Girls, Guns & Glory tar med seg Hank til Norge

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

22-25 oktober 2015 fikk Norge, dvs. Trondheim, Oslo & Halden, for første gang besøk av det amerikanske bandet Girls, Guns & Glory. En kvartett det har gått gjetord om i noen år nå, ikke minst takket være VG-journalist Eirik Mosveen, som «oppdaget» bandet under sin tid som VGs korrespondent i USA, og som i noen sammenhenger har utpekt bandets frontfigur, Ward Hayden, som den mest overlegne sceneartisten han opplevde i løpet av de tre årene han hadde New York som hjemby.

 

Lista ligger med andre ord høyt, forventningene til Girls, Guns & Glory er på kanten til umulige å innfri og i slutten av uka vil vi uansett vite om om Mosveen og bandet er til å stole på.

Under alle omstendigheter, Girls, Guns & Glory har noe vesentlig på plass allerede, de forstår sin Hank.

 

Bob Dylan skal ha sagt følgende: «I love every kind of Hanks».

Ikke minst ga Bob da uttrykk for sin respekt for, og kjærlighet til, musikken til Hank Williams.

Leonard Cohen synger følgende i sin sang «Tower of Song»; «I asked Hank Williams, how lonely does it get? Hank Williams hasn´t answered yet, but I hear him coughing a hundred floors above me in the Tower of Song».

Respekt.

 

I boka mi bør alle artister verdt sitt salt ha et avklart forhold til Hiram King «Hank» Williams (1923-1953) og hans usannsynlige sangkatalog, avsluttet før alabama-sangeren, som også blir kalt «The Hillbilly Shakespeare», rakk å runde tretti år.

 

Sanger/ låtskriver Ward Hayden i Girls, Guns & Glory er altså blant dem som har sitt på det tørre når det gjelder sin relasjon til alle ting Hank.

 

Rundt årsskiftet legger nemlig hans countryrockende kvartett ut på sin sjette Hank Williams miniturné i området de kommer fra, rundt Boston, Massachusetts. Tidspunktet på året er selvfølgelig ikke tilfeldig valgt, Hank Williams la ut på sin siste skjebnesvangre turné på tampen av 1952, og det er fortsatt usikkerhet om hvorvidt han døde på selve nyttårsaften i 52, eller tidlig på morgenen første nyttårsdag 1953. Uansett ble han oppdaget død i baksetet på Cadillacen sin, så ensom som karakteren i en av sine mest kjente sanger , «I´m so lonesome I could cry».

 

Denne sangen er også å finne på plata «A Tribute to Hank Williams. Live!» som Girls, Guns & Glory slapp i 2014, rett etter at de hadde gjennomført sin fjerde Hank-turné.

 

 - Jeg oppdaget Hank Williams for alvor for ti år siden, forteller Ward Hayden på skype fra USA, —jeg hadde en skranglete Oldsmobile, der ikke en gang radioen virket. Derfor lånte jeg noen kassetter av mora mi, Hank og Johnny Cash. Det var da jeg «så lyset».

 

  Ward har holdt det gående med bandet sitt i oppunder ti år, de siste fem har turnévirksomheten vært omfattende, opp mot to hundre og femti konserter i året. Girls, Guns & Glory lever med andre ord av musikken.

 

- Det er tøft fra tid til annen. Det hadde ikke gått uten at dama mi hadde vært så positivt innstilt, og hun vet at dette er en seriøs jobb. Hun var med oss på turné for en stund siden, og konkluderte med at det ikke var noe hun kunne tenke seg å drive med. Det var for tøft.

 

 Men det hindrer ikke at Ward og kjæresten når dette leses har blitt et ektepar. De har nylig giftet seg, på Elvis Presleys Graceland, intet mindre.

 Hvilket selvfølgelig tydeliggjør at det ikke bare er Hank Williams i Ward og bandets liv.

 Girls, Guns & Glory er virkelig et country-rockband, rocken spiller på ingen måte annenfiolin i forhold til country. Deres foreløpig siste studioalbum, «Good Luck» (2014), er produsert av Eric «Roscoe» Ambel, gitarist & produsent med fartstid fra rockbandet The Del Lords og bandene til Nils Lofgren og Steve Earle.

- Eric hadde hørt en sang fra vårt forrige album, «Sweet Nothings» (2011) på radioen, og tok kontakt med oss, akkurat da vi satt og vurderte å ringe ham. Han kom på flere av konsertene våre og forstod hva som funket best i forhold til publikummet vårt. Derfor er den siste plata mer rocka enn forgjengeren.

 

 Girls, Guns & Glory kanaliserer således også arven fra Chuck Berry, Eddie Cochran, Elvis og Buddy Holly. Overlegent spilt americana, med en sanger som gjerne kan oppfattes som en flott krysning av Dwight Yoakam og Bob Woodruff (Om du ikke har hørt om Woodruff, sjekk ut hans suverene 1994-album, «Dreams & Saturday Nights»).

 

 Det skal også tilføyes at vår samtale på skype utartet til et omfattede Hank-seminar, der det ble utvekslet historier og synspunkter i høyt tempo. Så intenst at vi ble enige om å ta opp tråden når Girls, Guns & Glory kommer til Halden, og Siste Reis, som avslutning på sin lille norgesturné, søndag.

 

- Tom Skjeklesæther, oktober 2015.