— Dette var en mye lettere plate å lage enn den forrige, forteller Claudia Scott når hun sammenligner det kommende albumet, «Let the Ribbons fly», med forgjengeren, Spellemannpris-vinneren «Follow the Lines» (2014), — nå er vi et sammensveiset band, vi har hatt det mye morsommere i studioet. Hele prosessen har gått mye fortere enn innspillingene i 2013, som strakte seg over svært lang tid.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 I  midten av september førte Claudia bevis for nettopp dette, at hun nå jobber med et usedvanlig veloljet band. Da hun stilte på den første Oslo Americana Festivalen på Grefsenkollen (over Oslo) med det som også kan kalles et norsk all-starband; Olaf Olsen (Big Bang, Todd Terje) på trommer, Jørun Bøgeberg (a-ha etc.) på bass og Olav Terje Kopsland («Hver gang vi møtes»-bandet de tre første sesongene, Henning Kvitnes) og ga publikum en countryrock-leksjon som det spraket 1970-talls vinyl av.

 

— Joda, jeg liker veldig godt den rå countrysida ved Rolling Stones, «Wild Horses» og «Dead Flowers», innrømmer Claudia over pizza og cola på Jan Vardøens «Villa Paradiso Frogner», ikke langt unna der Claudia er bosatt.

 

— Men det er ikke bare jeg som er opptatt av denne epoken i dette bandet, vi har alle røttene våre i 70-tallsmusikken, også Olaf og Olav Terje, som jo er for unge til å opplevd dette når musikken var ny. Olav Terje ble født da jeg var russ, hahaha!

 

— Jeg vokste opp med country og countryrock, i Bergen. Jeg gjør virkelig den musikken jeg sjøl digger, men jeg tenker at dette ikke er så unikt at ikke andre også kan like det.

 

Navnet, Claudia Scott, er å betrakte som en perfekt dåpsgave til en som senere skal gjøre seg karriere i americana-musikken. Noen har kanskje mistenkt at det bare dreier seg om et artistnavn, når de hører Claudias bergensdialekt.  Claudia ble født i Newcastle upon Tyne på slutten av 1950-tallet. Faren, Clive Scott, var også artist og herjet på de vestlandske honky-tonkene på 1960-70-tallet med sitt Clive  Scott and the Skywegians. Allerede i 1971 gjorde Claudia sangen «I´ll be waiting for you my love» på plate med farens band.

 

På det nye albumet hyller Claudia faren sin, som gikk bort i august i fjor, med to sanger, «A picture of my dad and I» og med et bonuskutt der Clive Scott and the Skywegians gjør en autentisk tolkning av Hank Williams-hit´en «Lovesick blues», innspilt for Vidar Lønn Arnesen og NRK en gang på slutten av 1960-tallet.

 

— Jeg skulle ønske at jeg hadde tatt med dette bonuskuttet på plate mens faren min levde, men bedre sent enn aldri. Han hadde vært syk lenge, in og ut av sykehus for kreftbehandling.

 

— Jeg skulle skrive en sang sammen med Alf Bretteville-Jensen i mai i fjor og stedet vi befant oss på fikk meg til å tenke på fisketurene som faren min tok oss med på da vi var små, og alle de gode minnene jeg hadde fra det. At vi målte fisken på respatex-bordet på hytta.. det er jo gjerne de små tinga som vi husker og som setter livet i perspektiv.

 

 Resultatet er definitivt et av høydepunktene på «Let the Ribbons fly», Claudias sjette egne studioalbum fra debuten «Flowers & Thorns», som kom i 1992. Undertegnede mener at Claudia med «Let the Ribbons fly» har laget sitt karrierealbum, der både nivået på sangene, musikerinnsatser og produksjon, gjort av Claudia sammen med tekniker Lars Voldsdal, har sin del av æren for det oppsiktsvekkende resultatet.

Ved siden av Claudias faste trio, inneholder albumet også innsats fra trommeslager ekstraodinær, Erland Dahlen, keyboardist Lasse Hafreager, gitarist/ pianist og backupsanger Christer Knutsen og fiolinist Lise Voldsdal.  Soundet sneier av og til innom det Dan Auerbach har skrudd sammen for countryrocker Nikki Lane på hennes bemerkelsesverdige «All or Nothin`» og det duoen Cato Salsa & Øyvind Blomstrøm får til på Monica Heldals andreplate, «The One in the Sun». Organisk og ambisiøst, velklingende uten å være glatt.

 

«Let the Ribbons fly» er et utsøkt eksempel på at norsk plateproduksjon har nådd høy internasjonal standard. Dette er det grunn til å stoppe opp ved et øyeblikk, vi som har hørt på norsk rock en stund, vet at dette har vært et langt lerret å bleke.

