AV

TOM SKJEKLESÆTHER

    VEDLEGG

10 ESSENSIELLE

    NEO-NASHVILLE ALBUM

A NASHVILLE STORY

Nashville Skyline. Smak på ordene...

Ikke bare er dette tittelen på Bob Dylans niende album, utgitt i 1969, der Dylan sjokkerte sine mer radikale fans med å synge duett med Johnny Cash, det er også betegnelsen på den sentrale bydelen i Tennessees hovedstad. Den som huser vesentlige countryhistoriske bygninger som Ryman Auditorium (originale Grand Ole Opry) og Country Music Hall of Fame and Museum. Nashville Skylines mest identifiserbare bygning er The AT & T Building, som rager over sentrum med sine 33 etasjer og to karakteristiske spisse tårn. Det som gjør at kontorbygget er mest kjent som «The Batman Building». Et perfekt landemerke å orientere seg mot, når man farter rundt i den stadig mer hektiske byen. Når mørket faller på er det lett å tenke seg at den skumle batmanprofilen også symboliserer de store kreftene som gjør seg gjeldende i en by grunnlagt på bibeltrykking og artistisk konkurranse.

I tillegg er det mulig å oppfatte Nashville Skyline som en metaforisk betegnelse på drømmene om det store gjennombruddet, «The sky is the limit», som mange har med seg i kofferten til byen hver eneste dag. De siste årene har tilstrømmingen av slike drømmere til Nashville tiltatt i omfang. Til stadig økende forbløffelse for musikkbyens konservative etablissement, er det flere av de med oddsene mot seg som vinner fram. Akkurat nå gjør dette Nashville til USAs viktigste og mest spennende musikkby.

En av dem som står i sentrum for denne Nashville-renessansen, er produsenten og talentspeideren Dave Cobb. To ganger måtte han opp på scenen under årets Grammy-utdeling, først da country-stjerneskuddet Chris Stapleton ble vinner av Årets countryalbum for sin solodebut «The Traveller», og deretter da Jason Isbell fikk Grammy-prisen i Americana-kategorien for sitt siste album, «Something More Than Free». Spesielt Isbells pris gledet mange også her i Norge, det var dønn utsolgt da Isbell kickstartet årets lokale konsertsesong på Sentrum Scene i Oslo 6. januar og det er helt sikkert mange som har Isbell høyt på prioriteringslista når han spiller på Øya-festivalen i august.

41 år gamle Dave Cobb er opprinnelig fra Savannah, Georgia, og han flyttet til Nashville i 2011. Den relativt korte tiden har Cobb benyttet godt; han produserer plater i et tempo som helt klart kvalifiserer ham til å arve betegnelsen «Hardest working man in showbiz». Bare nå før sommeren kommer det Cobb-produserte plater med countrysoulsangerinnen Bonnie Bishop, folkrockeren Brett Dennen og de kvalifiserte norgesvennene, hardrockerne Rival Sons.

– Jeg tenker ikke på det på den måten, at jeg arbeider spesielt hardt, svarer Dave Cobb.

– Men min måte å produsere plater på, gjør det mulig å spille inn flere. Det  brukes alt for lang tid i studio, tenk på at de tidlige Beatles-platene ble spilt inn på en dag! Men jeg elsker jobben min, det er ikke tid til noen ferier. Jeg tilbringer aller helst tida mi i studio.. ikke si noe til kona mi om det..hahaha.

 

Vi kan forstå hvorfor Cobb er så oppglødd over nettopp å være i studio. Vi har nemlig møtt ham i det som etter alt å dømme kommer til å bli Cobbs vesentligste arbeidsplass i årene framover; et av USAs mest legendariske innspillingsrom – RCA studio A. Beliggende like ved RCA studio B, som er en permanent del av Country Music Hall of Fame and Museums utstilling, turistmagnet fordi Elvis gjorde mange av sine innspillinger der.

For to år siden ville entreprenører rive A-studioet, det største av de to, bygget på bestilling av Nashvilles mektigste mann, Chet Atkins, i 1965, for å kunne produsere det som ble kjent som The Nashville Sound, komplett med store strykerarrangementer. Men like før rivingen tok til, lyktes en bevaringskampanje med å få en kultursinnet riking til å kjøpe RCA studio A. Og planene for de neste ti årene er klar: studioet, som har vært kreativt senter for så mange store innspillinger, er i den perioden leaset til Cobb. Som når vi ankommer studioet, er travelt opptatt med å snakke med en tekniker som skal få nytt liv i en av studioets store ekko-plater.

