Bob Dylan- The 1966 Live Recordings (36 CDer)

 

Da en fanatiker ropte «Judas» til Bob Dylan på senen i Manchester Free Trade Hall på  selveste 17.mai 1966, var de fem bokstavene nok til å spikre fast denne konserten i både Dylans egen never-ending historie og rockens store dramafortelling.

 Utropet kom mot slutten av konserten, Dylan hørte og forstod godt hva det handlet om, han svarte «I don´t belive you, you´re a lier» og deretter beordret han bandet, fortsatt The Hawks, om å spille «fucking´loud».  Etter en rå versjon av «Like a Rolling Stone» forlot han og bandet scenen.

 

Det var fortsatt seks datoer igjen av Europa-turnéen, som ble avsluttet i Londons Royal Albert Hall med to konserter på 26. & 27. mai. I London ropte en annen stemme fra salen «Traitor». Hvorvidt Dylan rakk å tenke over at de da ikke befant seg langt fra Tower of London, med egen «Traitor´s gate» vites ikke. Men Dylan hadde fått nok av ukvemsordene og buingen fra salen. Standard publikumsoppførsel etter at han han akslet el-gitaren på Newport Folk Festival knapt et år tidligere, 25. juli i 1965. Og, etter folkpuristenes oppfatning, hadde forrådt deres musikkkulturpolitiske sak.

 

 Underveis hadde The Hawks temperamentsfulle trommeslager, Levon Helm, blitt lei buingen, og var for lengst erstattet av den hardtslående Mickey Jones. Robbie Robertson, Rick Danko, Richard Manuel og Garth Hudson tålte trykket og gikk etter turnéen i hi sammen med Dylan i huset Big Pink i Woodstock. Resultatet av det ble både The Basement Tapes (først utgitt 1975)  og The Bands debut, Music from Big Pink (1968).

Bob Dylan hadde på rekordtid spilt inn tre album i 1965 og 66,

Bringing it all back home, Highway 61 Revisited og doble Blonde on Blonde. Den siste utgitt dagen før «Judas-konserten» i Manchester, inneholdende sangen «Rainy Day Woman #12 &35», som den samme uka lå på andreplass på USA-lista.

 

Denne 36 CDer store boksen inneholder alle kjente opptak fra Dylans turnering i 1966, i USA, Australia og Europa. Fire av opptakene i England; Manchester, Sheffield og London, er gjort av CBSs teknikere, fem er sanket fra bootleg-opptak fra publikum, inkludert Stockholm-konserten, fjorten er tappet rett fra miksepulten av Dylans lydmann. Lydkvaliteten er med andre ord variabel. På halvparten av konsertene er det akustiske førstesettet utskilt som egne CDer. Noen av disse er premium Dylan solokonsertopptak. Men alt det elektriske er rasende liveversjoner av det Dylan kalte «the thin wild mercury sound», rått som faen.

 

 Selvfølgelig er denne dør-stopperen av en boks Dylanolog-ering på dypt/høyt nivå, det skal mer til enn tretti sølvpenger for å høre dette igjennom i et strekk. Men å gå på Dylan-konsert 23 ganger i løpet av vinteren burde være innafor. Og for litt siden ga de ham dæven meg Nobel-prisen.

 

 - Tom Skjeklesæther, desember 2016, først publisert i Klassekampen