 

— Alle har bare blitt så mye flinkere, unge folk har en helt annen tilgang til teknologi, «Garageband» er bare noen tastetrykk borte, du kan teste ting hjemme.

 

Metoden jeg brukte denne gang innebar at jeg ikke spilte opp sangene for musikerne før vi var i studio, det er ganske nær et live sound, som beholder nerven i det vi gjør.  Det siste drøye halve året har Claudia da også fått smake på turnélivet, livelyden, i større grad en hva som er vanlig for norske artister. Hun har gjort et femtitalls konserter sammen med Henning Kvitnes, der de har spilt sanger fra begges repertoar.

 

— Det har nesten vært som å delta på en signingsferd, omtrent utsolgt over alt.

 Det hører med til denne historien at det er Claudia som i denne sammenhengen har gitt Henning et rock´n´roll-spark bak. Henning har antakelig spilt mer elektrisk gitar på disse konsertene enn har gjort de siste tjue årene til sammen.

 

Det norske musikkpublikummet ble først ordentlig kjent med Claudia Scott på begynnelsen av 1980-tallet. Da hun, etter å ha brukt slutten av syttitallet til å skaffe seg utdannelse som sykepleier, slo seg sammen med Casino Steel og Ottar Big Hand Johansen i en trio som mellom 1983 og 85 slapp tre album og kapret Claudias første Spellemannpris for det siste av disse, «Oh Yeah!».

 

Året etter hoppet Claudia og Casino videre til kvartetten CCCP, der en av Cene tilhørte Johnny Cash´ stedatter Carlene Carter og Pen stod for engelskmannen John Payne. CCCP tok sin egen albumtittel, «Let´s spend the night together», på alvor, og oppdaget at musikken strengt tatt ikke helt tålte dagslys. Et par år senere var det klart for Scott & Steel på plate, før duoen flyttet til Los Angeles. Der ble Claudia værende i fire år, det var på tampen av USA-oppholdet at solodebuten ble sluppet.

 

Hitlåten fra den plata, «I heard you on my radio», ble skrevet sammen med Andrew Matheson, sanger i kultbandet Hollywood Brats, Casino Steels første engelske band. Nå gjenstand for en bestselgende biografi, forfattet av Matheson selv. Han var tilbake som medkomponist på tittelkuttet på Claudias tredjealbum, «Soul on Soul», utgitt i 1999.

 Akkurat da Claudia flyttet tilbake til USA, for et ni år langt opphold i Nashville, der Claudia var samboer med Oklahoma-sanger/ låtskriver Kevin Welch. Mannen som myntet alternativ-country-betegnelsen «Western Beat».

 

Hvilket brakte Claudia rett inn i hjertet av Nashvilles låtskriver og musikerverden. Bandet til Welch var på denne tiden ansett som musikkbyens skarpeste lag, folk som ble brukt både i studioer og på scener av mange av musikkbyens største stjerner, under Nashvilles mest storselgende periode. Derfor også attraktive musikere for tilreisende størrelser som f.eks. Mark Knopfler.

 

På Claudias nye plate er halvparten av sangene co-skrevet med Welch.

— Flere av dem ble brukt på Kevins egne plater i disse åra. Sangen «Cool Water» ble til mens Kevin og jeg laget mat sammen i Nashville, vi rørte i grytene samtidig som at jeg hadde en mandolin hengende rundt halsen. Da maten var ferdig, var sangen ferdig også. Etter middagen lagde vi en demo.

 

— Jeg lærte utrolig mye om hvordan man samarbeider om musikk i løpet av Nashville-årene. At det er det å skrive enkelt som er vanskelig. I Nashville måtte man akseptere å slippe kontrollen på sangene, se andres perspektiv.

 

Claudia evne til samarbeid har gjort at hun er blant Norges mest og best likte musikere. Hun er velkommen med elgitaren og mandolinen sin i mange miljøer.

 

Om en drøy måned, nøyaktig på førtiårsdagen for The Bands mytiske konsert, «The Last Waltz», 25.november, skal Claudia være med å feire dagen i Namsos. Sammen med et amerikansk band bestående av tidligere musikere fra The Bands andre konstellasjon og Levon Helm Band, samt norske sangere som Lars Lillo-Stenberg (Gjett hva Lars skal bidra med?), Henning Kvitnes og medlemmer fra Prudence.

—Det gleder jeg meg veldig til. Jeg var med i fjor også, da de samme folka organiserte en hyllest til Prudence sitt livealbum, «11.12-75». Da sang jeg «Drunk & Happy», ha,ha,ha!!

 

 - Tom Skjeklesæther, oktober 2016, først publisert i Klassekampen