Ida Jenshus Hjemme på Bortebane

AV

TOM SKJEKLESÆTHER

New kid in town:

Ida Jenshus har tatt steget og utvider nå sitt amerikanske nettverk, i Nashville - Music City, USA.

Fra lyden av lørdag til lyden av en lang karriere: Ida Jenshus fyller på med nye musikalske perspektiver når hun i Nashville etablerer ytterligere en base.

 

Moderne, digital musikkdistribusjon gjør det vanskelig å påstå at det i 2016 er «langt igjen til Royal Albert Hall». Eller til Grand Ole Opry – i Nashville, Tennessee hvor Ida Jenshus nå er i ferd med å bosette seg, etter å ha reist mye mellom Norge og USA de siste årene.

– Verden har blitt mindre, jeg har aldri vært redd for å ha store drømmer, sier hun.

– Samtidig som det jo er mitt publikum i Norge, folk som kommer igjen og igjen på konsertene mine der, som har lagt det økonomiske grunnlaget for at jeg kan være her i USA i lange perioder.

Med sine fire første albumutgivelser satte Ida Jenshus ny norsk standard for hva countrybasert rock kunne være, og i en periode så det ut som hun hadde hevd på country-Spellemannpriser. Disse platene sikret henne et lojalt publikum, en lytterskare som er interessert i americana og countryrock. Musikk som har sin opprinnelse rundt om i USA, geografiske steder Ida Jenshus etter hvert har funnet veien til.

Men i skrivende stund er Ida i Norge for å gjøre noen utvalgte festivaljobber, og fra 8. september spiller hun ti norske konserter som duo – sammen med trommeslageren Pål Hausken, som også spiller trommer på Idas siste album, og den foregående ep-en. Hausken er ellers mest kjent for sin posisjon i jazztrioen In the Country, der sammen med pianist Morten Qvenild og bassist Roger Arntzen. Kombinasjonen Ida Jenshus og Pål Hausken, bare trommer og gitar, vil nok ta Idas musikk et annet sted enn hennes tidligere konserter, der hun som regel har blitt backet av et fullt ensemble.

 

Musikkmagasinet traff Ida i Nashville på senvåren, for å gjøre noe vi i musikkpressen gjør altfor sjelden, snakke med artister også når de ikke har et nytt album å promotere.

Når de befinner seg i prosessen med å manøvrere seg frem til musikken vi lyttere til syvende og sist får høre. Noen vil si at det er dette som er artistenes egentlige arbeid, langt unna applaus og bekreftelser, der usikkerhet og prøving og feiling er det som gjelder.

– Jeg føler meg hjemme i denne verdenen også, slår hun fast, når vi finner oss bord på uteserveringen til kafeteriaen som er knyttet til Nashvilles hippeste platebutikk, Grimey’s.

Butikken ligger langs 8th Avenue South i Music City, USA, rett syd for Broadway og Country Music Hall of Fame and Museum, og falbyr varene sine med følgende slagord: «New & preloved music». «Preloved» er selvsagt en eufemisme for «brukt», brukte plater. De siste, primært vinyl, befinner seg i tilstøtende butikklokaler som heter «Grimey’s too».

Grimey’s, og en rekke andre oppkommer av musikk; klubber, konsertsteder, instrumentbutikker, plateselskaper, produsent-studioer og ganske enkelt musikkollegers dagligstuer, i det som tradisjonelt oppfattes som verdens country-hovedstad, er altså stedene der Steinkjer-musikeren Jenshus nå er på hjemmebane.

– Jeg er i ferd med å skape meg en naturlig base i Nashville. Jeg blir kjent med nye folk, her er det selvfølgelig mange likesinnede.

 

Nashville har i mange årtier vært en magnet på kreative mennesker, klisjeen er countrysangere som kommer hit fra USAs utallige småsteder, for å se navnet sitt på plakatene utenfor en av de viktige scenene, aller mest der radio- og tv-programmet «Grand Ole Opry» sender fra. Men Nashville er også målet for massevis av musikere og låtskrivere som ikke nødvendigvis har som mål å selv bli countrystjerner, musikere som finner seg vel til rette med å stå utenfor rampelyset eller folk som jobber i de omfattende kulissene. Nashville er, ved siden av Austin, Texas, en av USAs raskest voksende byer. Musikken er den viktigste dragkraften.

