Whitney og Margo er stayers Whitney Rose og Margo Price har det i seg til å bli dette århundrets Tammy og Loretta. Altså de to mest navngjetne countrysangerinnene i overgangen 1960-70-tall. Tammy Wynette døde i 1998, bare 55 år gammel, Loretta Lynn gir fortsatt ut kritikerroste plater. Både kanadiske Whitney Rose og amerikanske Margo Price har besøkt Norge for sine første konserter denne sommeren, Whitney med en omfattende ukeslang turné til fullsatte klubber, Margo med en mucho applaudert one-off under Piknik i Parken i Oslo. For to år siden var begge to sangerinner som strevet med å få oppmerksomhet. ﷯Whitney Rose (31) slapp sitt aller første album hjemme i Kanada for fem år siden, etter å vokst opp hos besteforeldre som drev en bar med levende musikk, Margo Price (34) hadde tilbragt over ti år i Nashville øst-kant honky-tonkene, da rocker Jack White innså hvor bra hennes album, Midwest Farmer´s Daughter er, og ga det ut på sin boutique-label, Third Man Records. Da hadde countrybransjen i Nashville kollektivt vendt tommelen ned. Det er bare atten måneder siden Midwest Farmer´s Daughter åpnet dørene for Price til en oppmerksomhet som er vesentlig mer omfattende enn den regulær countryradio bringer. Margo Price var med et trylleslag countryfavoritten til musikkpublikasjoner fra Rolling Stone til Uncut til Musikkmagasinet. Selv om det har gått relativt kort tid, har Margo Price lykkes med å etablere store forventninger til sitt oppfølgeralbum. Whitney Rose varmet opp for The Mavericks, bandet til den kubansk-ættede sangeren med den store stemmen, Raul Malo, et par år etter debuten. Malo produserte Roses andre album, Heartbreaker of the Year (2015), og er tilbake i den rollen på det nye albumet, Rule 62. I mellomtiden har Rose også gitt ut minialbumet South Texas Suite, innspilt i hennes adopterte hjemby, Austin, Texas. Rule 62 inneholder ni nye Rose-originaler, og to covers. Et fullgodt bevis for at Whitney Rose også er en utmerket låtskriver, som både har noe på hjertet, forstår countrymusikkens lange tradisjon med å gjøre de små og personlige historiene til noe større og mer allmengyldig, og en melodisk teft som teller guld. Whitney Rose skriver sanger som kombinerer personlig kraft og humor, åpneren «I don´t want half (I just want out)» er et utmerket eksempel, protagonisten gir blaffen i hvilke materielle verdier hun får med seg ut av et ekteskap, bare hun kommer seg vekk. ﷯ Tittelen på plata, Rule 62, skal etter sigende være en regel langt nede på lista til Anonyme Alkoholikere, «Ikke ta deg selv for alvorlig». Whitney Rose, perfekt artistnavn det, Raul Malo og studiotekniker Niko Bolas (produsent for Neil Young, Warren Zevon og Melissa Etheridge) har skapt et lydbilde som meget vel kan betegnes som en modernisering av «countrypolitan», popcountry opprinnelig kreert av produsenter som Chet Atkins og Owen Bradley i overgangen 50-60-tall. Her dog med fele og pedal steel gitar inntakt. Malo har brakt inn sine nærmeste; overlegne musikere som trommis Paul Deakin (The Mavericks), gitarist Kenny Vaughan (Marty Stuart Superlatives) og steelgitarist Chris Scruggs, ved siden av selv å spille rytmegitar, orgel og perkusjon. Selvsagt sørger han for perfekte harmonier, i et uttrykk som altså lykkes med å lyde vintage og 2017 samtidig. Mest perfekt på den dramatiske «Trucker´s Funeral», der to kvinner først oppdager at de har blitt ført bak lyset i ektemannens begravelse, begge har blitt enker. Allerede med åpningskuttet på debutalbumet sitt, den episke sangen «Hands of time», gjør Margo Price det klart at hun har en udiskutabel klassebevissthet, sementert under oppveksten på bygda i Illinois under de harde Reagan-åra på 80-tallet. Dette forsetter på den nye plata, i denne skribents ører, en enda bedre plate enn debuten!, med sanger som «Pay gap» (om lønninger og kjønnsforskjeller rett og slett), «Heart of America» og tittelkuttet, «All American Made». Den siste er et politisk statement sjeldent hørt i countryverdenen, akkompagnert av politiske taler; Clinton, Nixon, Reagan (?), som kontentum. Margo Price er på amerikanske arbeideres side, om det kalles middelklasse eller arbeiderklasse er en dritt, best beskrevet som «For mye måned igjen ved slutten av penga-klassen». Price synger «The only dream that people have is to win the lottery». All American Made er premium countrysoul, som forgjengeren spilt inn på armlengdes avstand til Nashville, i historiske Sam Phillips Recording Studio i Memphis, primært med bandet Pricetags (hoho!). Komplett med en Willie Nelson-duett, «Learning to loose» («Is winning learning to loose?») og dypt gospel-kor fra The McCrary Sisters på «Do right by me». - Tom Skjeklesæther, oktober 2017 først publisert i Klassekampen