Cobbs produsentkarriere startet da han ble kjent med Waylon Jennings og Jessie Colters eneste sønn, Shooter Jennings, for drøye ti år siden, i Los Angeles. Sammen laget de Shooters gjennombruddsalbum, «Put the «o» Back in Country» – en tittel som forteller om en duo ute etter å sparke den stagnerte countrybransjen mitt i nøttene.

– Jeg har fulgt etter musikken, forteller Cobb, da vi spør ham om hvorfor han forlot Savannah.

– Jeg hadde fått nok av sørstatene for en stund. Spiste bare pizza. Men nå elsker jeg southern cooking igjen!

 

Cobbs nyfunne kjærlighet til sørstatene har denne våren manifistert seg i utgivelsens av antologien «Southern Family», den andre plata på selskapet Low Country Sounds, en plateetikett som Elektra/Warner har satt opp for talentspeideren Cobb. Den første utgivelsen, albumet til soulsangeren Anderson East, «Delilah» kom på LCS i fjor.

Han forteller at «Southern Family» er direkte inspirert av en 1978-utgivelse Shooter introduserte ham for under L.A-oppholdet, «White Mansions» – et temaalbum om borgerkrigen, der Waylon & Jessie synger hovedroller, med musikk av engelske Paul Kennerley, på den tida Emmylou Harris’ ektemann.

– Paul Kennerley bor fortsatt her i Nashville, forteller Cobb.

– Han er som en mentor for meg. Jeg er redd for at jeg plager liver av ham. Er stadig hjemme hos ham for å spørre ham til råds.

«Southern Family» inneholder tolv bidrag, løselig sammensatt rundt temaet, fra både Isbell, Jennings og East, i tillegg til blant andre countrysuperstjernene Miranda Lambert og Zac Brown, ekteparet Morgana og Chris Stapleton, Brandy Clark, Holly Williams (Hanks barnebarn) og Brent Cobb.

– Brent er en slektning av meg som jeg først traff nylig, i en familiesammenkomst i Georgia. Han er fantastisk, en hillbilly-Paul Simon!

Dave blir ivrig, han får sin teknikerassistent til å sette opp et spor på mikseren med Brent Cobb.

– Brent er den nyeste signeringen til Low Country Sounds. Plata hans kommer til høsten.

Ved siden av Brent Cobb har Dave også produsert et nytt album med veteranen, fem ganger Grammy-vinner Mary Chapin Carpenter, Holly Williams og ungdommene i Judah & the Lion. Sistnevnte blander hip-hop og country og deres nye skal i følge innsidere være «something completely different». Og når dette leses ligger Chris Stapletons «The Traveller» fortsatt høyt på både Billboards Country- og Top 200 album-lister, ett år etter at plata ble utgitt. Mens tidligere Cobb-klient, Sturgill Simpson, snart er i Norge med sitt tredje album i gitarkofferten.

Det er grunn til å tro at Cobb med sine allsidige musikkinteresser, fra hardrock til hardcore country, fra soul & gospel til sangere/ låtskrivere, tilfører Nashville sårt tiltrengt fordomsfrihet.

Det tradisjonelle country produksjonssamlebåndet i Nashville har lenge bare kopiert seg selv, og satset på artister som har større utseendemessige talenter en musikalske. En bransje som kaldt hadde avvist både Chris Stapleton og Sturgill Simpson fordi de ikke hadde sett bra nok ut.

— Jeg fascineres av stemmer, originale stemmer, forteller Cobb, — det er stemmen som avgjør om jeg kan jobbe med en artist eller ikke.  Det går an mene at Cobbs «metode», stole på artistens talent og gjøre jobben i studio, raskt og effektivt, er radikalt nok i by som lenge har støttet seg på auto-tuning og høypolerte lydbilder.

Om Cobb av den grunn er symbolsk for den polarisering, den høyre/ venstreradikaliseringen, som sjokkerer i den pågående, amerikanske valgkampen skal være usagt.

Mest av alt fremstår Cobb som en kar som jobber ut fra sin egen intuisjon, en overlegen sådan, mer enn på en nøye uttenkt ideologi.

En av Cobbs «klienter», Alabama-sangeren Anderson East, som med «Delilah» ga ut en av fjorårets beste plater, sier dette om å jobbe med Cobb:

– Jeg har vært i Nashville i ti år, jeg har jobbet som lydtekniker og som gitarist for Holly Williams, og det var her Dave oppdaget meg. Men jeg vokste opp bare tjue minutter fra Muscle Shoals, musikken derfra har alltid eksistert i min verden. Derfor var det helt perfekt å kunne spille inn «Delilah» i  Muscle Shoals’ legendariske Fame-studio. Dave vet hva han gjør.

