Debutalbumet til det engelske bandet The Hollywood Brats kom ut i 1975 og solgte totalt 563 eksemplarer. Alle sammen i Norge. Dett var dett.

 

 Eller, bare nesten. For som kjent er det en mighty long way down rock´n´roll, og  førti år senere er eksistensen til plata Grown up Wrong fundamentet for en bestselgende rock´n´roll-memoirbok og en kommende dokumentarfilm laget av BBC.

 Boka, Sick on you, med undertittel «The disastrous story The Hollywood Brats, the greatest band you´ve never heard of», er skrevet av Andrew Matheson, bandets sanger, og nedtegner historien til Matheson og hans fremste våpendrager, norske Casino Steel, kjent av familie og venner som Stein Groven. I kulissene; David Bowie, Cliff Richards, The Eagles, engelsk punk-adel inkludert Malcolm McLaren og mafiaen.

 

 Sick on you, som kom i sitt første opplag i fjor, har blitt møtt med trampeklappen som sjelden ble The Hollywood Brats til del da det begav seg, og fremstår som den litterære glam-punk versjonen av Spinal Tap. Musikkmagasinet Mojo valgte Sick on you til fjorårets bok og The Independent skrev følgende;»..Kan muligens være de mest underholdende  musikkmemoirene som noensinne er skrevet..». Bob Geldof har følgende å si; «Ordentlig, sann rock´n´roll. En morsom, trist, utmerket skrevet saga. Denne boka er storveis.»

 Andrew Matheson var nitten da han kom til London i 1971, med tusen pund i lomma, etter å ha jobbet et år i gruver i Canada, for å spare opp penger til å forfølge rock´n´roll-drømmen og Casino Steel var bare atten da han samme år kom med båt til Newcastle i likeens ærend.

— Jeg er egentlig engelsk, forklarer Matheson, — men foreldrene mine hadde kidnappet meg til Canada og jeg ville tilbake, til London, så fort som det lot seg gjøre.

 

— Det var så vidt vi klarte det, forteller Steel, — Geir Waade, dama mi, Sonja Olsen, og jeg hadde bare kjøpt enveisbilletter Oslo-Newcastle, og da tollerne oppdaget det, holdt de oss igjen. Men vi klarte å stikke av og hoppet over et gjerde. Jeg husker at jeg fikk gåsehud da jeg så englandskysten fra båten.

 

Casino hadde spilt i diverse skoleband siden han var tretten, han hadde lært seg litt piano av mora, og faren hans hadde gitt ham ultimatumet; «Enten begynner du på  gymnaset eller reis utenlands!». Det er grunn til å tenke at alternativ to dreide seg om å få hyre på båt, ikke reise til London med en høyst usikker drøm om å bli rockestjerne.

 

En eldre søster, og en bror som faktisk reiste på sjøen, fikk den unge Groven interessert i Jerry Lee Lewis.

 

— Det var totalen med Jerry Lee, galskapen og innstillingen som grep meg. Men da jeg kom til London, var det bare langhåra hippier der. Jeg var på mange auditions, blant annet for Status Quo, som jeg ikke lyktes med. Jeg solgte aviser og sigaretter på gata, fra seks-syv om morgenen, for å klare meg. Tjente ni pund i uka, halvannet pund gikk til husleia.

 

 Casino delte leilighet med Sonja, som hadde jobb på den norske sjømannskirken, og bodde anstendig, sammenlignet med Matheson og et par av de andre musikerne i The Hollywood Brats. De kummerlige boforholdene er en rød tråd i Sick on you og bakgrunn for mange av de hårreisende opptrinnene som utspiller seg. Scener som bringer assosiasjonene helt tilbake til Charles Dickens tid. Med regelrett sult og kulde på en stadig like skrinn meny.

 

 Da Matheson stod på stensetten i forgjettede Carnaby Street sommeren 1971, uten en eneste kontakt i millionbyen, var han, som han selv sier det, drevet av hat. Mot det han anså  som samtidas elendige musikkscene, hodet hans var fullt av forestillinger om å starte et band som kunne snu opp ned på miseren. Han hadde med seg fem hellige regler i kofferten for hvordan et perfekt band måtte være:

Fire, maksimum fem, medlemmer. Ikke noen saks eller blåserrekke, null keyboards, ingen Moog-synthesizer-tulling, ingen back-up-sangerinner. Tenk Beatles, Kinks eller Who med fire, Stones med fem.

