Nashville og countrymusikken har lenge levd godt på legendene om folk fra småbyer og beskjedne bakgrunner som lykkes med å komme gjennom musikkbyens nåløye og har blitt til noe stort. Det er faktisk Nashvilles hovedfortelling, i hvert fall fra Hank Williams gjennombrudd på slutten av 1940-tallet.

 

Sanger/ låtskriver Brandy Clark (40) kom til Nashville i 1998,fra lille Morton i Washington, for å studere musikk-business ved byens Belmont universitet. Hjemme jobbet begge foreldrene på sagbruket.

 

Sakte men sikkert skrev låtskriveren seg inn i byens etablissement, hitsa hun co-skrev kom tettere og tettere. Blant andre Kacey Musgraves «Follow your Arrow», Miranda Lamberts «Mama´s broken heart» og Reba McIntyres «The Day she got divorced». Alle med tøff attityde.

 

Men det første egne albumet, «12 Stories» kom først  femten år ut i historien, i 2013. Egenfinansiert, og til å begynne med bare oppfattet som et regulært låtskriver-visit-kort. Men Clarks historier var så velskrevne, morsomme og ladet med en slik troverdig empati for USAs arbeiderklasse, at plata fant veien nesten helt til topps. Det ble to Grammy-nominasjoner og langvarig applaus. At Clark stod frem som lesbisk gjorde, så vidt vi vet, ikke noe for standingen hennes i alltid konservative Nashville.

 

Oppfølgeren kommer på Warner (L.A., ikke Nashville!) og har lagt inn et nytt, kommersielt gir, styrt av produsenten Jay Joyce (Eric Church, Emmylou Harris, Zac Brown Band). Dvs. mer og tyngre gitarer, mer trommemaskin. Ikke nødvendigvis grep som får denne anmelder til å smelte.

 

Men så er det heldigvis slik at Brandy Clark fortsatt har styring på fortellingene, elleve i tallet denne gangen. Som på den forrige plata, er det meste co-writes, slik standarden er i Nashville, oftest nå også sammen med Shane McAnally.

 

Men det er Brandys blikk, hennes vekselvis rå og dypt menneskelige observasjoner som gjør at du skal høre på «Big Day in a Small Town». Humoren er nådeløs («..we secretly hope that grandma will croke..) i «Broke», ubehaget er reelt («..that pile of bills is not gonna pay itself..) og savnet er stort («..Since you´ve gone to heaven, the whole world´s gone to hell»). Den siste handler om faren, som døde i en arbeidsulykke.

 

Alle sangene her har noe unikt ved seg, rørerende og morsomt hånd i hånd; «Girl next door», «Homecoming queen» (en slektning til Shel Silversteins «The ballad of Lucy Jordan»), «Love can go to hell» (der banjo og elgitar banker melodien sammen), «Three kids, no husband» (som viderefører flere av tough-luck kvinnesangene på debuten) og høydepunktet, «Daughter». Der sangerstemmen ønsker at en kødd skal få en datter for å oppleve hvor rævva han oppfører seg mot damer; «..you son of a bitch, I hope you have a daughter..»

 

5 / 6