John Moreland High on Tulsa Heat

Futurebirds Hotel Parties

 

Et tettpakket Sentrum Scene ventet på årets «Man of the Moment», Jason Isbell, fikk seg først en stor overraskelse, i alle betydninger av ordet. Da oppvarmer John Moreland, kun utstyrt med sin akustiske gitar, lente seg vekk fra mikrofonen, etter først å ha servert åpningskuttet, «Hang me in the Tulsa County Stars», steg ropene og applausen til taket. Jeg kan ikke huske en tilsvarende spontan gledesreaksjon på en stor norsk konsert.

Moreland var klart helt ukjent for majoriteten av Isbell-hodene og fanget resolutt oppmerksomheten til de nesten to tusen i salen med sangen som også åpner hans siste album, «High on Tulsa Heat».

Jeg bestilte Morelands forrige album, «In the Throes», direkte fra ham selv i 2013 og ble knocket av en plate stinn av poetisk og pasjonert heartlandrock av et kaliber som burde gjort at Springsteen tok det med i aftenbønnen sin.

Moreland viste seg å være texaner, men lenge bosatt i Oklahoma, hvilket forklarer tittelen på hans album, en av fjorårets beste, ukjente, plater.

Nå tretti år gamle Moreland startet i punkband som trettenåring, men så folkrocklyset takket være Steve Earle, oppdaget Guy Clark og Townes van Zandt, og synger nå sine sanger med en stemme som aller mest fører tankene i retning av en ung John Hiatt.

Alle som plukket med seg «High on Tulsa Heat» på vinyl eller CD på vei ut av Sentrum scene kan slå tilbake kulda med ti nydelige/ triste/ melodiøse sanger, spesielt «You don´t care enough for me to cry» og selve tittelkuttet.

 

Jeg snublet også over Athens, Georgia-bandet Futurebirds andre album, «Baba Yaga» i 2013, og har fortsatt å spille det jevnlig. Sterkt syra, kosmisk amerikansk rock med datostempling, som navnet antyder, langt inn i fremtida.

Futurebirds er en sekstett som gjerne lar laboratoriumsrørene putre ordentlig og som marinerer lydbildet sitt i kaskader av ekko og andre lydmanipulerende fiksfakserier. Bak bandets lydmessige luftspeilinger befinner det seg et utvalg mer konvensjonelle rock og countryvirkemidler; firstemt sang, lag på lag av kassegitarer og rikelig med populærmusikkens mest undervurderte instrument, pedal steel gitar.

Futurebirds musikk balanser på en line mellom det melodisk håndgripelige og instrumentelle ekspansjoner som gir deg følelsen av å være plassert i en karusell som beveger seg rundt flere akser av gangen. En invitasjon til Futurebirds «Hotel Parties» setter deg av god og svimmel på den andre siden av de elleve sangene, der «Xmas Drags» er en Byrds-sang for det nye årtusenet. Koblet opp mot tittelkuttets utsøkte melodilinjer og ekstatiske crescendo, er dette musikk som fortjener tung fordyping.

Her bør også nevnes at sanger Carter King har en stemme som innimellom bevrer av sårhet og samtidig utviser stor kontroll.

King befinner seg i en stor Athens sangertradisjon som teller B-52´s Fred Schneider og REMs Michael Stipe. Absolutt Fables of the Reconstruction, for ikke å si Reconstruction of the Fables.

 

John Moreland: 5 stjerner

Futurebirds: 5 1/2 stjerner

 

 - Tom Skjeklesæther, februar 2016