Bendik Brænne- The last great country swindle (Bendix records) Bendik Brænne er en sjelden plante i norsk musikkvirkelighet. En multitasker som på strak arm er barytonsaksofonist i bandet til bluesrocker Amund Maarud, korrekt antrukket mariachi i mexe-fetish-ensemblet Los Plantronics og samtidig en som holder gående en solokarriere, der han fortsetter å overraske både som sanger og låtskriver. I 2013 «bløffet» han countrymusikk så overbevisende at han kunne plukke med seg en Spellemannpris i countryklassen for debutalbumet How to fake it in America. Tittelen også en refleksjon av at Brænne hadde spilt inn plata i Nashville, bl.a. med hjelp av multiinstrumentalisten Fats Kaplin (nå Jack Whites band) og Rolling Stones-saksofonisten Bobby Keys (som døde i 2014). Brænne fulgte opp i 2014 med albumet Do you know who I think I am, nominert til Spellemann i countryklassen. Brænne har flere ironiske albumtitler på lager, The last great country swindle parafraserer Sex Pistols The great rock´n´roll swindle. Svindelen ligger imidlertid i at dette ikke er countrymusikk. Skulle Brænne bli nominert til Spellemann i countryklassen for tredje gang, har vi det endelige beviset på at juryen ikke hører på platene de nominerer. ﷯ Det betyr på ingen måte at albumet ikke er verdt å høre på. Brænne har rett og slett endret kurs, dette er en svært potent blanding av soul, pop og retro-rock´n´roll. Mest av alt minner det om en av sesongens aller beste plater, Black Keys Dan Auerbach´ Waiting on a Song. Hvordan det har skjedd vites ikke, men Brænne har lykkes med å få med seg canadieren Daniel Romano på plata, som co-produsent og musiker; trommeslager, gitarist, synthspiller og korist. Romano er også en talentfull shapeshifter, som på kort tid har gjenoppfunnet seg selv flere ganger, som en americana-musikkens David Bowie. Brænne og Romano er åpenbart på felles musikalske bølgelengde. Albumet starter med en råsjans, Del Shannons potensielt utspilte karrierelåt fra 1961, «Runaway». Gjort i utallige versjoner, senest tidligere i år av metal-bandet Anvenged Sevenfold. Brænne går for maksimalversjonen, med blåsere, stryk, kor og keyboards av David Wallumrød. Det låter som temaet til den glemte filmen James Bond South of the Border, popmusikk i ørkenfarget Panavision. Formidabel nok til å rettferdiggjøre en instrumental koda. Der i mellom åtte originaler skrevet av Bendik og broren, Mattis Brænne Wigestrand. Høy standard tvers igjennom, aller best, «selvskrytet» i «Ain´t nobody like me» og den nydelige balladen «Close to the ground». - Tom Skjeklesæther, august 2017, først publisert i Klassekampen