Raitt, rett og slett var stjerne på Broadway i New York og moren, Marjorie Haydock, var pianist.

- Det hadde selvsagt noe å si for at jeg selv ble profesjonell musiker, vedgår Bonnie Raitt på telefon fra Los Angeles, - men det var likevel ikke en selvfølge at jeg skulle følge i deres fotspor. Jeg gikk på skole i New York og i 1967 startet jeg på Radcliffe College, der jeg gikk på «African Studies». Jeg hadde tenkt til å reise til Tanzania, der Julius Nyerere drev et sosialistisk demokrati. Jeg hadde vokst opp som kveker, og var veldig sosialt engasjert.

 

Men Raitt, som hadde spilt gitar fra barndommen, møtte en bluespromotor og avbrøt studiene for å konsentrere seg om musikk for en periode.

I 1970 befant hun seg i Greenwich Village i New York, der hun blant annet varmet opp for blueslegenden Mississippi Fred McDowell på klubben Gaslight. En musikkjournalist «oppdaget» henne og allerede året etter hadde hun kontrakt med Warner Brothers, som slapp Raitts selvtitulerte debutalbum i 1971. En plate som umiddelbart innfant seg i et mønster, der de gode kritikkene stod i kø, men der det store publikummet var mer skeptiske.

Dette på et tidspunkt da mange av Raitts venner og kolleger la grunnlaget for store karrierer. Kanskje verden rett og slett ikke var moden for en kvinne som tok gitaren i egne hender og kunne måle seg med de beste instrumentalistene i bluesverdenen. Raitt var på denne tiden både en fremragende bottleneck-gitarist og en utsøkt tolker av andres materiale. Debutplate ble åpnet av en versjon av Stephen Stills «Bluebird» og avsluttet av Sippie Wallaces (1898-1986) «Women be wise». Det siste en solid pekepinn på en av Raitts spesielle interesser frem til denne dag, fokuset på originalene i blueshistorien og spesielt på bluesens mange, ofte oversette, kvinnelige utøvere.

 

- Det var en av temaene jeg og Kristin Berglund snakket om hver gang vi traff hverandre, forteller Raitt, - jeg savner Kristin veldig. Norske Kristin Berglund var uomtvistelig vår ledende kvinnelige bluesartist da hun døde i 2006, bare 53 år gammel.

Da Berglund slapp sitt andre album, «Long Distance Love», i 1979, var Bonnie Raitt artisten hun oftest ble sammenlignet med. Plata var også delvis innspilt i Los Angeles, med hjelp av musikere som fantes i Raitts omgangskrets.

Berglunds siste utgivelse het «Women rocked the Cradle of the Blues» og hun var sentral i flere Rikskonsertturnéer med dette fokuset, inkludert «Bluesens tøffe damer».

 

- Kristin hadde peiling og var veldig bra, sier Raitt.

Det er god grunn til å tro at platene som Bonnie Raitt laget utover 1970-tallet var sentrale i Berglunds platesamling, og jeg ser ikke bort fra at Berglund fikk med seg Raitts første konsert i Norge på midten av 1970-tallet. Undertegnede var også der, på Club 7 i Munkedamsveien i Oslo.

- Jeg husker spesielt at du hadde en bassist som også spilte tuba! En hvit fyr med afro!

- Å, ja, Freebo. Jeg jobbet mye med ham. (Egentlig multiinstrumentalisten og produsenten Daniel Friedberg).

 Det er ikke sikkert at Bonnie Raitt selv har så krystallklare

minner av sitt første norgesbesøk. For hånd i hånd med

alle plateutgivelsene og de endeløse turnéene utviklet

Raitt et stort rusproblem, først og fremst alkoholrelatert.

- Jeg krediterer gjerne min gode venn Stevie Ray Vaughan

 for å ha fått opp øynene på meg. Da han klarte å riste av

 seg rusavhengigheten, og å komme tilbake som en enda

bedre gitarist, innså jeg hva dette dreide seg om. At

 forestillingen om at rusen var nødvendig for å kunne være

kreativ var helt feil. «Nick of Time» var mitt første edru

album.

 

Bonnie Raitt fikk oppleve at denne erkjennelsen virkelig

betalte seg. «Nick of Time» ble Raitts store kommersielle

 gjennombrudd, albumet solgte seks millioner i USA alene,

og satte Raitt på et kommersielt spor som også telte

oppfølgerne «Luck of the Draw» (1991, åtte millioner solgte

 i USA) og «Longing in their hearts» (1994).

 

Platene ble laget i samarbeid med bassisten og produsenten Don Was, som Raitt ble kjent med da hun bidro til Hal Wilners antologi med Disney-sanger, «Stay awake», utgitt i 1988. Raitt gjorde «Baby mine» fra «Dumbo» sammen med Was (not Was) på en suveren samling som også inneholdt bidrag fra Tom Waits, Los Lobos og The Replacements.