 

 

Sangeren synger. That´s it. Ikke noen gitar rundt nakken midt i showet for et par cowboy-akkorder, ikke noe sitting ved pianoet for ektefølt ballade. Og for Guds skyld, ikke noe ståing på et ben mens man suger og blåser inn i en fløyte som han hoboen i Jethro Tull. Om en sanger ikke vet hva han skal gjøre mens et annet bandmedlem spiller solo, så bør han vurdere en karriere i skranken i en bank.

Bra hår er ikke et forhandlingspunkt. Om et bandmedlem begynner å få tynt hår på toppen, sett inn annonse etter en ny musiker i Melody Maker umiddelbart. En hatt for å skjule dette, er ikke akseptabelt.

 

Ikke noe ansiktshår. Jenter, i hvert fall ikke de du har lyst på, dåner ikke av Grateful Dead. Jerry Garcia er ikke noen normal, nydusjet, jentes idé om pin-up.

 

Ingen kjærester. De er kreft for korps-moralen. De senker bandets kollektive seksuelle verdi og kan forvirre en skarve bassists hjerne slik at han tror at han fortjener en tripple-album solo-kontrakt og å headline Las Vegas. To ord: Yoko og Ono.

 

— Jeg tror fortsatt på disse reglene, men skjebnen gjorde at vi brøt de fleste av dem, skriver Matheson i boka.

 De første avsnittene i Sick on you er svært gode beskrivelser av klassesamfunnet London, på vei ut av det svingende sekstitallet, mens rocken famler seg til et nytt fotfeste, med eksesser og  grenseløs naivitet i uhellig blanding.

 

 Matheson maler opp et innbitt utenforskap, som uten hans viten, skulle bli det ideologiske fundamentet for punken, bare måneder etter at The Hollywood Brats kastet inn håndkleet. Han saumfarer musikerannonsene som hver torsdag dukker opp i rock-avisa Melody Maker for å finne likesinnede, han ringer utallige bom-telefoner fra telefonautomater i stadig dårligere leie-gårder, før det til slutt napper. At det er en nordmann som svarer, er strengt tatt et brudd på ytterligere en av Mathesons regler; No americans. (Han har med seg to Stones, en Beatles og en Kinks-plate i kofferten fra Canada).

 

 — De første årene jobbet jeg illegalt, forteller Casino,— men etter hvert så det ut som om Norge skulle bli medlem av EU og i 73 ga de meg arbeidstillatelse på den oppfatningen. Da Norge sa nei, var det for sent å trekke den tilbake, ha,ha,ha.

 

 Andrew Matheson mente at bandets primære oppgave var «å irritere og forstyrre». (Punk? Anyone?). Med det utgangspunktet sminket de seg, brukte et assortert utvalg dameklær og spilte fuzz-gitar rock i gjennomgående høyt tempo. Ikke ulikt et band fra andre siden av Atlanteren, New York Dolls. Til å begynne med kalte Matheson og Steel bandet sitt for The Queen! Utseende og holdninger var mer enn nok til at bandet til stadighet ble banket opp, av både sjalu kjærester til damer bandet tiltrakk seg, og mer fotball-hooligan-orienterte forbipasserende. Men bandet var heller ikke fremmede for å ta igjen.

 

 Bandnavnet The Queen falt ikke i smak hos ensemblet ledet av Freddy Mercury, som altså allerede hadde fått platekontrakt som Queen. En fuktig aften på den legendariske rockklubben Marquee skjedde det unngåelige, en stand-off om bandnavnet. Mercury havnet på gulvet, etter etter å ha terget Matheson over streken. Knyttneven til sangeren i The Queen har fortsatt merker etter de «store» tennene til sangeren i Queen.

 

— Men jeg hadde allerede bestemt meg for at The Queen var et ubrukelig navn, jeg ville bytte til noe annet, men unnlot å nevne det for Freddy! Vi holdt ham på pinebenken ytterligere noen uker, ha, ha, ha.

