Verdens lengste drøm The Dream Syndicate med ny plate I﷯ farta er det ingen av oss, hverken Steve Wynn eller undertegnede, som kan komme på et band som har latt det gå 29 år mellom utgivelsen av to studioplater. —Nei, jeg skal ikke utelukke at det har skjedd, men her og nå kjenner jeg ikke til noen andre band som har halt ut tida på denne måten, medgir Steve Wynn. Fredag 8. september kom The Dream Syndicates femte studioalbum, med den lett undrende tittelen How did I find myself here?. Sist kvartetten ga ut plate var bandet en av den moderne Los Angeles-rockens stoltheter, den tidligere California-guvernøren Ronald Reagan var på vei mot slutten av sin andre periode som USAs førtiende president og den som hadde brakt temaene internett og smartelefon på banen, hadde fått beskjed om å lese mindre science fiction. Riktignok kan det ha vært en viss forutanelse å spore i tittelen på The Dream Syndicates fjerde plate, Ghost Stories. Om at bandet skulle komme til å gå igjen en gang i det neste årtusenet. Da bandet takket for seg, en gang mellom utgivelsen av Ghost Stories og starten på siste tiåret opp mot tusenårsskiftet, hadde de holdt det gående kortere enn gullstandaren til The Beatles, 10 år. I 1982 hadde Kai Jarre og jeg startet rockklubben Ratz i Oslo, det første året ble konsertvirksomheten holdt oppe av band importert fra England og bruk & gjenbruk av det bittelille antallet norske band som ikke ble klassifisert som danseband. Men i 1983 var vi ferd med å gå tom også for engelske band, i hvert fall slike som kunne stemme sin egen gitar og ikke bare fantes på poserte bandbilder. Det var akkurat da, i grevens tid (nei ikke han Greven) at det begynte å piple ut plater fra den amerikanske undergrunnen, hver uke dukket det opp nye utgivelser i Oslos oppegående import platebutikker. Påfallende mange av bandene hadde hjemmeadresse i Los Angeles, plateselskapene det var verdt å følge med på var også basert der. Aller mest & best Slash Records. Derfra kom X, The Blasters, Rank & File, Los Lobos, Green on Red, Violent Femmes og fra underlabelen, Ruby Records, bl.a. The Gun Club og The Dream Syndicate. Sanger/ gitarist Steve Wynn og bassist Kendra Smith møttes på University of California i Davis på tampen av 1980-tallet og begynte å spille sammen. Da de flyttet tilbake til Los Angeles, møtte de Karl Precoda, som skiftet fra å spille bass til å spille gitar. Mye gitar. Trommeslageren Dennis Mehaffney byttet navn til Dennis Duck, det kuleste trommeslagernavnet i rocken etter at Butch Trucks døde tidligere i år. Kvartetten begynte å øve i en kjeller. — Vi jammet bare i vei, på våre billige gitarer og forsterkere, soundet vi landet på var det ingen som holdt på med på den tiden. Punkens kortfattethet var den hippe standarden i rockundergrunden i USA i 1982, fem år etter at den snudde opp ned på England og Europa. Vi sauset sammen Velvet Underground, Creedence Clearwater Revival, Neil Youngs Crazy Horse og Quicksilver Messenger Service. Pluss punk/ new wave-bandet med tilsvarende lange gitar-partier, Television. Vi hadde ikke noen kjennskap til at andre drev med det samme, før vi begynte å spille på klubbene i Los Angeles. Da ble The Dream Syndicate raskt det sentrale bandet i et ungt undergrunnsmiljø som også telte Green on Red, The Rain Parade, True West, Three O´Clock og The Bangles. Hangen til psykedeliske elementer i musikken førte til at miljøet ble kalt The Paisley Underground. Etter skjortemønsteret. Steve Wynn hadde organisasjonsevnene som sørget for at han startet det lille plateselskapet Down There Records, utgiver av de første EPene til The Dream Syndicate, Green on Red og Naked Prey. ﷯ — Bare måneder etter EPen slapp vi debutalbumet, The Days of Wine and Roses, og ble kastet inn i virvelvinden som varte helt til etter utgivelsen