- Jeg hadde aldri vært i Woodstock før Amy (Grantham) og jeg dro dit for å ta bildene som er på forsiden og baksiden av det nye albumet mitt, «This Path Tonight».

Graham Nash, i uforskammet god form på tross av at han har passert 74 og har levd mesteparten av sitt liv i rockens tjeneste, gliser da utsagnet hans får den forventede reaksjonen. Altså at undertegnede ser ut som et spørsmålstegn.

- Joda, jeg er helt innforstått med at Crosby, Stills, Nash & Young er av artistene som sterkest identifiseres med Woodstockfestivalen, vi var jo med i filmen. Men selve festivalen foregikk jo ikke i Woodstock, men i Bethel, noen mil unna. Mitt eneste besøk i området, inntil vi dro på denne foto-ekspedisjonen i fjor høst.

De svart/ hvite bildene viser Nash ruslende rundt i skogen i Woodstock, med lett snø på bakken. De etterlater et lett melankolsk inntrykk, strengt tatt i tråd med musikken som er å høre på Graham Nash første egne plate på fjorten år. Den forrige, «Songs for Survivors» (i seg en referanse til debuten, «Songs for Beginners» fra 1971), kom i 2002. Med det nye albumet er Nash oppe i seks egne utgivelser. Omtrent en i tiåret om vi regner oss tilbake til begynnelsen, da han var med og startet The Hollies i 1962.

Det går an å tenke at Graham Nash ikke er en spesielt produktiv låtskriver? Eller så er det andre saker som har opptatt ham? Det skal vise seg at vår samtale avdekker at det siste er tilfellet.

Mens vi venter på at Graham Nash er oppe på hotellrommet en snartur, før vi starter praten vår, på Söder i Stockholm, blir vi opphengt i at hotellmuzak´en i vestibylen faktisk er soundtracket til «Mad Dogs and Englishmen», låt etter låt.

- Det er derfor jeg liker å bo her, forklarer Nash, - hotellet er eid av ABBAs Benny Andersson, og alt er tilpasset musikere!

 

 Vi har knapt rukket å sette oss i hotellets formiddagsstille bar, før Nash kommer med en intensjonserklæring av det udiskutabelt oppsiktvekkende slaget. - Herfra og ut har jeg bestemt meg for å kose meg, enjoy myself, derfor har jeg foretatt noen store omveltninger i livet mitt.

Graham Nash har beholdt det meste av dialekten fra oppveksten i Blackpool, der han ble født under fattige kår, midt under andre verdenskrig. I likhet med engelske  arbeiderklassefolk flest er han ikke nøye med språkbruken sin, firebokstaversordene flyr lavt og tett og det viser seg at han nå har ekstra godt bruk for akkurat «fuck».

Graham Nash har nettopp startet skilsmisseprossess fra det som har vært hans andre kone, i 38 år, Susan Nash. Han har fått seg ny kjæreste, hun som er kreditert som fotograf på covet til «This Path Tonight».

- Amy er 37, vi traff hverandre i New York i forbindelse med fotovirksomheten min.

Nash er en anerkjent fotograf, med egne med bøker og utstillinger.

Vi har det aldeles fortreffelig sammen!

Mens vi klarer å regne oss frem til at Amy er ganske nøyaktig halvparten av Grahams alder, utvikler han situasjonen videre.

- Jeg overlot nesten alt til Susan, alle eiendommene, bortsett fra leiligheten i New York. Det var helt greit, verdt prisen for å slippe fri, ha,ha,ha!

Nash har tre barn sammen med Susan, og det faktum at han siden slutten av 1969 har spilt i amerikansk rocks førstedivisjon, innebærer at mora til barna hans nå besitter flere eiendommer i California og på Hawaii.

Da han kom med sin selvbiografi i 2013, der tittelen er identisk med tittelen på hans andre soloalbum, «Wild Tales» (74) hadde pipa en annen låt. I følge forordet hadde ikke boka kommet til uten Susans støtte.

Men Graham Nash er ikke ferdig med det, de store omveltningene handler på ingen måte bare om hans privatliv.

 

                                                 Det han sier om sine navngjetne kolleger, fra rockens fremste equal partner-firma, C,S,N & Y, er enda mer oppsiktsvekkende. To dager etter at jeg traff Nash i Stockholm var dette «breaking news»i store amerikanske medier.

