Måneskinn fra June

 

Det er ikke vanskelig å forstå at det må ha vært en spesiell dag, da sangerinnen Valerie June, opprinnelig fra Jackson Tennessee, befant seg i Det Hvite Hus, på invitasjon fra Michelle Obama. Førstedamen må ha fått med seg minst en av de mange TV-opptredenene som Valerie June gjorde i kjølvannet av utgivelsen av albumet Pushing against a Stone (2013). Valerie grep oppmerksomheten med en, mildt sagt, særpreget stemme, beskrevet av noen som en miks av Diana Ross og Dolly Parton, og en hårprakt som ville ha fått frisøren til Bob Marley til å gispe etter luft.

 

 Ikke nok med at Valerie kom, sang og vant, hun fikk tid til å snakke med Obamas også, antakelig også om sin unike musikk, som hun selv beskriver som «organic moonshine roots music», der vi tipper at «moonshine» er tvetydig ment, både «hjemmebrent» og «måneskinn».

 Valerie June vokste opp i tilknytning til en kirke, vi har hørt den historien før fra musikere fra de amerikanske sørstatene, «Church of Christ», der Valerie kunne studere sangerne fra første benk. Faren hennes var musikkentreprenør, som arrangerte konserter med omreisende gospelartister, men utvidet virksomheten til også å promotere størrelser som Bobby Womack og Prince. Lille Valerie var med faren rundt og hang opp plakater. (Mens jeg er inne på det, å henge opp Prince konsertplakater kan antakelig alvorlig påvirke en ung sjel).

 

 Valerie June ga ut sin første plate, sammen med sin daværende ektemann, fire år etter at hun flyttet til Tennessees andre musikkby, Memphis, som nittenåring, i 2000. Den første plata kom ut under artistnavnet Bella Sun.  Deretter ble det to egenproduserte, og egenutgitte, soloplater, år som føltes som steindyttingen som ga tittel til debutalbumet på stort selskap, skapt i samarbeid med Black Keys Dan Auerbach.

 Det hører med til historien at June laget en EP i 2010, her ble hun backet av ingen ringere enn Old Crow Medicine Show. Vi tipper at attraksjonen lå i banjoen. Old Crow er bestykket med to av dem, June stikker på ingen måte instrumentet under en skjeppe. Snarere tvert i mot, et av prosjektene hun holder fokus på, er å minne omverdenen om at banjoen opprinnelig er et afrikansk instrument, og på ingen måte er forbeholdt folk som sitter i gyngestoler i Appalachene.

 

 Det var banjoen som var instrumentet hennes da hun var en del av gruppa The Wandering, som også telte kvinnnene Shannon McNally, Amy LaVere og Sharde Thomas, samt gitaristen Luther Dickinson. Sammen skapte de svært eklektisk musikk, et kjennetegn på den unge musikken som gjør seg gjeldende fra Memphis om dagen. Musikk som både er dypt forankret i røttene, i bluesen, gospel og folkemusikken og samtidig fusjonerer dette med ny r´n´b og rap.

 

 I sin egen musikk er Valerie June på ingen måte mindre variert;  her er elektrisk blues, soul, aksentuerte groover og lydfarger som tar musikken ut og opp, en av sangene heter sågar «Astral plane».

 

 Etter gjennombruddet med Pushing against the Stone har June flyttet til Brooklyn, New York og det nye albumet, The Order of Time,  er spilt inn utenfor sørstatene, i Vermont, New England, denne gangen med produsenten Matt Marinelli (Beck, Bad Brains).

 

 Sammen har de utvidet lerretet, dette er både tyngre og softere en forrige plate, musikken tar seg både bedre tid, som den majestetiske åpningssangen, «Long Lonely Road», omhandlende veien hennes afro-amerikanske forfedre har gått, og øker trykket, som på uptempo, fuzzgitarstyrte «Shakedown». På sistnevnte synger både faren og brødrene hennes.

 

 «Love you once made» er premium sørstatssoul, skarptromma smeller, orgelet bruser og koret, som teller Norah Jones, svarer tett.

 Ytterligere et av platas høydepunkt er bluesen «The Front Door», også den sørstatssoul så det holder, Valeries stemme sleper seg avgårde, mens steelgitar og orgel finner hverandre i en sakte omfavnelse.

 

  The Order of Time  er vel ikke å betrakte som et tema-album, men mange av sangene forholder seg tematisk til tid, den store equalizeren som vi alle er underlagt. Valerie June er med andre ord ikke redd for å ta fatt på de store, eksistensielle temaene med sangene sine. At hun lykkes, uten å høres pompøs ut, kan antakelig tilskrives at musikken uansett er forankret i den folkelige amerikanske tradisjonen.

 På sitt vis løfter hun afrikansk-amerikansk musikk opp og frem med en verdighet og overlegen musikalitet som hun deler med Rhiannon Giddens. Giddens nye, Freedom Highway, og Junes The Order of Time er skapt av det samme jordsmonnet rundt Mississippi, bundet sammen av, nettopp, banjoen og samtidig så forskjellige at du må høre begge to.

 

- Tom Skjeklesæther, mars 2017, først publisert i Klassekampen