og turneringen i kjølvannet av oppfølgeren Medicine Show (1984). Plata som kom ut på det store selskapet A&M Records og som det tok et halvt år av galskap å sluttføre, sammen med produsenten Sandy Pearlman, mest kjent for sitt arbeid med Blue Öyster Cult. Da hadde Kendra Smith hoppet av og var erstattet av Dave Provost. Forventningene, ikke minst de kommersielle, var pumpet opp til maks for bandet som ved siden av R.E.M. representerte en etterlengtet revitalisering av amerikansk rock. Kombinasjonen av stort plateselskap, mytisk produsent ( Pearlman hadde også produsert The Clash´ andrealbum, Give ´em enough rope i 78) og fantastiske anmeldelser av The Days of Wine and Roses, gjorde at hype-maskinen tok av. Medicine Show var en annerledes plate, to av sangene, «The Medicine show» og «John Coltrane Stereo Blues» klokket inn på henholdsvis seks og et halvt og åtte og et halvt minutt. Noe som ble ytterligere forlenget da The Dream Syndicate endelig kom til Norge og Ratz høsten 1994. Da hadde Mark Walton rukket å erstatte Provost på bass. For meg står konserten frem i minnet som epokegjørende i min egen rock-fan-historie. Jeg husker ikke helt hvor jeg skrev følgende, men noen har funnet det og limt det inn på norske wiki-pedia-siden om The Dream Syndicate. «De første fem minuttene av The Dream Syndicates konsert på rockklubben Ratz i Oslo i 1984 var tre hundre sekunder kondensert rockmagi. Om noen hadde lykkes med å fange det som skjedde, på et ordentlig lydopptak og med 3D bilde, så hadde begivenheten for ettertiden vært den internasjonale målestokken for Rock. Så massivt, så autoritært, så krystallklart.» Om jeg skulle ha betvilt mine egne sanser fra denne kvelden, fikk jeg bekreftet opplevelsen og oppfatningen sommeren etter, da The Dream Syndicate også rocket rævva av Roskildefestivalen. Fra 1994 til 1998 var The Dream Syndicate som norgesvenner å betrakte, de turnerte landet på kryss og tvers og det finnes til og med en liveplate der coveret har et foto av bandet poserende foran en stavkirke, tilfeldig fotografert av BEAT-fotograf Raymond Mosken. Da hadde også Karl Precoda spilt ferdig sine gitarsoloer for The Dream Syndicate, og var erstattet av produsenten/ gitaristen Paul Cutler. — Karl og jeg hadde egentlig bare kjent hverandre mens vi drev med The Dream Syndicate, til slutt var motsetningene oss i mellom uoverkommelige. Precoda forlot rockverdenen til fordel for en karriere i akademia og underviser i dag i filmhistorie ved universitetet Virginia Tech. Det har ikke vært aktuelt å involvere ham i den nye virksomheten til The Dream Syndicate. Cutler var heller ikke aktuell. — Gjenoppstarten av The Dream Syndicate var mer av en tilfeldighet enn en grand plan, forteller Steve Wynn, — jeg har et trofast publikum i Spania, og skulle spille en festival der i 2012. Men det passet ikke for noen av banda jeg spilte med da, så jeg foreslo at vi kunne sette The Dream Syndicate på plakaten. — Mark og Dennis var klare, og jeg visste at gitaristen i solobandet mitt, Jason Victor, var mer enn kapabel for oppgaven. Jeg traff Jason i en platebutikk i New York rett etter at jeg flyttet fra fødebyen min, Los Angeles, for en del år siden. Han gav meg alltid gode priser plater jeg kjøpte og en dag spurte han meg om jeg kunne tenke meg å jamme litt. Han blåste meg totalt overende og har siden vært medlem av backingbandet mitt, The Miracle Three. For den som vil ha en shortcut til Jason Victors gitar-evner forslår jeg å hoppe rett til åpningen på sangen «80 West» på nye How did I find myself here? Elektrisk gitarakrobatikk på stram line, helt sikkert verdt billettprisen alene når The Dream Syndicate spiller på Rockefeller i Oslo lørdag 14. oktober. Steve Wynn lot ikke gitaren ruste da The Dream Syndicate kastet inn håndkledet, allerede i 1990 