East er en kraftsanger som befinner seg svevende et sted mellom Little Richard og James Brown og, oppsiktvekkende, Ryan Adams. Om du vil ha en smakeprøve på hva Anderson kan gjøre med stemmen sin, bør du sjekke «Learning», hans eksplosive bidrag til «Southern Family». Og live kan han oppleves i Danmark og Sverige i overgangen august/september.

 

Dagen etter besøket hos Cobb befinner vi oss i de nye lokalene til selskapet Thirty Tigers, på kontoret til sjefen Dave Macias, en av det nye Nashvilles mest markante personligheter, en fyr som har fingrene borte i det meste.

– Dave (Cobb) er utrolig bra. For en stund siden foreslo jeg for Bonnie Bishop at hun skulle snakke med Dave, begynner Macias, før han spiller opp resultatet av «samtalene», det talende tittelkuttet på Bishops nye album, «Ain’t Who I Was» (ute denne uka – holder resten av albumet standarden til tittelkuttet, snakker vi virkelig om en stor nyoppdagelse).

– Dave og jeg føler det på samme måte. Vi må lage gode plater og vi må ha en robust forretningsmodell.

Thirty Tigers er definitivt annerledes. Selskapet distribuerer og markedsfører et stort antall utgivelser for andre småselskap og frittstående artister. I tillegg er Thirty Tigers management for oppunder tjue artister, inkludert Jason Isbell, mannen som varmet opp for Isbell med stor suksess på Sentrum scene, John Moreland, og Patty Griffin, mest kjent her for sitt forhold til Robert Plant.

– Dette er en helt annerledes business nå. Artistene eier stort sett innspillingene og tjener pengene sine på veien. Vi har overlevd som selskap i femten år ved å tilpasse oss, nå er vi 32 ansatte som jobber tett med artistene. Men drivkraften er hele tiden å finne nytt talent og sørge for at folk oppdager dem. Ved siden av Bonnie Bishop vil jeg gjerne trekke frem Parker Millsap, her er et kutt fra hans nye album, «The Very Last Day».

Sangen vi får høre, «Heaven Sent», om en homofil som har vokst opp på første benk i sin sneversynte prestefars menighet, kunne ha vært en rullende håndgranat i den pågående diskusjonen om vigsel av homofile i norske kirker. En tekst som bringer frem tårene i øyekroken.

– Vi snakker om et felleskap av artister som i vesentlig grad har blitt marginalisert av de store selskapene her i Nashville, utdyper Macias. – Og i en viss forstand håper jeg de holder fingrene av fatet, nå som de oppdager at folk de har sagt nei til, får sine gjennombrudd.

På 17. mai kom den triste meldingen om at den legendariske sangeren/låtskriveren og gitarmakeren Guy Clark hadde gått bort, 74 år gammel. Texaneren Clark hadde siden tidlig syttitall vært en sentral figur i Nashvilles låtskriververden. Sammen med kona si, Susanna Clark, hadde Guy holdt åpent hus for outsidere og countrypoeter som Townes van Zandt, Rodney Crowell og Steve Earle. Folk som senere har markert seg sterkt i country- og americana-verdenen, ofte med mer enn armlengdes avstand til det etablerte Nashville, det som kalles Music City, USA.

 

I april slapp gjenutgivelsesekspertene på plateselskapet Light in the Attic en påkostet 40-års jubileumsutgave av dokumentarfilmen «Heartworn Highways». Den inneholdt både en oppshinet versjon av filmen fra 1976, og soundtracket på dobbelt, whiskeyfarget vinyl. Der er Guy Clark og hans bestevenn, Townes van Zandt, nøkkelpersoner, sjeldent edru, men likevel med evne til å berøre alle som ser og hører på med sterke versjoner av sanger som «Desperadoes Waiting for a Train» og «Waitin’ Around to Die».

Huset til Guy & Susanna lå i East Nashville, bydelen øst for elva Cumberland, lenge den fattigste bydelen med en stor del afrikansk-amerikanske beboere. Der fant det altså sted adskillige «salonger», mens whiskeyen rant og mariuhana-røyken var stinn.

