Jason Isbell and the 400 Unit - The Nashville Sound (Southeastern Records/ Thirty Tigers) ﷯For et drøyt år siden brukte jeg en søndag på aldri så liten pilgrimsferd gjennom landskapet som har vært med på å forme musikken til Jason Isbell (38). Sørover på Interstate 65 i to og en halv time fra Nashville, deretter vestover på Highway 72 en times tid. Målet var studiobyen Muscle Shoals i Alabama. Jeg var tidlig oppe denne søndagen, og traff Highway 72 midt i kirketida og fant en gospelstasjon på bilradioen. Med musikk like blendene som kirkebyggene som lå spredd ut langs veien. Så tett at man kunne mistenke noen for å ha strødd dem ut som smuler for å være sikre på å finne veien hjem igjen. Jason Isbell lar aldri sjansen gå fra seg når det gjelder å understreke betydningen av å ha vokst opp i umiddelbar nærhet til et av USAs mest bemerkelsesverdige musikkmiljøer, med Fame-studioet som episenter. Som ung og ambisiøs musiker spilte Isbell i «restaurant»-band med legender som Spooner Oldham, Donnie Fritts og David Hood. Sistnevnte er sogar faren til Patterson Hood, som Isbell senere spilte sammen med i sørstatsrock-bandet Drive By Truckers, på midten av 2000-tallet. Denne tidlige «læretida» høres tydelig i musikken til Jason Isbell og hans våpendragere i bandet 400 Unit. Det handler om veikrysset der soul, rock, gospel og country møtes. Isbell og co har ingen planer om å be om unnskyld for at musikken de spiller er dypt rotfestet i de fem siste fem tiårenes musikk fra Alamaba, her og nå handler det om å foredle disse tradisjonene videre og gi dem et tydelig personlig stempel. Alle som kjenner Isbells historie vet at han allerede tidlig viste at han kunne skrive bemerkelsesverdige sanger. Tittelkuttet «Decoration Day» på det første albumet han gjorde som medlem av Drive By Truckers i 2003 og «Danko/ Manuell» fra The Dirty South i 2004 er gode eksempler. Det kan være noe uklart om Isbell trakk, eller drakk, seg ut av Drive By-Truckers, men i 2007 solodebuterte Green Hill, Alabama-sangeren﷯ med albumet Sirens of the Ditch. Det var først når han lyktes med å sette fra seg glasset og lage sanger av denne eksistensielle opplevelsen, at en større musikkverden virkelig fikk øynene opp for ham. Sammen med produsenten Dave Cobb, som steppet inn for han som egentlig skulle produsere, Ryan Adams, laget Jason Southeastern i 2013. I årene som har gått siden har den edru Isbell laget det Grammy-vinnende albumet Something more than Free, giftet seg med musikeren Amanda Shires og blitt far. Han har også fått sitt gjennombrudd i Norge, etter en mucho hyllet duokonsert med kona i 2015, en overutsolgt konsert på Sentrum scene tidlig i 2016 og topp-spot på fjorårets Øyafestival. Noen vil si at Something more than Free ikke var et like definitivt album som forgjengeren Southeastern. Riktignok med høydepunkter som «24 Frames» og tittelkuttet, men..Plata hentet hjem Grammyen han fortjente for Southeastern. Isbell er en lojal man, han jobber videre med Dave Cobb som produsent og albumet er signert Jason Isbell and the 400 Unit. Det siste makes sense for alle oss som så Isbell i fjor, 400 Unit er mer enn backingbandet til en sanger/ låtskriver. Det er i ferd med å bli en topptrimmet rock´n´roll-maskin, med Sadler Vaden fra Drivin´n´Cryin´ på gitar og Derry Deborja fra Son Volt på keyboards. Samt Amanda Shires som ordentlig bandmedlem på fele og vokal. «Cumberland Gap» og «Anxiety» er sangene som virkelig slipper løs rocknroll-kreftene her. Sistnevnte aller mest mot slutten, «Angsten» som aldri slipper tak, som gjør at han ikke kan slappe av, selv om han lever en «fantasi», «..med kjæresten ved siden av seg..» Men det begynner mere lavmælt, med en av de fineste Isbell-sangene så langt, «Last of my kind», om problemer knyttet til tilhørighet for folk med en fot på bygda og en i byen. Det er definitivt flere av dem her, låtmessige innertiere; «Tupelo», «Molotov», og «If we were wampires», den siste en duett med Shires. En kjærlighetssang som skilter med et tøffere perspektiv på det å leve sammen, rett og slett om det sannsynlige i at «til døden skiller eder ad» ganske sikkert vil bety at en av partene i et par må leve lenge alene. Alle tre er slike sanger som jag antar er fundamentet for Isbell voksende fanskare. Renskåret melodiøsitet, southern soul laid-back-het i fremføringen og tekster som tyder på at låtskriveren Isbell fortsatt har et tvetydig forhold til sin rolle som egen lykkesmed. «Hope the high road» er en oppfordring til de som stemte på Trump om å velge riktig neste gang, ta the high road, en referanse til Michelle Obamas «When they go low, we go high» fra valkampen i fjor høst. Men platas høydepunkt er «White man´s world», som henter musikalsk dramatikk fra Dylans «Blind Willie McTell», med Shires fele i en sentral rolle. Et generaloppgjør med hvitt overherredømme i Trumps tid og med de dype skillelinjene i det amerikanske samfunnet, inkludert kjønnsrollene. Han krediterer dattera si for at han fortsatt tror på noe, selv om han åpenbart er pissed off. Isbell avslutter med «The man upstairs must have taken a vacation..I still have faith but I don´t know why, Maybe it´s the fire in my little girl´s eyes..» Avslutningssangen, «Something to love», er en tekst der Isbell henvender seg til sin lille datter, og formidler tanker om hva som skal til for at hun skal klare seg i en stadig mer utfordrende samtid. Det går an å se «Something to love» i tråd med sangen «Outfit» fra den første Drive by Truckers-plata Isbell bidrog på. Rådene kommer der fra Jasons far, og handler om ikke å fucke opp i rollen som rocker, hverken som artist, som sørstatsmann eller som familiemedlem; «Have fun, stay clear of the needle, call home on your sister´s birthday and don´t tell that you´re bigger than Jesus». (Gamle Isbell husker Lennons hybris). For de som var bekymret, The Nashville Sound er et album som i hver fall er på høyde med Southeastern, kanskje den kan vise seg å være enda bedre ved lengre lytting. Jeg vedder en kasse kaniner på at de to dagene i november da Jason Isbell and The 400 Unit igjen holder hoff på Sentrum Scene vil være slike kvelder som kan få en til å få tilbake trua. På rock´n´roll, om ikke på USA. 5 stjerner. - Tom Skjeklesæther, juni 2017, først publisert i Klassekampen