Signe Marie Rustad debuterte i 2012 med albumet «Golden Town», en plate som svært ufortjent fløy under radaren til de fleste store mediene, men som uansett hadde tilstrekkelig med luft under vingene til at den er like relevant fire år senere.

 

 I 2013 skrev jeg at «Golden Town» var fjorårets beste norske debutantutgivelse, en av årets aller fineste plater uansett. Nå går det an å slå fast at «Golden Town» fortjener distinksjonen som en vaskeekte norsk «rocksnobb-plate», som noen snarest bør få laget en vinylutgivelse av!

Denne uka kommer oppfølgeren, «Hearing Colors Seeing Noises», et album som både er annerledes enn debuten, og samtidig ivaretar forgjengerens gjennomgående melodiøsitet og poetiske tekster. Forskjellen fra «Golden Town» ligger i at «Hearing Colors Seeing Noises», , er mer polarisert, Signe Marie lar musikken finne både et mer neddempet uttrykk og mer ekspansive ekskursjoner, mer psykedeliske broderinger.

 

Tidligere i år var Signe Marie gjest med haldenbandet The Salmon Smokers, et ensemble som undertegnede jobber med, platebandet til amerikanske Luke Elliot, på en konsert på Crossroads i Oslo. Der gjorde hun en versjon av sangen «Luxury Liner», skrevet av Gram Parsons, som var tittelkuttet på Emmylou Harris´ fjerde soloalbum fra 1977.

 

Det var en slik knock-out musikalsk opplevelse som både brakte meg tilbake til Emmylous egen norgesdebut på Chateu Neuf i Oslo i nettopp 77, og samtidig hadde nok egenart til at den plasserer på min mentale liste over de største coverversjons-opplevelsene. Et overlegent argument for at musikk skal oppleves live, aller helst på lave scener, uten sikkerhetsnett.

 

Noen måneder senere så jeg Signe Marie Rustad, med sitt eget band, flere av folka som bidrar på «Hearing Colors Seeing Noises», varme opp for amerikaneren Israel Nash på Vulkan i Oslo. Israel Nash var usedvanlig bra den kvelden, hvilket jeg setter på kontoen for den forbløffende og autoritære oppvarmingen han ble utsatt for. Det var mange som klødde seg i hodet den kvelden, hvem var dette?

 

Signe Marie Rustad er fra gården Rustad, ved Elverum, der hun vokste opp med norsk far og amerikansk mor, faktisk fra Golden i Colorado. Selv beskriver hun i et presseskriv oppvekstomgivelsene på følgende vis, «..der skogen, elva og jordene har tilført en urokkelig ro og en vedvarende rastløshet..»  Jakten på balanse mellom ro og rastløshet er fundamentet for mange av sangene hennes.

 

I etterkant av debututgivelsen gjorde undertegnede et intervju med Signe Marie, der vi fant hverandre i gjensidig beundring for den amerikanske musikeren/produsenten Jonathan Wilson og hans da aktuelle plate, «Gentle Spirit». Wilson er mannen som har lykkes med å revitalisere californiarocken, og som stadig overrasker, både med egen musikk og som produsent for et svært eklektisk utvalg artister. Den gang la Signe Marie ikke skjul på at drømmen var å overtale Wilson til å produsere oppfølgerplata. Men Jonathan er som kjent en travel mann.

 

«Hearing Colors Seeing Noises» er laget med hjemlige krefter, i  Studio Paradiso med coprodusent Marcus Forsgren (Jaga Jazzist, Bror Forsgren, The Lionheart Brothers) og med miksehjelp av allestedsnærværende Alexander Lindbäck, som også spiller trommer i Signe Maries liveband. Resultatet står som en påle, Wilson vil like dette når han får høre det.

 

Tidligere i år gjorde Signe Marie Rustad en konsert sammen med to andre unge kvinner i det som kan betegnes som den norske americana-verdenen, Janne Hea og Unnveig Aas. Til sammen utgjør denne trioen, ved siden av Ida Jenshus, en svært spennende og musikalsk ambisiøs utvikling i den andre enden av norsk pop/ rockverden. Enden som står i opposisjon til den pt. fremherskende scenen, der digitalteknikken som kjent spiller førstefiolin.

 

Joda, det er countryelementer i musikken til både Hea, Aas og Rustad, i likhet med hos tre ganger Spellemanprisvinner i countryklassen, Jenshus, men på ingen måte slik at det holder Music Row i Nashville våken om natta. Signe Marie kaster også blikket mot de britiske øyer, «The Truth», som har undertittel «Ode to Robert Plant», etterlater definitivt en følelse av Fairport Convention og bandets legendariske sanger Sandy Denny.

 

Signe Marie referer til vokalopptakteknikken som ble benyttet av den amerikanske kultartisten Judee Sill, som døde bare 35 år gammel på tampen av 1970-tallet og til baklengsgitarer tapet på Arne Bendiksens gamle båndmaskin. Ikke mye hyperformatert «New Country» der.

 

Noen av sangtitlene på «Hearing Colors Seeing Noises» peker i seg i retning av nytt og vidåpent terreng; «Pizmotie Deciphering», «The Crystal Horse is a liar» og «Hearing Colors Seeing Noises», det siste kan oppfattes som en transcendental tilstand god som noen.