Allerede på fornavn, her er Lillie Mae Hun går under artistnavnet Lillie Mae, men heter egentlig Lillie Mae Riche, og når dette skrives kappes amerikanske medier om å presentere henne som den ferskeste protesjéen til rockens fremste renessansemann, Jack White. På platecoveret til det som er Lillie Maes debutalbum, Forever and Then Some, nå ute på Whites egne Third Man Records, står det å lese; «For fans of Patti Smith and Tammy Wynette». ﷯Wow, den koblingen har vi ikke sett før, men med kunnskapen om Jack Whites virksomhet de siste 10-15 årene, er det en viss logikk her. Det er rockfansen som i vesentlig grad har tatt vare på countrymusikkens virkelige tradisjoner, mens den ordinære countrybransjen, fortsatt med tilhold i Nashville, i økende grad er opptatt av popmusikkens virkemidler. Både rent musikalsk og i selve presentasjonen. Det var nettopp Jack White som fant det opportunt å lage et nytt ambisiøst album med den da 72 år gamle countrylegenden Loretta Lynn i 2004. Resultatet, Van Lear Rose, både revitaliserte interessen for Lynns musikk og historie generelt, og ga rockfans enda et push til å lete etter vintage country i bruktbutikkene. Ikke ulikt det som skjedde da samarbeidet mellom Johnny Cash og Rick Rubin oppstod ti år tidligere. Jack White møtte Lillie Mae da han jobbet med sitt siste soloalbum, Lazaretto, i 2014. Lillie Mae ble straks etter utgivelsen en del av Whites kvinneband!, som vi husker, White turnerte med to band, et rent mannlig og et kvinnelig. Det var Whites dagsform som avgjorde hvilket han benyttet på en bestemt kveld. Lillie Mae bidro med fele, mandolin og backupvocals. Da White la til side denne «kjønnssegregeringen», ble Lillie Mae med videre i bandet. Der hun deler fele-posisjonen sammen med Fats Kaplin, som også spiller pedal-steel-gitar og theremin. Det finnes konsertplater/ videoer der Lillie Mae står på scena sammen med White foran hundre tusen mennesker. Men hun hun startet tidlig i showbiz, hun var med i familiebandet, The Riches, fra hun var tre år gammel. Fela plukket hun opp i en alder av sju, hun er fortsatt bare 26 år. For drøye ti år siden flyttet familien til Nashville, og ble plukket opp av Cowboy Jack Clement, produsenten/ låtskriveren og entreprenøren som lærte faget sitt som assistent til Sam Phillips i Sun Studio i Memphis på 1950-tallet. Under en periode opererte The Riches under bandnavnet Jypsi, og de spilte fast på klubben Layla´s Bluegrass Inn på Broadway i Nashville, midt i turistmalstrømmen i Downtown Music City. Der de gjorde mange sett per kveld, og lærte countrymusikken the hard way. Jypsy telte ytterligere tre av Lillie Maes søsken. De bidrar nå alle på debutalbumet. — Lillie Mae er virkelig talentfull, på mange plan, hun har samme rolle i The Riches som Michael Jackson hadde i The Jackson Five, mente﷯ Jack White i et tv-innslag på CBS i april, da nyhetskanalen satte søkelyset på Whites virksomhet og hans nye vinylpresseri i sin egen fødeby, Detroit. Lillie Mae var den utvalgte artisten som representerte Third Man Records i innslaget. Jack White ga Lillie Mae muligheten til å markere seg på egenhånd allerede i 2014, da produserte han hennes debutsingel, «Nobody´s b/w The Same Eyes», og ga den ut i sin pågående «The Blue Series» med vinylsingler. Da hadde han antakelig ikke enda hørt debutalbumet til Margo Price, Midwest Farmer´s Daughter, som ingen plateselskaper i Nashville ville røre. Etter utgivelsen i fjor våres på Third Man Records har Margo Price karriere gått rett til værs, og om en måned gjør Price sin norgesdebut på festivalen Piknik i Parken i Oslo. Går det veien også for Lillie Mae, begynner rock-selskapet Third Man Records å fremstå som en reell utfordrer til countryselskapene, på deres egen hjemmebane. Det er grunn til å tenke at noen plateselskapssjefer ikke er fullt så kvikke til å avfeie artister som ikke nødvendigvis lar seg presse inn i stanseforma nå. Lille Mae synger og spiller fele utstyrt med mohikaner, ring i nesa, godt tatovert. Paradokset er at musikken hennes låter mer ordentlig country, mer honkytonk og mer appalachiene bluegrass enn det meste av det du kan høre på amerikansk countryradio. Lille Mae er utstyrt med en sånn stemme som Dolly Parton har, en sånn som Tammy Wynette hadde, en sånn som napper tak i hjertet ditt og som gjør at du virkelig hører etter, definitivt Forever and Then Some.

 - Tom Skjeklesæther, mai 2017, først publisert i Klassekampen