 

I 1989 laget Raitt også duetten «In the Mood» med en av sine bluesforbilder, John Lee Hooker, på albumet som sørget for en renessanse for Hooker, «The Healer». Duettpartnerne mottok en Grammy for innsatsen, i et år der Raitt ikke kunne gjøre noe galt. En Grammy som nå deler plass med ytterligere ni andre på Raitts peishylle.

 

Helt uavhengig av utfordringene som Bonnie Raitt har hatt i sitt privatliv og i sin musikkarriere, det tok altså nesten tjue år før det fortjente gjennombruddet kom, har Raitt holdt fast ved et sosialt og politisk engasjement som det knapt finnes maken til i amerikansk musikkbransje. I 1979 var hun en av aktivistene bak MUSE, forkortelse for Musicians United for Safe Energy, som arrangerte konsertene «No Nukes» i Madison Square Gardens i New York. Sammen med artister som Jackson Browne, Graham Nash, Bruce Springsteen, Tom Petty og Gil Scott-Heron tok Raitt kraftig til motmæle mot atomkraftverk etter en nedsmelting ved Three Mile Island i Pennsylvania i mars 1979. Konsertserien ble både en dokumentarfilm og fremgangsrik plate.

MUSE kan sees som forgjenger for artistengasjementet som utviklet seg utover 1980-tallet, med Live Aid, Steven van Zandts anti-aparteid-prosjekt «Sun City» i 1985, Live Aid (85) og Farm Aid (også 85).

 

Raitt var spesielt involvert i «Sun City» og «Farm Aid» og fredskonsertene som Amnesty International stod bak på andre halvdel av 1980-tallet, inkludert den første såkalte «Soviet American Peace Concert» i Moskva i 1987.

- Jeg har ikke blitt noe mindre engasjert med årene, snarere tvert i mot, forteller en svært engasjert Raitt på en telefonlinje som sliter med å ta unna ordflommen.

- En av sangene på «Dig in Deep» handler om en slik politiker som dominerer i USA for tiden. «The comin´ around is going through» er et uttrykk for hvor forbanna jeg er over pengenes altoverskyggende betydning for den politiske prosessen.

 

Det har nå blitt så ille at det ikke er noen kontroll på pengestrømmen, på hvor pengene kommer fra. Det er så uoversiktlig at vi kan risikere at Kina i realiteten kan være de som finansierer en hel kampanje!

- Jeg er glad for at Bernie Sanders er med så langt. Vi trenger akutt en forandring av hvordan valgprosessen foregår, vi må sørge for at Wall Street kan kontrolleres, selv lengden på valgkampanjene er latterlig. Pengene som brukes er helt vanvittig.

- Om ikke annet får jeg ut frustrasjon når jeg spiller «The comin´ around is going through», som er en real Stones-style rocker. Raitt kjemper med å balansere sinnet over tingenes tilstand, med å bevare trua på at det nytter å ta til motmæle, en optimisme fundert på det store engasjementet hun ser på grasrotplanet.

 

- Det er mange gode grunner til å holde håpet oppe. Grupper av folk som arbeider i lokalmiljøene for å ta miljøutfordringene på alvor, etter hvert som konsekvensene blir mer og mer tydelige. Klima-fornektene kommer til å bli tvunget til å innse at de tar feil.

- Men selv om jeg er en engasjert samfunnsborger, er det viktig at jeg er bevisst hva jeg gjør som artist, og når jeg sier hva. Om jeg stiller opp for en bestemt sak, en konsert der fokuset er klart og tydelig, så er det jo greit å uttale seg. Jeg har ikke noe ønske om å trykke mine egne synspunkter ned i halsen på folk som bare kommer for å høre musikken på mine ordinære konserter.

 

«Dig in Deep» innebærer en vesentlig forandring i forhold til forgjengeren. Denne gangen er fem av sangene skrevet av Raitt selv, opp mot bare en på «Slipstream».

- Jeg er veldig fornøyd med at det har løsnet for meg igjen også som låtskriver, men det betyr ikke at jeg ikke har et våkent øye på det andre gjør.  En av høydepunktene for undertegnede på «Dig in Deep» er en sprakende, slidegitarstyrt versjon av Los Lobos «Shakin´ Shakin´ Shakes», opprinnelig å høre på Lobos-klassikeren «By the Light of the Moon» fra 1987.

 

- Jeg er stor fan av Los Lobos, våre veier har som du vet krysset hverandre mange ganger, både på plater og turnéer.

- Akkurat nå er det ingen konkrete planer om å komme tilbake til Norge, men jeg tar gjerne med meg min faste kvartett;

George Marinelli (gitar), James «Hutch» Hutchinson (bass), Ricky Fataar (trommer) og Mike Finnigan (keyboards) til landet jeg føler en spesiell tilknytning til.

 

Bonnie insisterer på å understreke viktigheten av sine lojale medmusikanter for det hun driver med. Musikere som er med på å gjøre nye «Dig in Deep» til nettopp en slik bluesplate som hadde gjort Kristin Berglund opprømt.

 

 

- Tom Skjeklesæther, mars 2016