Mary Gauthier - Rifles & Rosary Beads

New Orleans-fødte Mary Gauthier (55) er på ingen måte fremmed for å forholde seg til dramatikk og livets harde realiteter i sine sanger. Sangeren/ låtskriveren har laget stor sangkunst av sin oppvekst som adoptert, og senere, rusmissbrukende ungdom på skråplanet.

 Hun gikk fra en fremgangsrik karriere som restauratør i en alder av 35 til å satse på låtskriverfaget og usikkerheten i livet som artist. Det har innebåret en rekke kritikerapplauderte album, spesielt «Mercy now (2005) og «The Foundling» (2010). Den siste en temaplate bygget på det faktum at Mary ble adoptert bort som ett-åring. Folk-music som kobles direkte til øyekroken om du hører ordentlig etter.

At Gauthier trekkes til skjebnen til USAs veteraner høres ut som en logisk forlengelse av hennes vedvarende engasjement for mange av menneskene som sliter i Trumps nå så storveise Amerika. Helt konkret har Mary blitt med på initiativet til Austin, Texas-sanger/ låtskriver Darden Smith (Norgesvenn på sent 80-tall), «SongwritingWith:Soldiers».  Der det å fortelle historiene til soldatene blir brukt som effektiv terapi, og der et av målene er å bruke disse historiene som materiale i utforming av sanger. I samarbeid mellom veteranene og profesjonelle låtskrivere.

 

 USAs forhold til sine veteraner er et konstant verkesår. På den ene siden hylles individene som gjør det farefulle arbeidet det er å begi seg ut i krig, det kalles med rette «to serve», på den andre siden kommer man hjem til en eksistens som innebærer ytterligere store utfordringer. Alt fra alvorlige helseproblemer  til stigmatisering til glemsel som står i grell kontrast til parader, medaljer og politikerskryt.

 Det hører definitivt med til denne pågående historien at det å verve seg er en opsjon som blir valget til mange fra den amerikanske arbeiderklassen, ofte fra småsteder der mulighetene for sysselsetting du kan leve av har skrumpet inn betraktelig i takt med at amerikansk industri har blitt shippet ut til lavkostland.

 

 Mary Gauthiers stemme egner seg svært godt for formidling av disse historiene, en innebygget dveling, melankolsk og lakonisk, som gir alle ordene anledning til å synke inn.

 Sangene forteller om mange aspekter ved soldatlivet, noen konfronterer mytene («no one´s left behind, but that’s not true»), noen avslører paradoksene («what saves you in battle, can kill you at home»), noen beskriver et livreddende samhold («Stronger together») og noen vektlegger hva det vil si å være den som befinner seg hjemme og som må være forberedt på å motta den katastrofale telefonen eller å deale med en pasient livet ut.

 

 Det siste er temaet i platas beste sang, «The war after the war», der teksten går «..who´s gonna care for the ones who care for the ones who went to war..For landmines in the living room and eggshells on the floor..I lost myself in the shadow of your honour and your pain, you stare out of the window as our dream goes down the drain..»

 Ikke regn med dette er noe Donald The Twit kommer til å anbefale denne vinteren.