– Her er det mulig å oppdage mer, se nye ting – bringe inn elementer som kanskje bidrar til noe helt nytt. Jeg synes det er nødvendig å eksperimentere, være på søken. Drivkraften er ganske enkelt å levere noe nytt. Det er nesten som en rus å prøve noe annet. Når jeg er ferdig med et prosjekt, så er jeg ferdig. Fire album og én ep på åtte år, nå må jeg ut på dypt vann igjen. Jeg har formulert det på følgende vis: Å finne det behagelige i det ubehagelige.

 

I dette perspektivet er det vel neppe tilfeldig at Ida har valgt å kalle sin nyopprettede plateetikett og management for Deep Sea Music & Management, der fotograf Marthe Amanda Vannebo og musikkbransjeveteran Rebeca Toledo er de to andre i trioen.

– Jeg møtte Marthe etter at hun hadde laget Åge Aleksandersen-boka («Hjemløs», Cappelen Damm, 2013). Vi ble gode venner og dro på en tur til Sør-Frankrike sammen. Jeg for å skrive låter og hun for å ta bilder. Hun har blitt en naturlig del av familien og lager platecoverne og er en sparringpartner på mye av det artistiske. Men er også med på veien som road manager, der hun også tar seg av praktiske ting som å selge merch. Rebeca Toledo er fra Los Angeles, men har bodd lenge i Norge og jobbet i musikkbransjen. Hun har ansvar for organiseringen av virksomheten vår, all logistikken.

Hun forteller at det er viktig å jobbe med folk som kjenner henne og som vil være med å bygge noe. Og i den sammenheng er hun ikke fremmed for at Deep Sea Music & Management også kan jobbe med andre artister, både på produksjons- og managementsida.

– Jeg er inspirert av hvordan det Nashville-baserte selskapet Thirty Tigers jobber. Jeg liker deres modell, de er noe midt imellom et plateselskap og management. De både distribuerer småselskaper og enkeltartister og har egne artister kontraktert. På forskjellig vis jobber de med Jason Isbell, Patty Griffin, Lucinda Williams, The Avett Brothers og mange andre up and coming-artister. Vi har god kontakt med sjefen sjøl, David Macias.

 

Vi som har fulgt Ida Jenshus’ karriere fra hun dukket opp som tenåring på NRKs talentprogram «Lyden av Lørdag» for nesten ti år siden, i 2007, og fikk gåsehud av hennes tolkning av Emmylou Harris sin Gram Parsons-tilegnede sang, «Boulder to Birmingham», vet godt at Idas ambisjon om å være på musikalsk søken på ingen måte er tomme ord. At hennes første platetrilogi, «Color of the Sun» (2008), «No Guarantees» (2010) og «Someone to Love» (2012) var countryplater overlegne nok til at de sikret henne tre av tre mulige Spellemannpristrofeer i countryklassen, kunne ikke dekke over at Ida på ingen måte var malt inn i et hjørne.

Således kom det ikke som noen stor overraskelse da hun i 2014 slapp ep-en «Let It Go», med den episke, nesten femten minutter lange proggfolkrockeren, i tre satser!, «Shallow River». Så lang at den var eneste spor på a-siden av vinylutgaven. Musikk som neppe hadde manifestert seg om ikke låtskriver Jenshus hadde brukt vel så mye tid på å lytte til Grateful Dead og Jonathan Wilson, som til Dolly Parton og Miranda Lambert.

– Men uansett hvordan musikken ender opp som å låte, det er sjølve krafta i det å skrive en låt som kommer til uttrykk, som alltid vil høres, melder hun på kafé-terrassen i Nashville.

Ida følger spesielt godt med på nye låtskrivere, gjerne av hennes egen generasjon, aller mest kanskje på nevnte Isbell og Oklahoma-musikeren John Fullbright.

– Jeg traff John Fullbright første gang på Tønderfestivalen i Danmark i 2014, jeg var der sammen med Henning Kvitnes, Poul Krebs, Kevin Welch og hans sønn, Dustin. Senere har jeg truffet Fullbright i Trondheim og i Nashville.

