AV

TOM SKJEKLESÆTHER

Dead-aksjene stiger i verdi Diverse Artister - "The Day of the Dead"

Om det hadde vært mulig å drukne i musikk, hadde det vært satt opp tydelige advarsler om dypt vann rundt musikken til Grateful Dead, foreviget på fjorten studioalbum og på tre tusen konsertopptak, hvorav 1700 av flerssporskvalitet.

 

I skrivende stund er 12 CD bokssettet «Juli 1978: The Complete Recordings» på vei til undertegnede i posten. Det vil ventelig teppelegge mye av lyttetida denne sommeren, i skarp konkurranse med musikken som er å høre på «The Day of the Dead», en 5CD/ 59 spors kontemporær artist hyllestsamling til Deads musikk, kuratert av brødrene Aaron og Bryce Dessner, gitarister i bandet The National.

 

Det var tider i rockhistorien da Grateful Deads musikk stod vesentlig lavere i kurs, undertegnede husker et intervju fra overgangen sytti-åttitall i en av de engelske, ukentlige musikkavisene (mest sannsynlig New Musical Express) der journalisten gjorde seg morsom på bekostning av gitaristen Jerry Garcias vekt. Så vidt jeg husker ville journalisten at Garcia skulle ta push-ups!

 

Om vedkommende journalist fortsatt er i stand til å lese, må det være forsmedelig å være vitne til at Grateful Deads musikk lever i beste velgående, over tjue år etter at Garcia døde, og at et stort antall av samtidas viktigste og hippeste er villig til å la freak-flagget vaia i digital 2016-vind.

 

«The Day of the Dead» spenner opp et gigantisk musikalsk lerret, som seg hør og bør, Grateful Deads musikk toucher base med de fleste av de store og små musikalske strømningene som gjorde seg gjeldende USA i fem første tiårene etter den andre verdenskrigen.

 

Fra det melodiøse og konsise til nærmest endeløse såkalte jam´er der samspillet mellom Garcia, bassist Phil Lesh, gitarist Bob Weir, de to trommeslagerne Bill Kreutzman og Mickey Heart og en serie keyboardister innebar enorm variasjon. Alt påvirket av musikernes dagsform og ytre omstendigheter (typisk nok er den eneste Grateful Dead-konserten jeg fikk med meg, Stockholm høsten 1990, rangert som en av bandets dårligste. Sannsynligvis på grunn av hva Garcia & co røyket den dagen).

 

For å få fullt utbytte av det som skjer på «Day of the Dead» må man være villig til å utvise tålmodighet og åpenhet. Ytterpunktene her, f.eks. Marijuana Deathsquads herjing med en av Deads største sanger, «Truckin`», og afrikanske Orchestra Baobabs spretne tolkning av «Franklin´s Tower», The Lone Below & Friends ortodokse countrybluesforedrag av «Me and my Uncle» og The Flaming Lips supersyra  «Dark Star», overskrider selvsagt grensen til musikalsk schizofreni. På uforklarlig vis henger dette likevel sammen, om man vil.

 

Men ved siden av å samle inn penger til det fortsatt viktige arbeidet mot AIDS i verden, via organisasjonen «Red Hot», kan «Day of the Dead» få ytterligere to utmerkede konsekvenser; 1; Den sørger for å bringe nye generasjoner til en moderne musikkskatt som det ikke finnes maken til, både i kraft av ren melodikraft, poetiske og originale tekster og unik, eksperimentell musikalitet og 2; Den sørger for at tilårskomne dead-heads som meg oppdager en flom av yngre talenter.

 

5 / 6