Kattene i Nashville

 

I bakspeilet fremstår det som den største selvfølgelighet i verden. At Johnny Cash og Bob Dylan nevnes i samme åndedrag, at fans har platene til Cash og Dylan stående tett inntil hverandre, på C og D, i platehylla. Men de som levde på midten av 1960-tallet, og som husker det!, kan bekrefte at Cash og Dylan representerte to motpoler i populærmusikken. Country og rock ble sett på som stammemusikken til det konservative og det radikale USA, respektive.

For de som hadde vesentlig mer inngående kunnskap om de to gigantene i 1900-tallsmusikken, var ikke kontakten mellom Cash og Dylan noen hemmelighet. Dylan og Cash sementerte sitt vennskap på Newport Folk Festival i 1964, da Cash ga gitaren sin til Dylan. Et rituale fra countrymusikken, som symboliserer anerkjennelse fra en generasjon til annen, fra en sanger/ låtskriver til en annen, et fysisk bevis på respekt.

Men det er egentlig fortsatt de siste tjue årene som Cash og Dylan har blitt korrekt plassert i forhold til hverandre, intenst blinkende på musikkstjernehimmelen.

 

I våres åpnet en utstilling på «Country Music Hall of Fame & Museum» i Nashville som heter; «Dylan, Cash and the Nashville Cats», med undertittelen «A New Music City».  Utstillingen skal stå ut 2016, og i sommer slapp Columbia Records et dobbelt samlealbum, med samme tittel som utstillingen, i samarbeid med museet. Omslaget på plata, boka om utstillingen og grafikken og designet på selve utstillingen er laget av waliseren Jon Langford, kjent fra alternativ-countrybandet The Waco Brothers.

 

Bob Dylan kom til Nashville for å spille inn ny musikk i februar 1966. Da hadde Dylans produsent, Bob Johnston, bare et halvår tidligere hentet nashvillemusikeren Charlie McCoy til New York for å spille på albumet «Highway 61 Revisited». Dylan ble så imponert av McCoys bidrag at han tok til seg Johnsons påstand om at det var flere der McCoy kom fra. Dylan brakte med seg sine to nærmeste musikere/ compadres fra New York, Al Kooper og Robbie Robertson, og dro til Nashville.

 

Således laget Bob Dylan albumet som mange fortsatt mener er hans absolutte mesterverk, «Blonde on Blonde», med musikere fra Nashville, i Columbia Records studio B . Denne æraen er forøvrig også svært inngående presentert i Dylans pågående «The Bootleg Series»; «Vol.10», «Another Self Portrait» og nye «Vol.12», «The Cutting Edge/ 1965-1966».

 

Med på «Blonde on Blonde» er, ved siden av Charlie McCoy, trommeslageren Kenny Buttrey, gitaristene Jerry Kennedy, Wayne Moss, Joe South og pianisten, Hargus «Pig» Robbins.  Moss, McCoy og Buttrey ble senere sentrale i kultbandet Area Code 615, der bandnavnet ganske enkelt var telefonretningsnummeret til Nashville. Area Code 615 laget to plater, den selvtitulerte debuten i 1969 og «Trip in the Country» 1970). Plater som, overraskende, har vært ettertraktede sample-kilder for svart musikk i nyere tid. Area Code 615´s «Stone Fox Chase» var også kjenningsmelodien til en av de beste rock på TV-seriene noensinne, engelske «Old Grey Whistle Test».

 

For Bob Dylan var opplevelsene i Nashville så positive at han vendte tilbake for innspillingene av «John Wesley Harding» (1967), «Nashville Skyline» (1969) og deler av «Self Portrait» (1970).

 

For «Nashville Skyline» gjorde han også en oppsiktsvekkende duett med Cash på en ny versjon av «Girl from the North Country». Dylan og Cash spilte også inn en hel rekke andre duetter på denne tiden i Nashville. Dette materialet er en av de mest verdsatte bootleg-utgivelsene i det universet som finnes av uoffisielle Dylan-plater.  (Det spekuleres nå i om Cash-Dylan-duettene vil utgjøre en kommende utgivelsene i «The Bootleg Series».) Johnny Cash mottok en Grammy for liner-notes han skrev til coverbaksiden på «Nashville Skyline».

 

Uansett ble vennskapet mellom Dylan og Cash definitivt outet da Dylan, som på denne tiden var en usedvanlig mediesky artist, dukket opp på premiereutgaven av «The Johnny Cash Show», Cash egen TV-serie, spilt inn med publikum på Ryman Auditorium (Grand Ole Opry) i downtown Nashville.