 

I Nashville har hun også fått kontakt med låtskriveren/sangeren John David Souther, kjent som J.D. Souther, texaneren som tilhører den innerste klikken av dem som blir forbundet med den mest fremgangsrike 70-tallscountryrocken fra California; Eagles, Jackson Browne og Linda Ronstadt. Southers navn har vært å finne i låtskrivercrediten på atskillige hits for blant andre nettopp Ronstadt og Eagles. Eagles siste store hit, «How Long», fra 2007-albumet «Long Road out of Eden», er skrevet av Souther, og var opprinnelig en anti-krigslåt som først var å høre på Southers selvtitulerte debutalbum fra 1972. Souther har senere flyttet til Nashville, der han også har hatt en skuespillerrolle, som låtskriver og talentspeider, i den suksessfulle tv-serien som rett og slett heter «Nashville».

Souther har bidratt til avslutningssangen på Jenshus-albumet «Starting Over Again», «My Last Goodbye», sammen med gitarist Alexander Pettersen. – Vi har også gjort noen kortere turneer sammen, i Florida og sist, i Texas. I Florida spilte vi også med J. D.s gode venn, Jackson Browne.

 

Om selve låtskriverjobben forteller Ida at det handler veldig konkret om hvilke instrumenter hun har tilgang på når hun skriver. Åpningssangen/tittelkuttet på nevnte «Starting Over Again» fra i fjor ble skrevet på en spesiell gitar, en Sears Harmony. Som fikk Musikkmagasinets Arvid Skancke-Knutsen til å skrive følgende om plata: «Ida Jenshus imponerer på alle fronter, som låtskriver, som sanger og, ikke minst, som gitarist. Hun startet som en nokså reinskåret countryartist, men har utvidet den musikalske paletten til noe dypt personlig og originalt.»

– Det å plukke opp nye instrumenter gir deg noe nytt, karakteren til instrumentet gir deg ideer, jeg liker gitarer med motstand i. En perfekt låtskrivergitar. Jeg vil leke meg med nye sounder, nye tuninger. Jeg har fem forskjellig tuna gitarer og piano i låven der jeg jobber når jeg oppholder meg her i Nashville. Instrumenter med vidt forskjellig karakter. Jeg er avhengig av et rom, der jeg kan holde på alene med musikken og tekstene.

Etter at hun i 2012 opptrådte på gigantiske Music Expo i Los Angeles har hun tilbrakt tid både der og i Woodstock og Nashville. Og hun har gjort mange såkalte co-writes, mest med Kevin Salem, som har bidratt på seks av Idas ni siste utgitte sanger.

– Men nå handler det faktisk mer om meg alene igjen. De nye sangene blir hovedsakelig skrevet alene, jeg vil fokusere mer på historier og min egen stemme.

 

Ut over forsommeren i år har Ida vært i studio sammen med Mark Nevers, en av Nashvilles mest velrenommerte produsenter/musikere, med bakgrunn i artrock-bandet Lambchop. Nevers har hjulpet et stort antall artister med å virkeliggjøre sine innspillingsmessige visjoner, nettopp Jason Isbell, Bobby Bare jr., engelske Tindersticks og Bonnie «Prince» Billy.

Nevers er en hardtarbeidende produsent, men han jobber i svært liten grad ved Nashvilles konvensjonelle musikksamlebånd. Så har da også Ida Jenshus lykkes med noe få norske artister som oppfattes som countryartister har fått til, hun har også hatt en klar appell til rockepublikummet. I 2011 spilte hun på countryfestivalene på Skjåk og i Seljord, men sto også på scena på både Øyafestivalen og på Norwegian Wood. På sistnevnte var hun på plakaten med selveste Eagles.

– Det var smått surrealistisk, og veldig fint, når jeg noen år senere sang disse låtene som jeg vokste opp med, «New Kid in Town» og «Heartache Tonight», sammen med J.D. Han skrev jo sangene sammen med Don Henley og Glen Frey!

Ida var femten år da hun gjorde sin første konsert. Hun krediterer en tidligere lærer som hadde sans for Nanci Griffith og Alison Krauss for viktig påvirkning i de første årene, men trekker også frem betydningen av The International Tussler Society, Motorpsycho-avleggerne som fra midten av 1990-tallet, og et tiår fremover, trafikkerte i det Ida betegner som «skitten country».

– Men femten år senere har jeg fortsatt ikke noen Plan B, avslutter Ida.