En onkel fra South Austin

INTERVJU MED

TOM SKJEKLESÆTHER

Man kan innbille seg at man kjenner musikken som kommer ut av byen som kaller seg «Verdens live-musikk-hovedstad», Austin, Texas; Willie Nelson, Gary Clark jr., Dixie Chicks, White Denim, Joe Ely, James McMurtry, Brennen Leigh, Redd Volkaert. Alltid Redd Volkaert!

 

Og så dukker kvintetten Uncle Lucius opp fra det store intet. Til alt overmål på en lav scene i en tipi på området til Bjurfors Hotel & Konferens utenfor Avesta i Sverige.

 

Uncle Lucius var annonsert til å spille på den andre kvelden under bookingselskapet Rootsy Live´s årlige konvent i Dalarna, der Rootsy bringer sammen mange av klubb-bookerne i Sverige og Norge for  musikalsk, moralsk og kulinarisk påfyll.

Men etter at Uncle Lucius hadde bivånet konserter med norske Monica Heldal og texanske Israel Nash, klarte de ikke å holde seg, og tok seg til rette på den tomme scenen.

 

Det førte til et langt sett med rockmusikk som fikk undertegnedes hode til å svirre. Musikk som, utrolig nok, lyktes med å gi den ofte benyttede merkelappen «sørstatsrock» ytterligere en ny spinn. Sørstatsprogg? Proggfunk? Countryfunk? Soulprog?

 

Det er godt å vite at musikk fortsatt kan virke direkte, treffe deg rett i hjertet, rett i beina, uten å gå omveien om hodet eller være sertifisert av musikk-forbrukerombudsmannen.

 

Visuelt kunne Uncle Lucius se ut som bandet var plukket fra «Central Casting»; sanger Kevin Galloway er en kjempe med grünerløkka-skjegg, gitarist Mike Carpenter er til forveksling lik 1970-tallsversjonen av Allman Brothers-gitaristen Dickey Betts, keybordist Jonathan Grossman beveget seg, og så ut som, en hvitvasket utgave av Billy Preston og trommeslager Josh Creco passerte som en miks av vildmannen fra Borneo og en Muppet-show-karakter. Bandets nyeste medlem, bassisten Johan Valles, kommer fra Venezuela og kunne gjerne ha spilt i Los Lobos.

 

- Vi motsetter oss, etter beste evne, å la oss klassifisere, kunne Josh Creco fortelle undertegnede, da vi møttes til en alt for tidlig frokost under Rootsy-konventets siste dag, — en fan, riktignok en ikke helt edru fan, beskrev oss som en krysning mellom Dolly Parton og Pearl Jam. Det er både helt feil og samtidig ganske riktig. Vi er fem musikere med høyst individuell smak, og vi er alle låtskrivere. Jeg vokste opp i San Antonio med å spille jazz og storbandsmusikk.

 

– Jeg har vokst opp med klassisk country, sør i Texas, forklarte Kevin Galloway, - det og gospelmusikken i baptistmusikken i kirken som familien min tilhører. Det hender at vi mikser Kris Kristoffersons «Help me make it through the night» med Black Sabbaths «War pigs».

- Joda, du hørte riktig, jeg har stor forkjærlighet for Allman Brothers og Led Zeppelin, bekreftet gitarist Mike Carpenter, etter at han hadde teppelagt begge Uncle Lucius sine opptredener med utsøkt elektrisk slidegitarspilling på sin Gibson les Paul-gitar.

- Jeg har spilt latin music og funk helt siden jeg kom til USA, fortalte Johann Valles.

 

- Keyboardisten vår, Jonathan, er stor fan av Randy Newman, og å sove lenge om morran.. Om vi ikke lykkes med å få liv i ham snart, faller planen vår om å få sett oss om i Stockholm før konserten i kveld i grus.

 

Uncle Lucius, navnet er lånt fra bestefaren til en venn av bandet, «en Bayou gentleman, en sann original», men skriver seg etymologisk fra det latinske ordet «lux», altså «lys».

 

«The Light» er også tittelen på Uncle Lucius siste album, det fjerde siden bandets spede begynnelse for nesten ti år siden, produsert av George Reiff, en veteran fra Austin, som også spiller bass for Eagles´ Joe Walsh og texas-originalen Ray Wylie Hubbard.

- Vi hadde platekontrakt inntil den forrige utgivelsen vår, fortalte Greco,— men vi fant ut at vi måtte ha full kontroll om vi skulle forsette med å være så uberegnelige. Vi laget en kickstarterkampanje, og samlet inn over tretti tusen dollar fra 404 fans på en måned.

 

Dette siste er ganske sikkert et resultat av at Uncle Lucius er et band som tilbringer de fleste av årets måneder på veien, i stadig større radius ut fra basen i South Austin. Bydelen som huser majoriteten av Austins musikere, og som stadig truer med å løsrive seg, «South Austin secede!», fra texas-hovedstaden.

 

- Ingen av oss er opprinnelig fra Austin, vi flyttet til byen på grunn av musikken, men det går ikke ann å leve av musikk i selve Austin, der betales vi bare peanutts. Men tre av oss ble kjent med hverandre mens vi tjente til livets opphold som servitører på Threadgills.

(Threadgills er restauranten der Janis Joplin startet sin karriere, en Texas landemerke).