 

 I september 1972 hadde The Queen kommet langt nok til at de kunne debutere. De hadde til og med fått seg en manager, etter flere mislykkede forsøk. Ken Mevis hadde jobbet for tidligere Rolling Stones manager Andrew Loog Oldham. Godt nok  i seg for Matheson og Steel. Det skulle vise seg at Mevis virkelig trodde på sine klienter, han anså dem som det beste bandet ever, og han hadde kontakter i bransjen. Høyst tvilsomme kontakter.

 

 Mevis jobbet for et managementselskap som var ledet av en kar som het Wilf Pine. I boka takker Andrew Matheson Pine for at Pine ikke drepte ham. Mathesons takknemlighet er på ingen måte overdrevet, eller billedlig talt.

 Wilf Pine var knyttet til de såkalte Kray-brødrene, notoriske kriminelle engelskmenn på 60-70-tallet. Han er gjenstand for boka One of the Family: The Englishman and the Mafia.

 

 I en av Sick on you´s mest ladete scener, blir et ampert møte mellom The Hollywood Brats, Ken Mewis og Wilf Pine, om det som oppfattes som et totalt fravær av en potensiell hit-singel fra bandets påkostede studioinnspillinger, avbrutt av et uanmeldt oppmøte av en capo fra den amerikanske Genovese-familien og hans livvakter. Dette avsnittet i boka er, som det heter, alene verdt inngangsbilletten.

Da Pine gir uttrykk for sin overraskelse over det uventede besøket, svarer mafiosoen, «med en stemme som en mann som har svelget et rustent døroppheng og ber om et glass olje» — I vår bransje kan det vise seg å være liten visdom i å holde seg for nøye til avtalte timetabeller.

 

 Matheson skriver følgende om Wilf Pine i etterordet til Sick on you: «En sann hard mann i en verden av posører og bløffmakere. En verdsatt løytnant av The Krays, som slik Wilf sier det, holdt volden og bråket mellom innvidde voksne, i motsetning til dagens puddinger av noen kriminelle.

 

 Da One of the Family: The Englishman and the Mafia kom ut sikret Matheson seg to signerte eksemplarer, ett til seg selv og ett til Casino.

 Med kriminelt god presisjon sendte han Casino Steels eksemplar til pianistens på den tiden midlertidige adresse, der han befant seg på statens regning.

 

— Alle pakker til Bastøy fengsel blir jo pakket opp og sjekket, forteller Casino, — det resulterte i en del hevede øyenbryn da den boka dukket opp. Type; Kjenner du virkelig Wilf Pine?

 Men før The Hollywood Brats rakk å komme ut av startblokkene, hadde Worldwide Artists, som på et tidspunkt også var involvert med Black Sabbath, blitt avslørt av en stor avisartikkel, som en front for annen kriminell virksomhet.

Selskapet forsvant praktisk talt over natta, og telefonene ble frakoblet. Det samme ble leiligheten som Worldwide Artists betalte for The Hollywood Brats.

 

På dramatisk vis lyktes bandmedlemmene med å sikre seg tapene til plata, og startet på egenhånd runden på det som var av engelske og internasjonale plateselskaper. Matheson lister alle tjue, med navn og besøksadresser i boka og runder av med den kollektive dommen, i gigantiske bokstaver: NO.

 

 The Hollywood Brats går raskt i oppløsning. Casino tar med seg de «dødsdømte» tapene hjem til Norge og avlegger en gammel kjenning  et besøk.

 

— Jeg hadde gått sammen med Audun Tylden på skole i Trondheim, forteller Casino, — Audun var på dette tidspunktet blitt A&R-sjef på Phonogram/ Mercury i Oslo, og han likte virkelig det han hørte. Det holdt med de første femten taktene av «Tumble with Me» og så utbrøt han «Jeg elsker det!».

