Trond Granlund i bakspeilet ﷯— For å være ærlig så trodde jeg ikke at dette skulle bli noe av, avslører Trond Granlund (67), en novemberformiddag på Kulturhuset off Youngstorget i Oslo, — men jeg synes at det er moro når det nå foreligger. Jeg er jo platemann! Vi sitter sammen med veteran-sangeren og trubaduren og ser gjennom hans «back pages», CD-utgaver av hans ti første album, pluss to ekstra CD-er stinne med 32 spor fra hans karriere som rock´n´roll-revivalist på tidlig 1970-tall og som medlem av bandene Salt & Pepper og X-Tra på 1980-tallet. CDene er samlet i en flott boks under tittelen Granlund 1973-1986 og kommer med et 62-siders hefte med inngående annotering, en biografi og et intervju gjennomført av John Stenberg. — Det er John Stenberg som er den avgjørende personen i dette prosjektet, sammen med Christer Falck, som har stått bak crowd-fundingen og som har gitt ut boksen på sitt selskap C+C Records. John er hardcore fan, og for hans del tror jeg det handler om at han ville se de platene her, som bare fantes på vinyl og kassett, på CD! John tok Christer på ordet da han gikk ut og etterlyste artister som kunne crowd-fundes. Jeg håper at dette bærer seg rent økonomisk. Granlund 1973-1986 er å betrakte som «Bevis A» når det kommer til nerding i platesamler-bransjen. Her er de opprinnelige coverne gjengitt i autentisk faksimile-form, hvilket for eksempel innebærer at debutalbumet, som bare heter Granlund, kommer med påtrykket «Månedens Album anbefalt av Det Nye». Ikke spesielt tenkelig i dag, men det er grunn til å merke seg at musikkjournalistikken hadde skrinne kår i Norge på midten av 70-tallet og at ungdomsbladet Det Nye var et av få steder der den eksisterte over hodet. Trond Granlund synes at det er viktig å understreke at musikken i denne boksen bare utgjør en en røff tredjedel av det han har utgitt av plater og at det tidsmessig også bare dekker en knapp tredjedel av de 44 årene han har vært plateartist. Over halvparten av denne tida, fra﷯ albumet Tida er´e ingen som kan snu i 1995, har han bare sunget på norsk. — Jeg har ikke vært spesielt nostalgisk i forhold til min egen karriere, men i tida som kommer vil jeg gjøre en del jobber som setter fokus på dette materialet. Vi får se hvor lenge det varer, he,he,he! Albumet Granlund, utgitt i 1976, er en forlengelse av platene som Trond deltok på fra 1973, sammen med tre andre norske såkalte «gammalrock-sangere»; Øyvind «King-Kong» Johannesen, Ole Andersen og Jan Lauritzen, titulert Rock, Mere Rock, Enda Mere Rock og Mere Rock 2. Det vil si coverlåter fra rockens gullalder på 1950-tallet, inn på 1960-tallet. Granlund åpner med en versjon av Bobby Darins «Splish Splash» og inneholder sanger av bl.a. Chuck Berry og Leiber/ Stoller. Men også tre sanger signert «Trond Granlund/ Jan Hammarstrøm». Med norske tekster! — Jeg hadde jobbet sammen med Jan på platelageret til Arne Bendiksen, så vi kjente hverandre derfra. Allerede fra den andre plata, Utstøtt, fra 1977, er Hammarstrøm Granlunds viktigste kreative samarbeidspartner, med bidrag på over halvparten av materialet, som i økende grad er egenskrevet. På det tredje albumet finner vi sangen som først ble klebet til Granlunds navn, «Say we´re not apart», en tekst som handler om Elvis bortgang året før. — Jeg er ikke så glad i «Say we’re not apart». Faktum er at jeg er veldig mye mer fornøyd med sangen «Chameleon» fra samme albumet, der Hammarstrøms tekst handler om David Bowie. Albumtittelen, Made in Manchester, er en refleksjon av omstendighetene plata ble spilt inn under. — Broren min, Pål, drev med diskoteker på denne tida, og en av DJene som jobbet for ham mente at vi burde spille inn i England, om vi skulle få til et godt nok sound. På det tidspunktet hadde jeg ikke noe platekontrakt, og Pål, som alltid har vært flink med penger, lånte meg de tretti tusen som det kostet å spille inn i Manchester. Storebror Pål Granlund har også alltid vært Tronds største supporter. Det var han som fikk ham til å synge da han bare var ti år gammel, og som også mente at Trond, som hadde spilt i diverse band på 60-tallet, kunne fikse å synge «gammalrock», og således ble med på rock-revival-konsertene han sto bak. Pål Granlund var sjef for den norske fanklubben til Elvis. — Pål møtte Elvis seks-sju ganger og i 1971 var jeg med Pål til Nashville, hvor vi traff gitaristen Jerry Reed, han som skrev «Guitar man» for Elvis. Vi var med Reed både i studioet og på golf-banen. I litt av et sammentreff viste det seg at også Øystein Sunde, som da var popstjerne hjemme i Norge med albumet 1001 fnatt, var med Reed på golfbanen. Sunde så opp til Reed som gitarist-forbilde. Det var merkelig, tre nordmenn på golfbanen i Nashville; Hællå Øystein! Men lykken stod de brave Granlundene bi. CBS records så Tronds potensiale og fra 1978 var Trond Granlund en «Columbia Recording Artist». Oppfølgeren til Made in Manchester, Starstruck, ble også spilt inn i England, med en blanding av Tronds norske musikere og engelske studiomusikere. Men fra 1980-tallet var det Norge og Sverige som gjaldt, og et samarbeid med produsenten George Keller. — Jeg kaller det «min sofistikerte periode», ler Granlund fra under sin nå patenterte Andy cap, — den varte i tre år og telte albumene Eloise (1980), Pleasent Surprise (1981) og Stay the Night (1982). Det var nå hitlåtene kom seilende, bl.a. «Give me time», skrevet av CBS A&R-mann, Kristian Lindemann og «Girl 16», skrevet av Granlund og Hammarlund. Den siste bidrog sterk til at Granlund ble norsk pop superstjerne med albumet Pleasent Surprise, som også ble Spellemannprisvinner i 1981. — Pleasent Surprise solgte femti tusen eksemplarer, som var vanvittig mye plater på tidlig 80-tall, jeg var etablert som balladesanger, vant til og med en sangkonkurranse i Irland foran Johnny Logan med «Give me time». De tre siste platene i boksen, Driftin´ (83), Hearts in danger (85) og The Ride (86), henholdvis produsert av Marius Müller, den engelske blueslegenden Mike Vernon og Granlund selv, innebærer en sakte vridning mot den neste perioden i Granlunds karriere, «countryplatene», som toppet seg med det undertegnede mener er en av de beste norske platene noen sinne, I can´t quit now (1993). — I 1988 oppdaget jeg Hank Williams. Det var helt avgjørende, slår Granlund dønn fast. - Tom Skjeklesæther, desember 2017 først publisert i Klassekampen