Heidi Goodbye - A Flash of Bliss Jeg har ikke fått med meg om bergenssangerinnen/ låtskriveren Heidi Torsvik har gitt oss noen forklaring på at hun opererer under artistnavnet Heidi Goodbye. Men uansett om begrunnelsen er spesifikk eller ikkeeksisterende, så er det lett å slå fast at Heidi lykkes med å gripe oppmerksomheten, før hun har sunget en tone. Det å si «ha det» kan jo bety så mangt, fra det helt prosaiske og uproblematiske, til det potensielt mellommenneskelig utslettende. ﷯Heidi Goodbye albumdebuterte under eget artistnavn i 2013 etter å ha dukket opp for fem-seks år siden som stemmen på HP Gundersens The Last Hurrah!!-plater, først The Beauty of Fake og deretter Spiritual Non-Believers. Utgivelser som fikk betydelig oppmeksomhet både i Norge og i engelsk rockpresse. På det det tredje Last Hurrah!!-albumet, Mudflowers, var Heidis bidrag mer beskjedent, som backup-sanger på en sang. Det albumet ble som kjent laget med god og omfattende hjelp fra en del amerikanske musikere og sangere. For et år siden reiste Heidi Goodbye til Los Angeles for å lage dette nye albumet med musikere og sangere som også var knyttet til The Last Hurrah!!´s siste fremstøt, først og fremst musikeren og produsent Jason Hiller, som deler produksjonsansvaret for A Flash of Bliss med Goodbye. Men også med vokal støtte fra Maesa Pullman og hennes søster, Rosa Pullman. Maesa var hovedsanger på Mudflowers i 2015. A Flash of Bliss spenner opp et stort uttrykksmessig lerret, her finner du det meditative og det sprudlende, det enkle og det orkestrerte, det eksperimentelle og det lavmælte. På flere av sangene kommer løftet via flotte vokalarrangementer, der Pullmansøstrene og ytterligere et par kvinnestemmer skaper kor brukt som et eget instrument. ﷯ Innimellom tangerer Heidis stemme Marianne Faithfull sin, andre ganger dukker den amerikanske folk-sangerinnen Victoria Williams opp på referanse-radaren. Det siste også fordi Heidi og hennes medprodusent innimellom sirkler seg inn på Williams lekne, naive uttrykk. Om dette hele tiden ville behage en lytter med absolutt gehør skal være usagt, men eventuelle skjevheter faller på plass som riktige for helheten. En av sangene, «Norwegian Blues», serveres med norsk tekst, da den kommer som spor åtte er språkforvirringen også en integrert del av en helhet som bare blir mer og mer besnærende for hver gjennomlytting. Jeg våger å tenke at tekstene her er basert på «livet» til Heidi Torsvik. «I´m not crazy» handler om kontakt med hjelpeapparatet, inkludert sosialkontoret, der en aldri så liten stand-off finner sted. Heidi Goodbye befinner seg i Bergens alternative americana- verden, der innflytelse fra country, blues og gospel oppsøker den mer eksperimentelle kunstmusikken. Resultatet blir høyst egenartet og er ytterligere et bevis for at den norske musikken et par tiår inn i den nye årtusenet matcher seg stadig oppover mot internasjonal førstedivisjon. «Besnærende» er avgjort ordet. ﷯ 5 av 6