 

 Det eneste problemet var at The Hollywood Brats på dette tidspunket ikke eksisterte lenger, og mulighetene til å promotore plata aktivt var små.  På dette tidspunktet hadde musikkjournalist Yan Friis fått snusen i at noe potensielt stort var på gang, og han tok, på oppdrag av bl.a. NRKs Ungdommens Radioavis, turen til London for å intervjue nordmannen i rock-mekkaet.  Friis, og Ulf Dalheim fra Adressavisa, tråkker inn i The Hollywood Brats hovedkvarter akkurat i det de to partnerne Matheson og Steel begynner å få nok av hverandre. Ytterligere et spenstig kapittel i boka.

 

— Jeg er ikke sikker på at det var fullt så dramatisk som det er fremstilt i boka, mener Friis nå, — men jeg husker at Matheson var kledd i spektakulære klær, og at de umiddelbart sendte oss ut for å kjøpe inn noe whiskey. Jeg husker også at Matheson og jeg fant ut av felles beundring for The Beatles, og han forærte meg et sjeldent førsteeksemplar av et Beatles fanklubbmagasin.

 

 Det husker også Matheson selv, når vi bringer Friis navn på bane.

— Jeg har alltid hatt et godt forhold til Norge. Hils til Yan!

 

 Casino Steel og Stein Groven har hatt god nytte av sin doble identitet. På midten av syttitallet skrev han faste musikkspalter for Adresseavisa hjemme i Trondheim.

 

— Det førte blant annet til at Adressa var den første avisa som publiserte et fotografi av Sex Pistols. Jeg trodde med en gang at de kunne komme til å bli store. Jeg utelukker ikke at det at jeg var så tidlig ute med å fortelle om Pistols og andre nye punkband, bidro til at punken etablerte seg så tidlig i Trondheim.

 

 Sex Pistols spilte derav også i Trondheim sommeren 1977, samtidig med sin mytiske konsert på Pingvin Klubb i Oslo. Trondheimskonserten er til og med utgitt på plate, ved siden av å være foreviget i en egen bok.

 

 Groven/ Steel havnet midt i det spirende punkmiljøet i London etter at The Hollywood Brats hadde nådd veis ende, og i rapportene hjem til Adresseavisa kunne ha fortelle om seg selv i tredjeperson, som Casino Steel, uten at noe forstod sammenhengen med Stein Groven.

 — Noen få eksemplarer av plata til Hollywood Brats fant veien til London, og i 1976 var den en kult-plate som ble spilt av disc-jockeyer på noen av klubbene der de som rett etterpå skulle utgjøre førstegenerasjonen av engelsk punk vanket.

 

 Enkelte av disse var med i det kortlivede bandet London SS, Mick Jones (The Cash), Tony James (Generation X, og senere Sigue Sigue Sputnik) og Casino, som var med og grunnla The Boys. London SS var forøvrig kort for London Social Service, selv om dobbelbetydningen selvfølgelig passet like godt.

 

 Andrew Matheson ble invitert med, men en kort øving var nok.

—Jeg synes de var ræva. De kunne ikke spille i det hele tatt. Jeg gikk min vei, og reiste tilbake til Canada.

 Andrew Matheson har fortsatt med et bein i musikkbransjen, ved siden av et par soloplater i1979 og 1994, har han skrevet godt over to hundre sanger, blant annet sammen med Claudia Scott.

 

Han har bodd i Los Angeles, Toronto, Paris og er nå permanent tilbake i London. Casino hevder at Matheson blant annet har vært ishockeytrener, gigolo, skuespiller og snekker.

 

— Jeg har prøvd meg på mye forskjellig, men jeg er faktisk aller best på å være snekker. Faktum er at jeg har bygget flere hus, som jeg har tapt eller mistet, men som jeg uansett har hatt gleden av å bygge.

 Den svært gode mottakelsen som har blitt Sick on you til del, har gitt Matheson blod på tann.

 

— Det blir definitivt flere bøker, jeg har et par prosjekter under arbeid. Jeg er klar for alt mulig galt, ser ikke bort fra at det kan bli spillinger med The Hollywood Brats også. Vi har fortsatt håret i behold, både Casino og jeg, så det burde gå bra.

 

 - Tom Skjeklesæther, november 2016, først publisert i Klassekampen

 

 

 

 

 

Det største bandet du ikke har hørt om