Mo Pitney er fra Cherry Valley, Illinois, han er 24 år gammel og han ser ut som lillebroren til Knut Schreiner. I likhet med Euroboy har Mo Pitney, som egentlig heter Morgan Daniel Pitney, en stor forkjærlighet for gitarer, han har spilt dem siden han var tolv. Han lærte å spille mens han hørte på farens utgave av Johnny Cash´ «At San Quentin», Mo kunne alle sangene derfra da han satte fra seg gitaren første gangen. To uker senere sang han to av dem på en «open mike», hans første offentlige opptreden.

 

Yup, du gjetter riktig, Mo Pitney er countrysanger (og gitarist) og debutplata hans, «Behind this Guitar», vekker berettighet oppsikt i Music City, og alle dens forsteder, inkludert Halden.

 

 Den selvforklarende årsaken er at Mo Pitney (ingen kjent forbindelse til Gene) besitter en stemme som det alltid har funnets plass for på countryradio og på scenene som forvalter countrymusikkens umiddelbarhet. En stemme som uten videre påkrever oppmerksomhet, som er akkurat så solid som selve idéen om countrymusikk.

 

 Mo Pitney introduserer seg da også med sangen «Country», skrevet sammen med en av de absolutte legendene innen country låtskriving, Bill Anderson, også kjent som countrysangeren Whisperin´ Bill Anderson.

 

 Bill Anderson er 78, han begynte i faget på slutten av 1950-tallet med hits for Ray Price, og han har fortsatt med tjenesten for så mange av dem, at det er lettere å liste de han ikke har skrevet for. I vår tid er Anderson mest notert for å ha skrevet den beste countrysangen etter årtusen-skiftet, «Whiskey Lullaby», sammen med Jon Randall. En giganthit for Brad Paisley og Alison Krauss i 2004 og en gjenganger på talentshow på TV.

 

 «Country» er Bevis A for hva som utgjør en en god countrysang, med enkle grep etablerer den tri-mening mellom det musikalske uttrykket «country», country som i nasjon og country som i rural. Den trykker på de nødvendige sjablon-knappene, fra gitarspilling under soloppgang på trappa til besøk på Grand Ole Opry til begravelse av en fallen soldat. Jeg tipper at Mo Pitney kommer til å synge «Country» hele veien til han avslutter sin karriere.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 Stemmen! Mo Pitney kan ganske sikkert oppfattes som en vokal arvtaker for texaneren George Strait, som kalte sitt debutalbum «Strait Country» i 1981, og som siden med udiskutabel suksess har holdt seg til den helt rette countrylinja.  Legg til senere countrysangerne som Randy Travis og Joe Nichols, og du har peilepunkter for Pitneys barytonstemme. Det kommer heller ikke som noen overraskelse at det er mannen som lengst har jobbet med George Strait, Tony Brown, som har produsert Pitneys debut.

 

  Brown (69) har bakgrunn som pianist i Elvis Presleys TCB-band fra Elvis´ siste år, senere som pianist i Emmylou Harris band, og deretter som Nashvilles mest suksessfulle A&R-mann og produsent gjennom 1980 og -90-tallet. Med avgjørende innflytelse på karrierene til bl.a. Rodney Crowell, Steve Earle, Lyle Lovett, Nanci Griffith, Todd Snider og Mavericks.

 

 Brown sørger for at «Behind this Guitar» er trygt forankret innenfor countrymusikken konvensjoner, her er det minimalt med det breiale rock-fernisset som preger en så stor del av det som passerer for radioformatert country om dagen. Uten at det på noen måte er fare for at Mo Pitney aksler seg innpå den mer progressive country-rocken vi hører fra Sturgill Simpson, Jason Isbell eller Sam Outlaw. Om noe, er Mo Pitney en mulig utfordrer til Chris Stapleton og hans «Traveller», nå på 5.plass på «Billboards Top Country Albums», i sin 74. uke på lista.

 

 I likhet med to av de største country debutplatene fra 1980-tallet, Randy Travis´ «Storms of Life» (86) og Clint Blacks «Killin´ time» (89), er «Behind this Guitar» stinn av potensielle karrieresanger. Ved siden av åpneren, har jeg stor tro på «Clean up on Aisle Five», «Come do a little life»», «Everywhere», «Boy and Girl thing», alle sjarmerende refleksjoner rundt ung kjærlighet, og «I met Merle Haggard today». Sistnevnte løfter et kort møte, et øyeblikk, mellom Pitney og nå avdøde Haggard, backstage under taping av et Marty Stuart-show i Nashville, til sangens potensiale for evighet. Der Pitney har tatt vare på det nøyaktige tidspunktet da Hag sa «Pleasure to meet ya, Mo»; nøyaktig 4:45, 4. februar 2013.

 

Det er slike store småting som sørger for at countrymusikkens sirkel ikke brytes. Mo Pitney høres ut som en kvalitets-eike i det fortsatt rullende countryhjulet.

 

 - Tom Skjeklesæther, oktober 2016, først publisert i Klassekampen