Debutsendingen fant sted 7. juni 1969, to måneder etter utgivelsen av «Nashville Skyline». En svært sjenert Dylan spilte med Cash i et program som også telte innslag fra Joni Mitchell og cajun felespiller/ sanger Doug Kershaw.

 

 Johnny Cash benyttet med andre ord første og beste anledning til å demonstrere at musikalsk forskjellighet, og politiske/ ideologiske motsetninger, ikke var noen vesentlig hinder for en mann som allerede hadde for vane å iføre seg svart for å gjøre verden til et bedre sted.

 

 I forordet til boka om utstillingen skriver Rosanne Cash, Johnny eldste datter, følgende om da Dylan dukket opp sammen med faren hennes på TV:

- 8. juni, 1969, gikk jeg inn på St. Bonaventure High School i Ventura, California, på en av de siste dagene av mitt «freshman»-år, nyslått som en av de kuleste ungene på hele skolen. Bob Dylan hadde kvelden før opptrådt på den første utgaven av faren mins nye TV-show, «The Johnny Cash Show» og en nukleær reaksjon hadde inntruffet i det musikalske fundamentet, og de tilhørende lojalitetene, i hele landet. Det var en kulturell hendelse på linje med det som skjedde da Berlinmuren falt.

 

 Rosanne Cash var fjorten år og bodde sammen med moren, Cash´ fraskilte kone; Vivian Liberto, og sine tre søstre, i Los Angeles, langt fra faren sin i Nashville.

- Faren min var tretti-sju, akkurat fri fra narkotika, men allerede en  «Elder Statesmen of Cool» og Bob Dylan var tjue-åtte, anspent og nervøs som en skolegutt.

 

 Egentlig hadde Nashville vært et hett sted for sangproduksjon for andre sjangere enn countrymusikk helt tilbake til tidlig 1950-tall. Da Hank Williams fikk en nummer 1-hit med «Cold, cold Heart» i 1951, ble den umiddelbart covret av han som på den tida var Columbia Records nye pop sanger, Tony Bennett. Men det faktum at Nashville også hadde musikere av helt eget kaliber skulle det ta drøye femten år til før resten av musikkbransjen oppdaget.

 

 Men Rosanne Cash har rett, Dylans tydelige relasjon til Cash og det faktum at han anså Nashvilles musikere som bedre enn alle andre han kunne spille med på andre halvdel av 60-tallet, utløste en musikkkulturell revolusjon.

 

 Popbandet The Lovin´ Spoonful, og sangeren/ låtskriveren John Sebastian, oppfattet tidlig hva som skjedde, og på sitt tredje album, «Hums of The Lovin´ Spoonful», utgitt i 1966, hadde de med sangen «Nashville Cats», som på humoristisk vis spinner rundt Nashvilles tallrike gitarister.

 

 Da Bob Dylan hadde gitt Nashville og Johnny Cash sin tydelige tommel opp, tok det ikke lang tid før andre rock og popartister innfant seg, eller hentet inn nashvillemusikere til studioer verden over.

 

 Columbias doble CD åpner med Dylans «Absolutely Sweet Marie» (fra «Blonde on Blonde), fulgt av et kutt fra Charlie McCoys eget band, The Escorts. Deretter får vi utvalgte sanger fra plater med bl.a. The Byrds, Monkees, Leonard Cohen («Bird on a Wire»), Simon & Garfunkel («The Boxer»), Steve Miller Band, Neil Young («Heart of Gold»), Leon Russell (som så countrylyset med albumet «Hank Wilson´s Back vol.1), Joan Baez, Steve Goodman («City of New Orleans»), Eric Andersen (mytiske «Blue River») og  hele tre av The Beatles; Ringo Starr, George Harrison og Paul McCartneys Wings.

 

 Nitty Gritty Dirt Band laget i 1972 trippelalbumet «Will the Circle be unbroken», sammen med adelen av eldre countryartister, inkludert banjolegenden Earl Scruggs.

Scruggs sa samtidig opp sitt mangeårige samarbeid med Lester Flatt (Flatt & Scruggs), lot håret gro og dannet The Earl Scruggs Revue sammen med sønnene sine.

 

 Samtidig tiltrakk Nashville seg en ny type sangere/ låtskrivere. Kris Kristofferson ankom allerede i 1965, sammen med  John Hartford («Gentle on my mind») og Mickey Newbury.

 

 Kristofferson så sammenhengene og skrev; «I dig Bob Dylan and I dig Johnny Cash/ And I think Waylon Jennings is table thumpin´ smash/ And hearin´ Joni Mitchell feels as good as smokin´ grass/ and if you don´t like Hank Williams you can kiss my ass».

 

 - Tom Skjeklesæther, januar 2016