- Det blir faen meg ikke noe mere Crosby, Stills, Nash & Young, Crosby, Stills & Nash eller Crosby & Nash! Hverken på konsert eller på plate. Ever. Det er finito. Nå skal jeg spille for meg selv, først og fremst sammen med produsenten og gitaristen min, Shane Fontayne (bl.a. Lone Justice, Bruce Springsteen). Nash kommer til Oslo Konserthus allerede i mai.

- Voha! Det er jo bare seks måneder siden du var i Oslo sammen med Crosby og Stills? Hva har skjedd?

- Dette skyldes David Crosby. Den idioten! Jeg har fått mer enn nok av ham. Han har sagt ting til meg som ikke holder i det hele tatt.

Da Neil Young for to år siden skilte seg fra sin kone Pegi Young, og ble kjæreste med skuespilleren Daryl Hannah, kom Crosby med uttalelser som uansett parkerte samarbeidet i kvartetten.

Nå har Crosby åpenbart klart å piss off Nash også, mannen som lenge har blitt oppfattet som fredsmekleren mellom alle fire.

Da jeg traff Graham Nash forrige gang, for ti år siden, backstage under Crosby, Stills & Nash sin første norgeskonsert på Norwegian Wood, var han godt i gang med et herkuliansk prosjekt med å antologisere trioens musikk.

Resultatet ble tre separate multidisc utgivelser, samt den store konsert 3CD/ DVD utgivelsen «CSNY 1974», ute sommeren 2014.  Til sammen tretten CDer med musikk. Alle applaudert ved utgivelsene. Bare Graham Nash hadde klarsynet, hukommelsen og gjennomføringsevnen til å få det til.

 

- Men jeg har fått dosen nå. Jeg har viet tiår av livet mitt til å passe på disse gærningene. Om jeg skulle forandre oppfatning finnes det noen interessante konsertopptak fra Fillmore..

Men bare det faktum at jeg spurte Nash om det var mer å hente i «The C,S,N &Y Vault», syntes å få ham til å bestemme seg for ikke å tenke mer på det.

- Jeg tar risken på å pirke litt til... Dere skulle jo egentlig lage en plate med Rick Rubin som produsent. Hva skjedde med det?

- Den blir det definitivt heller ikke noe av. Opptakene som eksisterer er låst inne i et hvelv og kommer aldri ut derfra. Rubin trodde han kunne bestemme over oss. Fat chance!

Idéen bak plata var at vi skulle gjøre de beste sangene vi kunne ha tenkt oss å ha skrevet selv. Det var da Rubin trodde at han kunne avgjøre hva utvalget skulle være.  At det ikke skulle være mer enn en Beatles-sang på plata! Fuck ham.

 

Det er grunn til å understreke at Nash hele tiden er i usedvanlig godt humør. Han snakker om hva som helst, og han forteller gjerne detaljert om nøkkelhendelser i livet sitt og rockhistorien, uten å legge skul på noe.

Den mest legendariske handler om hvordan Crosby, Stills & Nash oppstod.

- Jeg hadde truffet Joni (Mitchell) under er besøk i Los Angeles med The Hollies. Tilbake i England savnet jeg henne så mye at jeg bare reiste fra alt, på lykke og fromme, og knakket på døra hennes i Laurel Canyon. Da jeg kom dit var Crosby og Stills der. De hadde med gitarene sine, og sang en sang som Stephen hadde skrevet. Jeg bad dem gjøre den om igjen, to ganger. Da hadde jeg lært meg teksten, og la på en tredjestemme. Det var umiddelbart helt magisk, vi forstod alle der og da at vi hadde funnet gullåren. Jeg tok første fly hjem for å avslutte alt jeg drev med i England. Stephen har senere surret med at dette fant sted på kjøkkenet til Mama Cass (Elliot, fra The Mamas & the Papas). Bullshit!

Nash var en seriøs student av harmonisang, hans første bandkonstellasjoner hadde alltid Everly Brothers som forbilder. Han og en kamerat så Everly Brothers spille i Manchester da de var tenåringer, og ventet i regnet utenfor brødrenes hotell i timesvis etter konserten, for å få et ord med sine idoler. Det lyktes de med, men måtte til gjengjeld gå flere mil hjem etterpå, fordi siste buss var gått.

Nash interesse for harmonisang har på ingen måte avtatt. Mot slutten av intervjuet trakk jeg fram debutplata til ferske The Cactus Blossoms, «You´re dreaming», videreførere av Everlys vokalidentitet.

- Jeg har sjekket en video med dem på nettet, kan jeg stjele CDen din?