Jeg var over hodet ikke forberedt på lyden som kom ut av høyttalerne til bilstereoen da jeg dyttet en såkalt pre-CD, med en for meg ukjent artist ved navn Robert Finley, i spilleren. Men jeg var ikke mange rundene inne i åpningskuttet,  «Get it while you can», før jeg innså at jeg måtte kjøre av veien og sende en tekstmelding til Erling Midtstue, Warners labelansvarlige for Black Keys´ Dan Auerbach´ egen custom-label, Easy Eye Sound.

 

 Mens jeg tastet inn «Robert Finley er knallbra!!!» dukket spor 2 opp. «Medicine woman» (sjekk videoen!) traff som velrettet musikalsk torpedo  og mer enn bekreftet inntrykket fra åpningskuttet, dette var sensasjonelt. Aller mest umiddelbart, Robert Finley er en sanger i besittelse av en slik stemmeprakt som vil få folk til å shut up og følge med, uansett settingen. I tillegg kommer Dan Auerbach overlegne teft som arrangør og lydtrollmann.

 

 Albumet Goin´ Platinum! kan meget vel vise seg å innfri budskapet i tittelen, dette bør nå frem til alle med et snev av interesse for den potensielt uslåelige kombinasjonen av southern soul, blues og r´n´b.

 

 Musikken som insisterer på å aldri bli borte, som alltid kommer tilbake for en ekstrarunde. På totusentallet har den vært holdt godt ved like av sangere som Sharon Jones og Charles Bradley, men begge to har gått bort det siste halvannet året, henholdvis bare 60 og 68 år gamle.

 Robert Finley viser seg å være 64. Han er fra en liten by i Louisiana, Winnsboro, og han har av uforklarlige grunner passert under radaren frem til i 2015. Da et vesentlig handicap gjorde at han ikke kunne fortsette som snekker lenger.

 

— Jeg ble erklært blind i 2015, forteller Finley på telefon fra England, der han i slutten av november holder fort i forbindelse med den nært forestående utgivelsen av Goin´ Platinum!, — det gjorde at jeg like godt kunne konsentrere meg om å spille og synge igjen.

 

 Musikken hadde vært en følgesvenn helt fra han var elleve år gammel. Da hadde han kjøpt sin første gitar, under dramatiske omstendigheter.

 

— Faren min hadde gitt meg tjue dollar for at jeg skulle kjøpe meg nye sko.

 

 Innkjøpet var vesentlig, Robert var yngstemann av en barneflokk på åtte, og faren hans var en bonde som leide jorda han dyrket.

 

— Men i vinduet på butikken hang det en gitar. Den hadde en prislapp på 19.95 dollar. Fristelsen ble for stor. Men jeg hadde jo ikke peiling på at det tilkom skatt på prisen også, slik at det ikke rakk med de tjue jeg hadde. Dama bak disken må ha oppfattet skuffelsen min, etter en stund lot hun meg få den for tjue.

 

 Selvfølgelig var gitaristen Robert Finleys opphold i den syvende himmel av svært kort varighet.

 

—Faren min oppdaget hva som hadde skjedd, han fant meg i skogen der vi oppholdt oss mens vi skulket skolen. Jeg fikk en solid omgang juling.

 

 Det var ikke bare det faktum at Robert var uten sko som gjorde at faren hans var forbannet, familien hadde også strengt forbud mot all annen musikk enn den dypt religiøse. Begge foreldrene sang gospel i kirken.

 

 Fem år etter gitar-hendelsen ble faren drept i en bilulykke og bare seksten år gammel bestemte Robert seg for å melde seg til militærtjeneste. Han utdannet seg til helikopter-mekaniker og havnet i Tyskland. Der ble han leder for regimentbandet, et seriøst oppdrag som gjorde at han utviklet seg enda mere som sanger og musiker.

 

 Vel hjemme i Winnsboro drev han den lokale matbutikken er periode, men gikk etter hvert over til snekkeryrket. Samtidig ledet han et lokalt gospel-ensemble, Robert Finley and the Gospel Sisters. Sakte ble musikken bare en hobby.

 

 Da han mistet synet, begynte han å synge på gata. Han klarte å mase seg til en spot på en lokal bluesfestival, der han ble sett av en representant for Music Maker Relief Foundation, en ideell organisasjon som hjelper musikere i sørstatene. Han ble slått ut av det hørte, og tilbød seg å fly Robert til North Carolina for å spille inn et album.

 

 — Vi spilte inn over seksti sanger på to dager, forteller Robert, — ut av det kom debutalbumet Age dont mean a thing, utgitt på selskapet Big Legal Mess i 2016.

 

 Bruce Watson, en av produsentene, sendte Dan Auerbach noen liveopptak av Finley. Auerbach innså umiddelbart at Robert Finley var noe spesielt.

 

 Dermed var samarbeidet i gang. Først på et soundtrack til tegneserieromanen Murder Ballads (Gabe Soria), dernest sessions i Auerbach´ studio/ klubbhus i Nashville, Easy Eye Sound. Med materiale skrevet av Auerbach, i samarbeid med blant andre John Prine og Nick Lowe.

 

 — Robert kan gjøre alt, foran et stort band eller et lite ensemble. Han er «a natural», han kan være Frank Sinatra, Ray Charles eller Tom Jones, sier Dan Auerbach til Mojo, — han er den fødte artisten. The sky´ s the limit!

 

 - Tom Skjeklesæther, januar 2017, først publisert i Klassekampen

 

 

 

 

 

 

Alderen betyr ingenting Robert Finley får sitt gjennombrudd som 64-åring