Dickenson, som opprinnelig er fra Waco, Texas, er for tida bosatt i den amerikanske østkystens, pt., regjerende countryhovedstad, Brooklyn, New York. (Der fjorårets oppsiktvekkende debutant, neo-country-politansangeren Zephaniah Ohora også har base).

 Dickensons tette relasjon til sitt engelske publikum har også ført til at han har spilt inn sitt nyeste, andre, album, på enda lengre avstand fra Nashville, i Eastbourne, UK.  I disse siste dagene, mens jeg har lyttet til nye Ready the Horses, har den indre Shazamen duret og gått. Hvor er det jeg synes å ha hørt Jarrods Dickensons stemme tidligere?

 

 Det satt langt inne, men plutselig var den der. Vi må spole hukommelsen godt over førti år tilbake i tid. Til en film som fortsatt er verdt å se for for alle som kombinerer musikk og filminteresser, Robert Altmans oppsiktvekkende 1975-film, Nashville. En unik musikalsk miks av drama og komedie, med Altmans tydelige signatur, mange karakterer viss skjebner krysser hverandre.

 

 Keith Carradine spiller visesangeren Tom Frank, i Nashville for å få fart på en solokarriere, men også for å utnytte sine muligheter som damenes mann, en «womanizer» som det heter. Da han synger den inntrengende balladen «I´m easy» på den fortsatt eksisterende nashville-klubben Exit/Inn er det seks damer i salen som tror han synger bare for hver og en av dem.

 

 «I´m easy» ble fremført så overbevisende av Carradine at låten mottok Oscar for beste originalsang i 1976, og skaffet Carradine, ikke Tom Frank, platekontrakt med Asylum records.

 

 Jeg tipper at Jarrod Dickenson knapt var påtenkt da Carradine laget sine to plater på andre halvpart av 1970-tallet.

Men i 2017/2018 fører altså Jarrod stemningen fra midten av 70-tallet videre på et album som også bringer tankene til forrige gang Texas tryllet frem et knippe svært gode sangere/ låtskrivere i det utvidete countrylandskapet. Det som er like stort som Texas selv.

 

 Jeg tenker på generasjonen som kom etter Guy Clark, Townes van Zandt og Rodney Crowell; frontet av Lyle Lovett, Robert Earl Keen og Darden Smith. Der country, soul, blues og jazz finner hverandre som fundament for poetisk historiefortelling.

 

 Jarrod Dickenson har varmet opp med et egenutgitt album, The Lonesome Traveller, og to ditto EPer, Songs from Willow st. og An Evening in the Sun.

 

 Men applausen fra spesielt radio-produsenter på BBC har ført til at Jarrod Dickenson har blitt signet av Universal-labelen Decca forut for utgivelsen av Ready the Horses.  Det er virkelig til å forstå. Ready the Horses er stint av slike sanger som kan gjøre en hvilken som helst radiosending til en både behageligere og klart mer interessant lytteropplevelse.

«Take it from me» er en storveis ballade med fett blåserarrangement, der hammondorgel og slidegitar bidrar til det nødvendige løftet.

 På «Your heart belongs to me» er Jarrod nærmest Carradine, en nydelig melodi, drevet av akustisk gitar, lapsteel og piano, hvor han også har med seg kona Claire som duettpartner.

 

 «Way past midnight» løfter på hatten til det som skal være Dickensons største forbilde, Paul Simon, en sang som med hell kunne ha glidd inn nettopp på Simons Graceland.

 

«There´s a sound coming up from the street/ The rhythm of shuffling feet/ In time with the streetcars/ Its sounding like a song/ Way past midnight/ In the early morn.»

 

   «California» er også en ballade plassert på en fin-fin melodi, inderlig og melankolsk om et avsluttet forhold.

 

 «God Rush», sangen der albumtittelen, Ready the Horses, kommer fra, skifter brått stemning og trøkk, med ett befinner vi oss i et skitnere lydbilde, ikke ulikt det vi kan høre på 80-tallsplatene til Tom Waits, med metallisk perkusjon og til og med tubular bells.

 

 «A Cowboy & the Moon» er å betrakte som en hommage til Guy Clark, eller kanskje cowboy-sanger-personnaen til Tom Russell. «An ageing desperado/ In the hills of Colorado/ Lies beneath a canopy of stars/ His best years behind him/ And each star reminds him/ Of days that are sealed in his heart./

 

Akkompagnert bare av kassegitar, trekkspill og fele.

 

 Jarrod Dickenson bidrar til å utvide spekteret på den nye generasjonen country-artister, med et uttrykk som kobler den mer tradisjonelle sanger/ låtskriveren med grep som løfter like deler fra pop og soulmusikken. Alt sammen svært sobert arrangert og spilt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jarrod Dickenson Med hatten på snei

Texas-sangeren/ låtskriveren Jarrod Dickenson, enda en i den tilsynelatende endeløse rekka med nye amerikanske country-artister, har allerede fått et svært dedikert publikum i England.