Den som vil kan lese bibelske aspekter inn i det faktum at Cumberland i mai 2010 gikk over sine bredder, og ødela for hundrevis av millioner i det sentrale Nashville, rundt Broadway, der mye av countryturismen foregår døgnet rundt. At Nashville har vært stedet der djevelen ikke har trengt å lete etter et veikryss for å kjøpslå om sjeler, har vært et akseptert faktum helt siden salige Hank Williams’ storhetstid på tampen av 1940-tallet. To år etter den katastrofale flommen hadde tv-serien «Nashville» premiere. Serien ble skapt av Callie Khouri, gift med musikkprodusenten T-Bone Burnett og tidligere mest kjent for manus til filmen «Thelma & Louise», og har i fire sesonger fulgt to kvinnelige countrystjerners liv, inkludert mangfoldige romanser, og karrierer tett. «Nashville» har også satt fokus på bredden i Nashvilles musikkliv, og har filmet scener i East Nashville, der seriens up-and coming sangere/låtskrivere er bosatt. Tv-serien tilskrives ære for at Nashville nå blir betraktet som en av USAs heteste steder å bosette seg, med stor daglig tilflytting, på lik linje med Austin, Texas.

Denne våren har det også vært premiere på en ny dokumentarfilm som allerede i tittelen signaliserer sin lojalitet, «Heartworn Highways Revisited», og i en stor Rolling Stone-artikkel på tampen av fjoråret ble dagens East Nashville sammenliknet med det som skjedde da Bob Dylan var med å vitalisere New Yorks Greenwich Village på begynnelsen av 1960-tallet.

Det koker for tida godt på stadig flere livemusikksteder, fra nyetableringene som City Winery, en high-end-klubb med valet-parking og eksklusive egne viner og den nærliggende Third Man-klubben til Jack White, til flere funky klubber i East Nashville.

The Basement, klubben som ligger i kjelleren under platebutikken Grimey´s, sør i byen, har fått en ny avlegger kalt The Basement East. På nesten alle scenene i Nashville, inkludert country-kirken Ryman Auditorium, veksler rock, indierock og rootsmusikk av alle kalibre.

For få år siden var live-musikk-virksomheten i Nashville forholdvis begrenset, sett i lys av at byen kalte seg «Music City, USA».

Årsaken var rett og slett at byens mange musikere ikke var spesielt interessert i å gå ut og høre livemusikk etter endt innsats i Nashvilles studioer, eller etter at de kom hjem fra lange turnéer.

Kanskje det er det faktum at stadig flere rockere, Jack White og Dan Aueerbach er de to mest prominente, som har flyttet til Nashville, som har brakt med seg live-musikkulturen.

 

Norske Camilla Sørhus har vært bosatt, deler av året, i East Nashville de siste fire årene. Camilla er opprinnelig fra Haugesund, men bor i Oslo når hun ikke er i USA. Hun jobber med både artistformidling og journalistikk.

– Da jeg kom hit til East Nashville for første gang for seks år siden, var mye annerledes. Jeg kunne kjøpe meg et hus for seksti tusen dollar. Det var et tøft nabolag, på kort tid opplevde jeg to skuddvekslinger, det var et «crackhouse» like i nærheten. Men i løpet av denne tiden har East Nashville raskt blitt gentrifisert, det er vel både bra og ikke fullt så bra.

Vi sitter på en typisk amerikansk kafé i Camillas nabolag, det er plenty av hippe butikker og en rekke spillesteder i gangavstand. Området fremstår som en funky versjon av Oslos Grünerløkka.

– Faktum er at jeg er på vei bort herfra, jeg er i ferd med å kjøpe meg et hus et annet sted i Nashville, og jeg får to hundre tusen dollar for mitt hus her i East Nashville.

– Men det er fortsatt masse bra musikk å høre her, jeg liker å få med meg Rod Picott, Derek Hoke, Aron Lee Tashian og Jon Byrd på klubber som «Family Wash», «Five Spot», der Margo Price pleide  å spille før hun ble «oppdaget» (Price debuterte nylig på Jack Whites Third Man Records) eller på Basement East.

Nashvilles status har gjennom flere tiår vært gjenstand for mange myter, plenty mer eller mindre velbegrunnede fordommer, spesielt mot countrymusikken, av både politiske og kunstneriske årsaker. Men det forandrer likevel ikke på at byen i perioder har vært et vesentlig kraftsentrum i amerikansk populærmusikkutvikling. Bob Dylan laget overraskende «Blonde on Blonde» der for femti år siden, og samarbeidet mellom ham og Cash hylles nå i utstillingen «Dylan, Cash & the Nashville Cats» på Country Music Hall of Fame and Museum. Et halvt århundre senere leder Dave Cobb an inn i en fremtid som bramfritt nyttiggjør seg det som var best med fortida. Da sangene og stemmene stod i sentrum.