Spørsmålet har vært stilt lenge i countryverdenen «Whos gonna fill their shoes?», hvem skal ta over etter gigantene?

Johnny Cash døde i 2003, Buck Owens i 2006 og George Jones i 2013.

 

Da Merle Haggard døde i sitt hjem i San Joaquin Valley i California sist onsdag, presist på sin 79-års dag, var det klart at Willie Nelson nå står igjen alene av de største som formet  den moderne countrymusikken.

Merles siste utgivelse ble duo-plata med Willie Django and Jimmie fra i fjor, der de synger «It´s All Going To Pot», som om noen skulle være i tvil om deres syn på marijuana.

 

Jeg fant frem til Merle Haggard på midten av 1970-tallet da det gikk opp for meg at det var han som hadde originalen til «Mama Tried» som Grateful Dead gjorde på live-plata «Grateful Dead/Skull & Roses». I årene som har gått har jeg med jevne mellomrom hatt tunge Merle-perioder, og merkelig nok var jeg på vei inn i en ny sådan da meldingen kom om at han var gått bort. Merle ble nemlig intervjuet i en Johnny Cash-dokumentar som NRK sendte fredag. Der sa Merle at USAs fremgang etter andre verdenskrig ikke hadde vært mulig uten hjelp av amfetamin!

 

Natt til lørdag spilte jeg meg gjennom alle de hundre sangene i 4CD boksen Down Every Road/1962-1994. De eldste sangene skriver seg fra årene umiddelbart etter at Haggard hadde sluppet ut etter å ha avtjent tre år av en femårs-straff i det mytiske fengslet San Quentin. Der opplevde Haggard at Cash spilte flere ganger, først i 1958. Det er en vanlig misforståelse at Merle var der i 69, da Cash spilte inn plata si.

 

I 69 var Haggard på toppen av sin kommersielle karriere som countryartist, det var det året han slapp sin, i hvertfall i Norge, mest kjente sang, «Okie from Muskogee». Anti-hippie-låten som ble tolket av Ottar Big Hand som Bonde i fra bygda.

 

Men Merle var veldig mye mer en den reaksjonære figuren fra Muskogee, det fosset sanger fra ham de første ti årene av karrieren, fra 1965. Han ga ut tretti album i denne perioden, der sanger som «The Bottle Let Me Down», «Branded Man», «Swinging Doors», «I´m a Lonesome Fugitive», «Sing Me Back Home», «Silver Wings», «All My Friends Are Gonna Be Strangers» og «Working Man´s Blues» er blant mine favoritter.

 

Min venn Tom Russell fortalte meg følgende anekdote om Merle etter at Russell og Dave Alvin hadde kurert tributeplata «Tulare Dust» til sangene hans i 1994. - Samtidig kom en glatt Nashville-stjerne-hyllest. Merle ble invitert på et Nashville talk-show for å snakke om sistnevnte. Til programlederens store fortvilelse snakket han bare om «Tulare Dust»!

 

Merle Haggard forbeholdt støtten sin til arbeidere, innsatte, utfordrerne til etablissementet. Den første norgeskonserten til Sam Outlaw i april 2016 åpnet med Merles «Silver Wings».