Hallelujah, lissom

I et intervju med engelske Uncut sier MC Taylor, sanger og låtskriver i North Carolina-bandet med det merkelige navnet Hiss Golden Messenger, følgende om de ti sangene som er å høre på bandets nye album, Hallelujah Anyhow: «These songs felt like they were flying over my head and I reached up and caught them».

 

 MC Taylor er på ingen måte den første låtskriveren/ komponisten som mener at musikken befinner seg i lufta rundt oss, over oss. At sangene er der konstant, at det bare handler om å trenge gjennom til dem, aksesse dem som det kunne ha hett på norsk-engelsk, få dem til bryte barrieren mellom innskytelse og idé og lydvibrasjoner som kan lagres i et eller annet medium.

 

 På coveret til Hiss Golden Messengers åttende album, den raske oppfølgeren til fjorårest Heart like a Levee (som også innfant seg med det ni-spors ekstraalbumet Vestapol), er MC Taylor avbildet sittende foran en stor rosebusk. Fargene er intense, på en slik måte som vi ofte ser på nord-koreanske propaganda-bilder. MC Taylor sitter med armene i kors, posituren er avslappet, men Taylors blå øyne stirrer på deg på en måte som likevel etterlater deg med følelsen av noe urovekkende. Idyll som er i ferd med å slå over i diametralt motsatte?

 

 Om så er tilfelle, så kan man ikke utelukke at det skyldes at Hiss Golden Messenger befinner seg midt i landskapet som i fjor høst bidrog mest til valget av Donald Trump som president. Dit Trump mer enn gjerne drar for å gjenoppleve/ gjenopplive stemningen fra valg-massemøtene som lot tilhengerne hans brøle ut sine verste fordommer, sitt raseri mot elite, medier og folk med annerledes hudfarge. Alle som har reist rundt i sør-statene vet at det finnes to virkeligheter der. I dagslys og etter mørkets frembrudd.  Uncut har telt hvor mange ganger varianter av «darkness» dukker opp i løpet av de ti sangene som er å høre på Hallelujah Anyhow. Tallet er sytten.

 

 Men Hallelujah Anyhow er likevel ikke hverken Darkness on the Edge of Town eller Dark side of the Moon. I sangen «Jenny of the Roses» synger Taylor; «..I´ve never been afraid of the darkness/ It´s just a different kind of light».

 

 Taylor insisterer på at han er en optimist, en som tror på det gode i de fleste menneskene, at amerikanerne kommer til å klare seg på tross av mørket som Trump og hans «Make America great again»-bevegelse bringer med seg.  Det kan kanskje tilskrives gospel-elementet i musikken til Hiss Golden Messenger, mer aksentuert denne gangen enn på de mollstemte Heart like a Levee og Vestapol.  Sangen «John the Gun» fra sistnevnte løftes fra helakustisk til fullt arrangement på den nye plata.

 

Sjekk også ut gospelrockeren «Domino (Time will tell)». Tittelen kan gjerne sees som et løft på hatten til Van Morrison og hans sang «Domino» fra 1970-albumet His Band and the Street Choir. Gypsy-Van på sitt beste.  Hiss Golden Messenger spiller definitivt folk-rock, de har en tilnærming til engelsk folk-rock på samme måten som tidlige engelske Fairport Convention hadde til amerikansk folk-rock. Der The Band og Dylan var en viktig kilde til inspirasjon.

 

 Men Hiss Golden Messenger er aller mest en smeltedigel av mange amerikanske tradisjonsmusikker; country, rhythm´n´ blues, funk, jazz, soul og nevnte gospel.

 

 Det svarte elementet kom spesielt godt frem da Hiss Golden Messenger gjorde sin første og eneste Norges-konsert på John Dee i Oslo i februar 2015.

 

Vi som var der, fikk med oss et band som «hit the note», som det het i Allman Brothers-verdenen, som kunne ta sangene og plassere dem oppe i lufta igjen, der Taylor hadde plukket dem ned, og la dem sveve i evighet.  Vi ville bare at det skulle vare og vare. Det var magiske groover som vi som var vitner fortsatt bærer med oss. Musikk som en semi-religiøs opplevelse.

 

 Hvilket gjør at det må bero på en misforståelse at Hiss Golden Messenger ikke er oppført med en ny norgesspilling blant de datoene som er annonsert frem til jul. Alle datoene er amerikanske?

 

 I likhet med forgjengeren er Hallelujah Anyhow produsert av MC Taylor og Brad Cook.  Bassist Cook er bror av Phil Cook og begge har bakgrunn i psykedelia-folkbandet Magafaun. Phil gir også ut vel-verdt-å-høre egne plater, samtidig som brødrene er nøkkel-musikere i Hiss Golden Messenger. Legg til gitaristen Josh Kaufmann og trommeslageren Darren Jessee og vi har ensemblet som forhåpentligvis kan komme tilbake og løfte oss opp så fort som mulig.

 

 På Hallelujah Anyhow hører vi også en solid blåserrekke og gospelkoringer fra bl.a. Tift Merritt og ex-The Civil Wars John Paul White. Alle Hanns gyldne budbringere.

 

- Tom Skjeklesæther, oktober 2017, først publisert i Klassekampen