En helt ny Bonnie ﷯— Jeg ville ikke ha vært her, i Oslo, nå, om det ikke var for Dave & Dave, hvisker Bonnie Bishop (38) til undertegnede i baren på Revolver i Møllergata, — jeg hadde forlatt musikkbransjen halvannet år tidligere og flyttet hjem til foreldrene mine i Texas. Etter tolv år på veien, med fem egenutgitte album, mens jeg var min egen bookingagent og manager, hadde jeg måttet innse at dette ikke gikk, rent økonomisk. Det var pinlig, jeg tjente så lite penger at jeg ikke hadde råd til å kjøpe julepresanger til familien min en gang. Bonnie Bishop hadde begynt på skolen igjen, hun studerte «kreativ skriving», har fått seg en master, da hun ble kontaktet av den svært respekterte plateselskapsjefen og manageren Dave Macias (Thirty Tigers), som spurte om hun kunne tenke seg å prøve en gang til, «one last shot», med produsenten Dave Cobb. — Dave Macias hadde et par demo-sanger med meg, og han var overbevist om at jeg burde gjøre noe helt annet en countrymusikken jeg hadde drevet med tidligere. Han hadde overtalt Dave Cobb til å produsere en plate med meg. På det tidspunktet var Cobb kjent for å ha produsert Jason Isbell og Sturgill Simpson, Chris Stapletons plate hadde ikke kommet ut enda. (Stapletons debut, Traveller, er den mest fremgangsrike countryplata i verden siden utgivelsen i 2015). Årsaken til at Bonnie Bishop visker til meg denne november-kvelden, er at stemmen hennes har fått kjørt seg etter mange konserter på rad i Sverige uka før, senhøst-kulda hadde ikke gjort saken bedre. — Men vi har hatt en fridag, og jeg har tatt meg råd til å gå på spa her i Oslo idag. Det kommer til å fikse seg på et vis. Om man lytter til albumet Ain´t who I was, resultatet av fem dager i Dave Cobbs gamle hjemmestudio, Low Country Sounds, forstår man hvorfor Bonnies stemme er i faresonen, hun synger intenst som en klassisk soulsanger, nærmere Bonnie Bramlett (Delaney & Bonnie) enn Dolly Parton. ﷯ — Jeg møtte opp hjemme hos Dave med 35 egne sanger og noen forslag til et par covers. Dave ba meg spille dem av, en etter en, mens han satt og avgjorde om de kunne brukes eller ikke, ja, nei. Til slutt satt vi igjen med seks sanger han mente var gode nok. Dave gjør aldri pre-produksjoner, han brukte ti minutter på skrive ut arrangementer til hver sang, delte dem ut til musikerne og så spilte vi dem inn, bang, bang, der og da. To sanger pr. dag. Den siste dagen manglet vi en sang. Vi ble enige om at Dave skulle ringe nevøen sin, Brent Cobb og at jeg skulle ringe min favoritt låtskriver, Adam Hood. Vi gikk inn i hvert vårt rom og ringte samtidig. Begge to svarte, og det viste seg at de satt sammen og skrev sanger! Det får deg til å tro at det finnes andre krefter der ute.. Brent Cobb (som senere har gitt ut albumet Shine on rainy Day) og Adam Hood tok oppdraget på sparket, og to timer senere dukket de opp i studioet med kassegitarer og sang «Ain´t who I was», som skulle bli tittelkuttet på Bonnies album. — Da jeg hørte sangen, klarte jeg ikke å holde tårene tilbake, forteller Bonnie, — uten at de kjente meg, hadde de skrevet en tekst som helt presist beskrev den situasjonen jeg befant meg i. Jeg var en helt annen artist, en helt annen person, enn hva jeg hadde vært et par år tidligere. Dette var den første gangen jeg stolte på en utenforstående produsent, den første gangen jeg lot noen andre bestemme noe som helst på en plate. Det helt uten at Dave Cobb visste hvem jeg var, bortsett fra de to demosangene Dave Macias hadde sent ham. Cobb hadde aldri sett meg opptre, det tror jeg fortsatt ikke han har gjort, ha,haha! Det var en veldig spesiell opplevelse, bare «get your ass out there to the mike and sing». Selv om Bonnies tolv år på veien og i småstudioer hadde vært i tøffeste laget, var hun ikke helt uten noe å vise for seg. En av sangene hennes, «The best songs come from broken hearts», hadde endt opp i den suksessfulle tv-serien Nashville, der den ble sunget av en av hovedkarakterene, og, aller viktigst, Bonnies største forbilde, Bonnie Raitt, hadde gjort en versjon av sangen «Not cause I wanted to» på sitt Grammy-vinnende album, Slipstream, i 2013. — Men forleggeren min slo kloa i de pengene, siden jeg hadde vært låtskriver mot månedlig betaling en stund.. Ved siden av Bonnies egne sanger og tittelkuttet til Cobb & Hood, inneholder Ain´t who I was også Chris Stapleton/ Tim Krekels «Be with you», Ann Sextons «Mercy» og en gospelsang fra Mississippi, «Done died», skrevet av Boyd Rivers på 1970-tallet. — Sjekk ut videoen av Rivers, tapet hjemme i stua deres. For meg gir den mening, siden drømmen min om musikkkarriere allerede hadde dødd. Og nå er jeg her, i Oslo. - Tom Skjeklesæther, november 2017 først publisert i Klassekampen