slapp han sitt første soloalbum, Kerosene man, og havnet på coveret av BEAT. I de 27 årene som har gått, har det kommet mange, mange, plater fra Wynn. Flere av dem under andre bandnavn; Gutterball, Smack Dab, Danny & Dusty (med Green on Reds Dan Stuart) og The Baseball Project (med Peter Buck fra R.E.M.) Wynn er definitivt en samarbeidets mann, i Norge har han skrevet hitsingel for duoen Somebody´s Darling («That´s why I wear black», 1993) og han laget musikken til den siste sesongen av Øystein Karlsens og Kristopher Schaus TV-serie Dag. Karlsen har et spesielt forhold til Steve Wynn og The Dream Syndicate. — Broren min hadde med The days of wine and roses hjem en dag da jeg var 15, altså 3 - 4 år etter at den var sluppet. Og jeg husker at jeg synes det var lyden av hvordan jeg hadde det inne i hodet mitt. Det var en slags lyd av tristesse, innesperret energi, et behov av å brøle ut alt man følte, en underliggende depressivitet og et føkk you på en og samme gang. Jeg spilte det albumet om og om igjen. Han har følgende å si om samarbeidet rundt Dag: — Da vi gjorde filmen Fuck Up, som jo handler om en mann som kolliderer med en elg og tilfeldigvis har bagasjen full av narkotika, så lette vi etter en åpningslåt som skulle "sette" følelsen av filmen. Vi prøvde å klippe åpningen til tre fire forskjellige låter og ingen av de funket helt. Så tilfeldigvis så satt jeg spillelista mi på random en fredag etter jobb over en øl, og Syndicate kom på. Og det hadde helt riktig energi. Så begynte jeg å lete gjennom katalogen. Og når «Amphetamine» kom på så var det bedre enn alt annet. Så når vi gjorde Dag ses 4 så begynte Kris (Schau) og jeg å snakke om at siden Dag jo har 5000 skiver i leiligheten så ville det vært fantastisk om vi kunne slutte serien med å ha en av favorittartistene hans til å lage musikken. Og når vi diskuterte hva som kunne være Dags topp 5 så viste det seg at Schau hadde akkurat samme forholdet til Wynn og Syndicate som meg. Vi hadde faktisk aldri snakket om det før. Schau gikk så langt som å si at det var det bandet som fikk ham gjennom skoletida uten å ta livet av seg. — Så fikk vi kontakt med Steve Wynn og det viste seg at han via Sindre Karvedt (Forfatter av boka om DumDum Boys, bosatt i Los Angeles) hadde sett hele serien og syntes den var topp. Jeg husker at da vi fikk mail av ham om at han gjerne ville skrive musikk, så sa Schau at: "Om noen hadde fortalt den 17 år gamle versjonen av meg dette her så hadde hue mitt eksplodert». — Steve er en prins. Verdens hyggeligste fyr, livssmart, stilsikker, villig til å prøve ting og samtidig med full integritet i bunnen av alt han gjør. Norges-samarbeidene fortsetter. I forkant av The Dream Syndicates kommende Oslo-konsert skal Wynn i studio med Emil Nikolaisen fra Serena Maneesh. Wynns kobling til Norge går også via produsenten/ mikseren John Agnello, som var dypt involvert i plater med Madrugada og Turboneger. Agnello har mikset det nye albumet og har sørget for å finstille det soniske fenomenet som gjør How did I find myself here? til en av årets mest intense og dynamiske plater. — Vi ville finne balansen mellom det som gjorde The Dream Syndicate til det bandet var for tretti-trettifem år siden, gjenkjennelig for våre originale fans, og samtidig et sound som made sense for folk som kanskje ikke en gang var født da vi holdt det gående, avslutter Steve Wynn. Løsningen ligger et sted mellom det sykt fengende åpningskuttet, «Filter me through you» (virkelig vintage Wynn-melodi) og den hypnotiske grooven på det over elleve minutter lange tittelkuttet. Helt til slutt på plata, en overraskende cameo fra long-gone-missing Kendra Smith, som synger på Nico-aktige, «Kendra´s Dream». I sannhet et drømme-syndikat. - Tom Skjeklesæther, september 2017, først publisert i Klassekampen